Komiker Trine Lise Olsen (47) har gjort levebrød av å få folk til å le, og har vært en del av humorbransjen i hele 20 år. Barndommen hennes er derimot ikke noe å le av.

Allerede som toåring ble hun hentet ut av sitt eget hjem og plassert i et beredskapshjem. Derfra og utover ventet mange år inn og ut av ulike fosterhjem, og mye vonde følelser for den lille jenta fra Finnmark.

- Utrygt, ustabilt og ensomt

Trine Lises første møte med barnevernet kom tidlig.

- Jeg ble satt i beredskapshjem da jeg var to år, og var deretter innom fem fosterhjem. Da jeg var ni år kom jeg til hjemmet hvor jeg ble værende, til mamma Ragnhild.

Denne historien har en lykkelig slutt, men veien dit er på ingen måte enkel. Mens rutiner og stabilitet ofte er nøkkelfaktorer for småbarnsfamilier, var dette to ting Trine Lise manglet da hun vokste opp.

Om oppveksten: - Kalte det «Løke-cellene»

- Man bare flytter barn fra et hjem til et annet, og tenker at barn er tilpasningsdyktige og at det kommer til å gå fint. Men for hvert nytt hjem er det nye måter å spise middag på, nye leggerutiner og nye folk man skal bli kjent med - og man har ingenting man skulle sagt, man må bare være der.

- Samtidig så vet du ikke om du kan bli glad i dem, fordi du vet ikke hvor lenge du skal være der eller om de i det hele tatt liker deg. Det er utrygt, ustabilt og veldig, veldig ensomt.

Professor på Institutt for politikk og forvaltning på UiB, Marit Skivenes, kan bekrefte det Trine Lise forteller.

- Å flytte mellom ulike fosterhjem er kjent for å være uheldig for barna, fordi det skaper en utrygghet. Det fører til at man må bryte opp og ikke får dannet seg familierelasjoner som man ønsker hos barn som ikke bor hjemme hos sine foreldre.

Traumatisk

Trine Lise husker ikke så mye fra den første tida etter hun ble plassert i beredskapshjem. Et minne med den biologiske mora har derimot brent seg fast.

- Barnevernet lagde annonse på meg

- Det første ordentlige minnet jeg har var da min biologiske mor var på besøk i det første fosterhjemmet. Da hun skulle dra innså jeg at jeg ikke skulle være med. Før da hadde jeg egentlig ikke forstått det helt, men det var først da det gikk ordentlig opp for meg.

- Jeg husker jeg prøvde å snike meg med i taxien da hun dro, og at de måtte holde meg tilbake mens hun kjørte av gårde. Det har vært et opprivende traume. Jeg tenkte det var fordi jeg var stygg, men hvor stygg må du være for at din egen mor ikke vil ha deg?

Hun forteller at hun som barn måtte gi seg selv en grunn til hvorfor situasjonen var som den var, og at for henne ble det utseendet hennes.

- Det er også derfor jeg mener at man må snakke med barn om hva som skjer, uansett om det kan være vondt og opprivende, så slipper man i alle fall å lage sine egne forklaringer. De forklaringene er ofte mye verre enn det som faktisk er realiteten.

Mamma Ragnhild

47-åringen mimrer tilbake til sine første leveår, og husker godt hvor redd og usikker hun hele tida følte seg.

Tvangsinnlagt som 18-åring: - Traumatisk

- Jeg kunne ikke havne på barnehjem, jeg var overbevist om at ingen ville velge meg da. Jeg var redd jeg aldri ville få noen familie.

Etter et par år ble hun sendt videre til et nytt fosterhjem.

- Det var da jeg kom til Ragnhild, og hun var så hyggelig og snill. Men jeg trodde ikke på det. Jeg trodde jeg måtte gjøre så de sendte meg av gårde, så jeg slapp og bli glad i dem.

- Hadde mest sannsynlig vært død

- Jeg var i kjempeopposisjon, og det var to år der hvor jeg gjorde alt for å tøye grensene og teste hvor mye jeg kunne gjøre. Også var det mye gråting alene på rommet. Man er ikke seg selv, og det er utrolig slitsomt. Man er bare et lite barn som tenker altfor voksne tanker og har det vondt, men samtidig ikke har noen å prate med og ingen aning om hvordan man skal løse det. Du har ingen.

Etter hvert kom likevel vendepunktet. Trine Lise fant fostermor Ragnhild gråtende på rommet, og spurte hva som var galt.

- Jeg hadde brutt henne helt ned. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med deg», sa hun, og jeg svarte at hun bare skulle sende meg videre og at det ville vært bedre for oss begge to. Men da reiste hun seg opp, tok tak i armene mi og sa: «du skal være her til du er 18 år, og etter det bestemmer du selv, men er det opp til meg så skal jeg være bestemor til dine barn».

- Da forsto jeg at hun mente det. Jeg hadde brutt henne ned, men hun ville fortsatt ha meg. Jeg brast ut i gråt, og det var som om noe forlot kroppen min og at jeg endelig kunne få litt ro. Det var gjennombruddet jeg trengte.

- Må eie min historie

Når 47-åringen nå ser tilbake på barndommen og det å være fosterbarn, har det vært noe som har vært ekstra viktig for henne for å kunne bearbeide ting som skjedde da hun var et barn.

Måtte flykte midt på natta

- Jeg må vite hva som har skjedd og jeg må eie min historie. Jeg ba om å få mappa mi fra barnevernet, og det er så mye jeg ikke husker. Når jeg tenker på det får jeg lyst til å gi meg selv en klem. Jeg får lyst til å ta vare på den lille jenta som ikke ble tatt vare på.

- Det har tatt tid å lære seg og forstå at det ikke var min feil. Jeg var ikke vanskelig og mye, som jeg trodde. Jeg var utrygg, redd og kjempeensom.

Vil ikke ha egne barn

Trine Lise ble værende hos Ragnhild, som hun nå konsekvent omtaler som «mamma Ragnhild».

- Jeg føler at hun har reddet livet mitt, og jeg kommer alltid til å være takknemlig. Jeg føler oppriktig at hun er mammaen som var ment å være min mamma, selv om det var hardt å komme dit.

- Heftig overdrevet

Selv har hun vært åpen om at hun ikke ønsker seg egne barn.

- Jeg tror det kan være en konsekvens av det jeg gikk gjennom. Det startet nok der, i alle fall, fordi jeg ville ikke ha barn som liknet på meg.

- Men etter hvert så ble det mer det at jeg ikke har lyst på det livet som barn innebærer. Jeg hadde jo fått en dritfet unge, ler komikeren.

Barn i fosterhjem

Antall barn i foster- og beredskapshjem i Norge har holdt seg ganske stabilt de siste åra. Ifølge Bufdirs statistikk var det i 2021 nesten 9000 barn i fosterhjem. Siden 2013 har tallet ligget på 9-10 000. De aller fleste bor i fosterhjem utenom familie og nære nettverk.

Bufdir fører også statistikk over andel barn som opplever å bli flyttet minst én gang etter å ha blitt plassert i fosterhjem første gang.

For fosterhjemsbarn mellom seks og ni år, i fosterhjem utenfor familie og nære nettverk, opplever hele 60 prosent minst én flytting. For barn fra ti til 17 år ligger prosenten mellom 46 og 50 prosent. For barn opp til fem år opplever hele 76 prosent å bli flyttet minimum én gang.