10 ting du ikke vet om krigen i Irak

Krigen mot terror har banet vei for en ny global antiimperialistiske trosretning: «al-qaidismen».

MER ENN TO ÅR etter at president George W. Bush erklærte slutten på kamphandlingene i Irak med de historiske ordene «Oppdraget utført», øker oppslutningen om det irakiske opprøret. Hvordan er det mulig? Svaret er enkelt: Krigen mot terror har styrket jihadistbevegelsen, redusert kostnadene i forbindelse med opprøret og forvandlet al-Qaida til å bli en ny verdensomspennende antiimperialistisk doktrine.

1. AL-QAIDA var preget av opprivende indre strid lenge før 11. september. Den egyptiske journalisten Abu Whalid al-Masri, som har nære forbindelser til mulla Omar, har lagt fram nye bevis på at Osama bin Laden i år 2000 var overbevist om at USA ville bryte sammen etter 11. september. Den moderate fløyen av al-Qaida, Taliban og deres pakistanske støttespillere var dypt uenige i dette synet og fryktet amerikansk gjengjeldelse. Også «haukene» i al-Qaida var redde for at amerikanerne ville intervenere og irriterte seg over at bin Laden ikke var villig til å gå til anskaffelse av masseødeleggelsesvåpen. Tanken var å holde disse våpnene skjult i USA og utplassere dem hvis amerikanerne gikk til angrep på Afghanistan. Etter invasjonen ble Osama bin Laden holdt ansvarlig for Taliban-regimets fall, en beskyldning som la en kraftig demper på hans popularitet blant jihadistene og al-Qaidas sponsorer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

2. ABU MUSAB AL-ZARQUAVI var ikke medlem av al-Qaida. Tidlig i 2000 reiste al-Zarqawi, en jordanskfødt jihadist fra arbeiderklassen, til Afghanistan og ble emir for en liten, uformell gruppe på 80-100 hellige krigere fra Jordan og Palestina. På vårparten traff han Osama bin Laden personlig i Kandahar. Al-Zarqawi var på utkikk etter beskyttelse og økonomisk støtte til gruppa, som manglet fast tilholdssted og ikke engang hadde noe navn. Lederen for al-Qaida inviterte ham til å bli med i organisasjonen, men al-Zarqawi avslo tilbudet fordi han var uenig med bin Ladens strategi om å angripe USA. Han syntes det var viktigere å samle kreftene om å angripe Jordan og andre arabiske regimer. Al-Zarqawi fikk penger fra Taliban-ledere og etablerte sin egen leir i Heart, nær grensa til Iran. Leiren var liten og hadde ingen forbindelse med al-Qaida. Her trente al-Zarqawi framtidige selvmordsbombere og forberedte dem på oppdrag i Jordan og nabolandene.

3. INVASJONEN I AFGHANISTAN splittet al-Qaida. Al-Qaida gikk i oppløsning da organisasjonens treningsleir ble ødelagt og den mistet sitt faste tilholdssted i Afghanistan. Ledelsen ble tvunget til å gå i dekning i stammebeltet mellom Pakistan og Afghanistan. I flere måneder ga moderate krefter i Pakistan amerikanerne tilbud om å trappe opp jakten på bin Laden og understreket at organisasjonen aldri hadde vært svakere. Men det gikk snart opp for dem at Washington ikke var interessert i å følge opp saken. Strategisk sett var ødeleggelsen av Taliban-regimet bare et skritt på veien mot et regimeskifte i Irak.

4. USA GA NYTT LIV til al-Qaida gjennom myten om al-Zarqawi. Da amerikanerne ikke fant masseødeleggelsesvåpen i Irak, gikk de over til å rettferdiggjøre invasjonen som et av de viktigste leddene i kampen mot terror. Ved hjelp av kurdernes hemmelige tjenester og myndighetene i Jordan, ble Abu Musab al-Zarqawi lansert som bindeleddet mellom Saddam Hussein og al-Qaida. Selv om til og med barn i Midtøsten syntes ideen var absurd og lo av påstanden som heller aldri ble bevist, ble den framsatt under Colin Powells tale i Sikkerhetsrådet i februar 2003. Dermed var organisasjonen brakt på banen igjen. I den muslimske verden førte nyheten om en kampklar al-Qaida-leder i Irak til økt oppslutning om jihadistbevegelsen.

5. HVER GANG amerikanerne fyller bensin på tanken, er de med på å finansiere al-Zarqawi og det irakiske opprøret.Helt siden begynnelsen av Irak-krigen i mars 2003, har bensinprisene steget og ført til økte oljeinntekter for produsentlandene. På mindre enn fire år har oljeprisen økt med over 70 prosent. I USA har bensinprisen gått opp fra cirka en dollar per gallon (cirka 1,70 kroner per liter) i 2002 til tre dollar per gallon (rundt fem kroner literen) i 2005. Høyere oljepriser har ført til enorme inntekter for oljeeksporterende land, deriblant Golfstatene. Mens flommen av likvide midler ble investert i Vesten på 1970-tallet, blir pengene nå plassert i Østen, via arabiske børser som stadig dukker opp. I 2004 overgikk børsene i Saudi-Arabia og Iran alle andre aksjemarkeder. Det er også grunnen til at de arabiske sponsorene til al-Zarqawis gruppe i Irak vasser i penger. Ved hjelp av en liten hær av sendebud finner disse midlene veien fra Golfen til Irak. I februar 2004 ble sønnen til en høytstående saudiarabisk politiker stanset på grensa til Syria med en koffert som inneholdt 50 000 dollar i kontanter. Pengene skulle til al-Zarqawi. Under en aksjon i mai samme år fant amerikanske soldater mer enn 100 000 dollar i en bil med jihadister.

6. DET ER BILLIG å sponse opprøret i Irak. Høsten 2004 utnevnte Osama bin Laden al-Zarqawi til emir i al-Qaida i Irak. Avgjørelsen ble delvis tatt på bakgrunn av den rollen hans hellige krigere hadde spilt under kampene i Falluja. Det var på den tida at al-Zarqawi ble medlem av al-Qaida. Samtidig oppmuntret Osama bin Laden muslimske sponsorer til å finansiere al-Zarqawis gruppe i Irak, som trengte om lag halvannen millioner kroner i uka for å dekke sine utgifter. At behovet ikke var større, skyldtes hovedsakelig to faktorer: Bunnpriser på våpen og ammunisjon og nedgang i utgiftene til selvmordsoppdrag i Irak. Det er her snakk om småpenger sammenliknet med hva som gikk med til å drive hellig krig mot Sovjetunionen i 1980-åra og de enorme kostnadene av Irak-krigen. Mens den afghanske motstandskampen kostet nærmere fem milliarder dollar i året, har Irak-krigen til dags dato kostet amerikanske skattebetalere omtrent en milliard dollar i uka.

7. UTGIFTENE TIL selvmordsaksjoner har gått ned. Siden begynnelsen av Irak-krigen og fram til i dag er al-Qaida blitt forvandlet til den nye antiimperialistiske ideologien som gir motivasjon til et stort antall muslimske selvmordsbombere. De er «selvfinansierte» og rede til å lide martyrdøden. I det øyeblikk de ankommer Irak, er alt de ber om eksplosiver og transport til bestemmelsesstedet for selvmordsaksjonen. Dermed koster ikke oppdraget i Irak mer enn summen av utgifter til sprengstoff og transport. Familiene mottar ingen økonomisk kompensasjon og får heller ikke kjennskap til oppdraget.

8. SADDAMS SKJULTE MILLIARDER finansierer det nasjonalistiske opprøret. Saddam Husseins milliarder står ikke på hemmelige bankkonti i Sveits, men ligger dypt begravd i den irakiske ørkensanden. Før invasjonen gjemte Saddam enorme pengesummer og våpenlagre over hele landet. Kasser fulle av hard valuta, våpen og ammunisjon er plassert på steder som fremdeles er tilgjengelige for sunnimuslimske opprørere. Amerikanske soldater har bare oppdaget noen få gjemmesteder, hvor de har funnet flere millioner dollar og store mengder våpen. Opprørerne bruker disse pengene til å kjøpe seg lojalitet, drive treningsleire og våpenfabrikker.

9. SADDAMS TIDLIGERE offiserer trener opprørssoldater. På slutten av den offisielle krigen i Irak ble den irakiske hæren og landets politistyrke oppløst. Det ga støtet til at flere hundre soldater og politifolk sluttet seg til kampen mot det nye regimet. De hadde mistet sin jobb og inntekt og hadde ingen framtid i Irak. Gjennom motstandskampen så de muligheten til å vinne tilbake sin sosiale og økonomiske status. Flere av dem som hadde vært høytstående offiserer under Saddam Hussein, bidro nå til at sivile medlemmer av opprørsbevegelsen fikk trening i geriljavirksomhet og krigføring.

10. KIDNAPPINGSINDUSTRIEN drives av kriminelle. Løsepenger blir sjelden brukt til finansiering av det irakiske opprøret. Kidnappingsindustrien drives av kriminelle gjenger som er ute etter irakere, og i 2005 er en av 5000 irakere blitt kidnappet. Motstandsgruppene er bare innblandet i denne virksomheten når de kjøper gisler som er av politisk betydning og som kan brukes som redskap i deres propagandakrig mot koalisjonsstyrkene. Oversatt av Marit Jahreie