Iris Lian (28) fra nord var åpen om at hun sleit med angst, og ble raskt en person flere seere kunne relatere til, da hun var deltaker i TV 2-programmet «Kompani Lauritzen: Tropp 1».
Innrømmer: - Jeg angrer
I tida etter programmet har hun fortsatt å være åpen om livet sitt, blant annet på sosiale medier. Fredag denne uka kunne hun dele med følgerne sine at hun og faren, Kurt Lian, har kjempet en hard kamp de siste ti ukene.
Han har diabetes type 1 og må nå som følge av det amputere den ene foten. Overfor Dagbladet forteller hun at det har vært mange følelser i sving den siste tida.
- Ødelegger mye
- At det ender med amputasjon er jo selvfølgelig kjempetrist, og man går gjennom en type sorgprosess. Samtidig kan man kanskje se på det som en lettelse også, for nå får han beholde livet, og jeg kan fortsette å vokse opp med en pappa, forteller hun.
Hun forklarer at hun og faren ser på foten som velfungerende, men at den i realiteten er så ødelagt at den må fjernes dersom han skal leve videre.
- Det er kanskje det som er vanskeligst å akseptere, bedyrer hun.
Hun legger vekt på at det viktigste for både henne og Kurt er at han får bli med dattera videre i livet.
Etter diabetes-prat: - Tar selvkritikk
- Det tar på fysisk og psykisk, spesielt denne lange ventetida. Jeg skulle gjerne vært foruten dette, men det er dessverre ikke noe å gjøre noe med. Nå er det bare å holde seg sterk. Denne helvetes diabetesen altså ... den ødelegger mye, erkjenner Kurt overfor Dagbladet.
- Det er veldig tøft
Iris forteller at faren er veldig sliten. Han har gått gjennom mye de siste ti ukene.
- Han har hatt flere hudtransplantasjoner som ikke har vært vellykket, vakuumpumpe og i tillegg en nylig larvebehandling som heller ikke hadde noe særlig effekt. Det gjør noe med en person å prøve alt, og innse at det ikke går noen vei. Nå venter vi bare på at operasjonsstua skal bli ledig, så er det «ready to go».
- Hvordan er det å se faren sin gå gjennom dette?
- Det er veldig tøft for meg å se pappa gå gjennom dette, uten tvil. Det er en veldig spesiell situasjon. Det er enkelte dager som er tyngre enn andre, og nå når han blir sendt inn til operasjonsstua så kjenner jeg ekstra på det, sier hun og legger avslutningsvis til:
- Nå må vi bare holde oss sterke og krysse fingrene for at framtida blir bedre. Vi får i hvert fall tilbringe den sammen nå.
