• Eksterne kommentarer: Dette er et meningsinnlegg. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Midtsommerdag i paradiset sammen med et par homsevenner. Fra tomta vår i Stockholms skjærgård vajer regnbueflagget stolt mot den blå himmelen.

På bare noen få - forsvinnende få - år, har denne friheten, denne åpenheten, vært mulig. Her er den nydelige sommeren som jeg har lovet deg.

- Jeg skammer meg

En av gutta spør faktisk hvordan vi tør å heise regnbueflagget så åpent. Tenk om noen skulle ville angripe oss?

Vi avfeier det lett. Hvem skulle angripe oss?

Så våkner jeg, Mark og gutteparet som vi har feiret midtsommer med, opp til sjokket av at en mann nettopp har angrepet den ikoniske homseklubben London pub, før Oslo Pride skal feires!

To døde, ti personer hardt skadet, ytterligere elleve med skader. Mannen er pågrepet, tidligere kjent av politiet og på en eller annen måte også for den norske sikkerhetstjenesten.

Akkurat som terrorhandlingen mot Pulse i Orlando i 2016, der 49 personer ble drept, først og fremst HBTQ-latinoer, er det et av våre fristeder som angripes.

Homoklubben.

Disse fristedene er det sannelig ikke mange av. På de fleste stedene i Skandinavia finnes det ingen i det hele tatt. I større byer som Stockholm og Oslo bare en håndfull.

London pub, der terrorhendelsen skjedde, er et fristed som har eksistert lenge. Er man homo og er i Oslo, har man som regel vært der.

- Jeg hørte først skrik. Så kom skuddene

Hvordan de hater at vi danser sammen, elsker med hvem vi vil og gjør oss frie.

For mange som kommer til en homoklubb har det krevdes mot å gjøre det. Ofte har det vært en lang vei å gå for å komme dit.

Å erkjenne for oss selv hvem man er, å bryte isoleringen, å tørre å søke seg til andre og forstå at åpenhet er veien framover.

For mange er homoklubben det eneste trygge rommet vi har.

En plass der vi skal få senke guarden, være oss selv uten å bli satt spørsmålstegn ved, få danse, feste sammen og være frie.

Eie oss selv og kroppene våre.

Nattas angrep viser hvor brutalt hatet mot oss fortsatt er.

I mine øyne må man koble sammen denne hathendelsen med hathendelsen som USAs høyesterett i går utsatte amerikanske kvinner for.

Eieren: - London skal åpne igjen

Bare noen timer tidligere hadde seks konservative dommere besluttet at abortretten skulle rives i stykker, ettersom retten til abort ikke lenger nevnes i den opprinnelige konstitusjonen fra slutten av 1700-tallet, og nå innføres det abortforbud i en rekke amerikanske stater, i en rasende fart. Staten, les mennene, tar seg nok en gang retten til å bestemme over kvinners kropper.

Mange advarer om at USAs høyesterett, med samme argumentasjon, er i ferd med å rive opp likekjønnende ekteskap og muliggjøre et forbud mot homofili i USA.

Det blir tydelig for meg, i denne midtsommerdagen av sorg og sinne i paradiset, at hatet til Oslo-morderen og hatet til høyesteretten er like.

Hatet stammer fra samme kilde.

Mennesker, først og fremst menn, som hater kvinner, homofile og transpersoner, tar seg retten til å bestemme hva vi gjør med kroppene våre og med hvem.

Hvordan de hater at vi danser sammen, elsker med hvem vi vil eller gjør oss frie.

Hvordan de hater at vi slutter å være redde, slutter å bøye oss og slutter å spørre om lov.

Angrepet mot London pub og høyesterettens avgjørelse gjør det slitsomt tydelig at hvert slag vi trodde vi hadde vunnet en gang for alle, må kjempes igjen og igjen.

Hoppet på drapsmannen - snakker ut

At friheten alltid må forsvares på nytt.

I dag sørger vi. I morgen kjemper vi hardere enn noen gang!

For friheten vår, stoltheten vår, er ikke noe vi noen gang har fått gratis.

Vår frihet og vår stolthet er noe vi alltid, alltid må erobre. Og som vi forsetter å erobre daglig.

Når vi tør å være åpne. Når vi tør å trosse normen. Når vi krever retten til kroppene våre.

Angrepet mot London pub skjedde også natta før Oslo Pride skulle starte.

I dag, når man feirer Pride på flere hundre steder i Skandinavia, og arrangementene i Oslo, København og Stockholm er like manifestasjoner, er det lett å glemme hvor kort tid vi har kunnet gjøre dette, og hvordan disse demonstasjonene var for bare noen tiår siden.

Oslo Pride, som i dag er et stor event som samler opp mot 50 000 deltakere, het først Homodagene, og byttet seinere navn til Skeive dager, og når jeg selv var hovedtaler i paraden på midten av 90-tallet var vi ikke mange som gikk med - maks et par tusen personer.

I år utsettes paraden. Sjokket er for stort. Sorgen for overveldende.

Og sånn må det kanskje få være. La oss sørge i dag. Men la oss for guds skyld kjempe enda hardere i morgen!

- Pekte mot meg med geværet

Tenn gjerne et lys, men husk, at når lyset har brent ut er det i oss selv at flammen må brenne!

Under Pride-dagene pleier vi akkurat som ved jul, påske eller midtsommer å ønske hverandre lykke. «Happy Pride!» sier vi til hverandre.

For en uke siden talte jeg under Helsingborg Pride, og hvordan HBTQ-bevegelser, som alle andre bevegelser, har vært en kamp for retten til lykke.

For en homoseksuell kunne alt være mulig: Ensom, lei seg, feig, falsk, patetisk, syk - det fantes bare en ting en homoseksuell aldri kunne være: lykkelig.

Derfor er det en motstandshandling og en frigjøringshandling hver gang vi roper: Happy Pride!

Når de hater oss, når de angrpier oss, når de diskriminerer oss, når de dreper oss.

La oss reise oss opp igjen, la oss fortsette gå, la oss fortsette å bare rope: Happy Pride! Happy Pride! Happy Pride!

Jonas Gardell er forfatter, artist og medarbeider for Expressen. Denne artikkelen sto opprinnelige på trykk hos Expressen.