SÅ VAR DET TO IGJEN: The Beatles fikk den første sølvplate for albumet "Please Please Me" i 1963, dette var året etter at George Martin ble hyret inn som produsent. Hans store betydning for bandet kan nok ikke overvurderes. Her ser vi gjengen fra venstre: Paul, George (RIP), Ringo, George Martin (RIP) og John (RIP). Foto: NTB Scanpix
SÅ VAR DET TO IGJEN: The Beatles fikk den første sølvplate for albumet "Please Please Me" i 1963, dette var året etter at George Martin ble hyret inn som produsent. Hans store betydning for bandet kan nok ikke overvurderes. Her ser vi gjengen fra venstre: Paul, George (RIP), Ringo, George Martin (RIP) og John (RIP). Foto: NTB ScanpixVis mer

Hviler i Strawberry Fields Forever

Sir George Martin (1926 - 2016), den evige Beatle.

I en popmoderne samtid kan det forlanges at alle veit alt om alle innenfor populærmusikkens verden, men samtidig: det er mange som ikke har peiling på The Beatles. Og det er nesten greit, det.

The Beatles slik vi kjenner dem, kom fra Liverpool. Besto av John, Paul, George og Ringo. De spilte på The Cavern Club i havnebyen der vi også finner den praktfulle elva med ei ferje over Mersey. Beatles ble kjapt store i hjembyen, fikk en dyktig manager i Brian Epstein, dro til Hamburg og resten er en suksesshistorie uten sidestykke. Beatles-politiet må ha meg unnskyldt, OB-La-Di OB-La-Da.

Fordi resten er oppvekst, mange menneskers evige soundtracks, badmintonrackerter, avhandlinger, kåringer, verdens beste band (i tillegg til Stones), Ono og uvennskap, men med en refrengarv som overlever alle — med eller uten Beatles-sveis. Yesterday er morgendagen og All You Need Is Love er et mantra som godt kan kimses av, men som fortsatt trengs.

Og dermed, har vi skrevet nok om de fire i The Beatles, ettersom bandet trengte en person som kunne ta dem videre fra ville, lokale jentehyl i Liverpool, og det er her George Martin (1926—2016) kommer inn. Martin fra Holloway i London ble ansatt i plateselskapet EMI i 1950, og ble direktør for underselskapet Parlophone fem år seinere.

 Martin var en godt voksen mann — folk på 36 år var det da i motsetning til nå — da han hørte The Beatles og ble bedt av Epstein om å steppe inn som produsent. Etter litt betenkningstid ble han med i 1962. Før hadde Martin jobbet med flere legendariske britiske komikere som Peter Sellers og Spike Milligan.

 Året etter fikk Beatles, med Martin bak spakene sin første sølvplata. Også her er resten en gullkantet historie. Martin blir kalt den femte Beatle, og det er ikke noe underdrivelse i den hedersbetegnelsen. Han blir karakterisert som en gentleman innenfor en kynisk bransje, en dannet mann med et sobert øre for kvalitet og med en unik teft som var uvurderlig for bandets kommersielle og unike utvikling, og betydning for popmusikken fram til nå — og i morgen. Det er kjent at ingen av Beatles-gutta var særlig notesterke, at de ofte nynnet og spilte låtskisser som Martin måtte videreutvikle, polere, smi og instrumentalt sy sammen.

Han fikset blant annet det  munnspillet du vet, på «From Me to You». Han sørget for en usedvanlig vellykket styrkekvartett til McCartneys Yesterday, og strykere var ikke vanlig hverdagspopkost på den tida, og han la selv på de klassiske pianotonene på Lennons «In My Life».

Lista er lang over hva han bidro med av det som vi kan kalles særs kreative innnspill for å gjøre Beatles best i klassen - noensinne. Han var også produsent for en rekke andre band og artister som takket være hans evner som lytter og pioner fikk maksimalt ut av sine komposisjoner og talenter. Bare å lese alle de minneordene som er lagt ut det siste døgnet, så skjønner vi kanskje hans enorme betydning.

George Martin var godt orientert innenfor klassisk musikk. Han spilte selv obo og lærte seg på gehør piano og han bidro betydelig på flere Beatles-klassikere som en progressiv og leken orkesterarrangør, både forlengs og baklengs.

Men, han fungerte også som sjelesørger, beinhard produsent, irettesetter, vaktmester og terapeut. Martin forble venn med alle fire også etter det siste innspilte albumet (sluppet nest sist), «Abbey Road» i 1969 — litt til og fra selvsagt. Ble han kjepphøy når han snakket om sin betydning for The Fab Four:

«I could admire them, but my musikal training would have prevented me from thinking of theme myself. I think, too, that the ability to write good tunes comes when someone is not fettered by rules and regulations of harmony and counterpoint. A tune is a one-finger thing, something you can whistle in the street. It dosen?t depend upon great harmonies,» skrev Martin og la til om Lennon & McCartney: «The ability to create good tunes was simply av gift» («All You Need Is Ears» — biografi, George Martin, 1979).

Hvil i Strawberry Fields Forever, sir George Martin.
Hilsen den 567489909-Beatle (som fortsatt tror han er George Harrison på en balkong på Eidsvoll i 1964).