DET POLSKE MILJØET: Agnieszka Silska (32) (t.v.) mener det er umulig for henne å bli norsk, mens Lilia Grube (33) er aktiv i det polske integreringsarbeidet. Integreringen lar seg ikke styre ovenfra, det er polakkenes eget ansvar, mener kronikkforfatterne.

Foto: Ellen Reiss/Frekk Forlag
DET POLSKE MILJØET: Agnieszka Silska (32) (t.v.) mener det er umulig for henne å bli norsk, mens Lilia Grube (33) er aktiv i det polske integreringsarbeidet. Integreringen lar seg ikke styre ovenfra, det er polakkenes eget ansvar, mener kronikkforfatterne. Foto: Ellen Reiss/Frekk ForlagVis mer

100 000 polske naboer

INNVANDRING: I norsk samfunnsdebatt er det utbredt skepsis til «parallellsamfunn». Men for polakkene som lever i Norge er det polske samfunnet — Polonia — en forutsetning for integrering.

Debatten om arbeidsinnvandrere handler mest om økonomi. Får polakkene dårlig betalt, mangler de kontrakt, følger de tariffen eller sover de i kjelleren til Adecco?

Det samme gjelder forskningen. Med Forskningsstiftelsen Fafo i spissen har det meste av forskningen på polakker i Norge handlet om arbeid og lønn.

Årsaken er enkel: Har folk en grei jobb, har de det sannsynligvis greit ellers også. Har de en drittjobb med elendig lønn og boforhold, har de det nok ikke så bra.

Samtidig er arbeid nøkkelen i migrasjonens økonomiske konsekvens: Hvis polakkene jobber en god del år før de går ut av arbeidslivet og over i trygd, er migrasjonen svært lønnsom for Norge.

Men diskusjonen om polakker må i dag være mye bredere. Det er 50—100 000 av dem her. De er vår desidert største innvandrergruppe. Mange av dem får familien hit, mange får barn, og stadig flere bestemmer seg for å bo her på ubestemt tid.

Det gjør at en rekke andre temaer enn lønn og arbeid blir svært prekære i tiden fremover: Familie, barn, barnehager, skole, nettverk, sivilsamfunn og ikke minst språk.

«Piotr» (30) bor i Norge med kona og to barn. De kom til Norge i 2006, dro tilbake til Polen igjen mellom september 2009 og april 2010, men kom tilbake hit igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er både mann og kone jobbsøkende og følger kurs via NAV for å komme inn i arbeidslivet. Men de har det bedre her enn i Polen. «Piotr» mener det er en helt annen trygghet i Norge. Man er trygg uansett, selv om man jobber som maler, som han gjorde her først. Han forteller at datteren ikke trivdes den perioden de var i Polen: «Hun hadde vondt i magen hele tiden i Polen. Hun ville ikke i barnehagen og spurte om hun kunne bli hjemme.»

Han var ikke fornøyd med barnehagen de brukte. En gang så han istapper over inngangen, spurte om de kunne fjernes og fikk til svar at: «Tja ... Kanskje De kan gjøre det selv?»

Men «Piotr» liker ikke alt her heller: «Alle i Norge roser hverandre. Jeg tåler det ikke. Det er narsissistisk og falskt! Det begynner i barnehagen. Og hva skjer senere? Se bare på russen!»

I Oslo er det 495 elever med polsk morsmål i grunnskolen. Mange barn med bakgrunn fra Polen er ennå unge, så tallet vil nok stige raskt. Hva betyr det?

Lilia Grube som er rådgiver for den katolske nasjonalsjelesorgen i Oslo, mener det stort sett går bra med de polske barna. Men de har utfordringer, ikke minst med foreldre som kanskje verken behersker norsk eller engelsk. Foreldrene oppfordres til å følge opp barna, noen klarer det raskt, for andre tar det lengre tid.

Ikke alle foreldre er motiverte, og det kan smitte over på barna: «Noen foreldre tenker at de verken vil dra tilbake eller være her. Det er ikke positivt,» forteller Grube. Men barna vil være norske og de får norske venner; det polske miljøet er ikke en lukket getto, mener hun.

Da er det vanskeligere for foreldrene. I Polen var mange vant til at skolen ordner alt. Der var det gjerne ikke noe tett samarbeid, slik det er i Norge, tvert imot. «Skolen er her oppe, jeg er her nede», sier Grube og viser med armene høyt hevet og langt nede. «I Norge er det annerledes.»

Den nye kulturen og språkvanskene gjør det vanskelig for foreldrene å delta. For mange tar det 3—5 år før de tør, fordi de føler seg mindreverdige. Likevel ønsker svært få av foreldrene seg tilbake til Polen, selv om de mister jobben. «De tenker: 'Vi gjør det for barna våre'. I polsk kultur er familien og barna alt», forteller Grube.

Situasjonen gjør polakkene mer avhengige av det polske nettverket. Der kan de språket, der møter de folk med samme type utfordringer.

Det polske sivilsamfunnet i Norge er blitt mye større og bredere de siste årene. Det er ikke rart: Når de kommer til Norge, trenger de et nettverk som snakker samme språk.

I norsk samfunnsdebatt er det utbredt skepsis til «parallellsamfunn» eller at grupper lager miljøer som er språklig og kulturelt definert. Ødelegger det ikke for integreringen?

Men for polakkene er det polske samfunnet — Polonia — en forutsetning for integrering. Ifølge forsker Jon Horgen Friberg (34) ved Fafo var det vanskeligere for de første polakkene. Rett etter 2004 kom det tusenvis av polakker, men de var fremmede og hadde lite sosiale nettverk. Nå er polakkene et eget samfunn med familier, barn, sosiale arenaer, fester, muligheter til å finne nye venner og kjærester og et stort fellesskap blant annet rundt Den katolske kirken, mener han.

Gjennom dette nettverket orienterer polakkene seg i det norske samfunnet, gjennom sitt eget samfunn får de jobber og inngang til storsamfunnet. Nettverket virker integrerende.

Samtidig er nettverket underutviklet. Det er nok polakkenes egen skyld, men etter hvert som Polonia etablerer seg mer i Norge, vil sivilsamfunnet deres trolig utvikle seg positivt.

Polakkene er altså ikke atomistiske individer som bare velger ja til høyere lønn og beveger seg fleksibelt og rasjonelt over landegrenser på jakt etter lykke. De er sosiale mennesker med nettverk og kultur. Tanken om frie valg blir mindre absolutt i møte med den komplekse situasjonen de befinner seg i.

Men respekten for betydningen av «fri flyt av arbeidskraft» vokser også:

Hvor mye betyr det ikke for hver enkelt av dem at de kan forme sin egen fremtid i tråd med egne ønsker, uten å måtte ta hensyn til stengte grenser og vanskelige myndigheter?

SPØRSMÅLET om man er norsk eller polsk angår identitet og lar seg ikke definere svart-hvitt. Det er flytende.

«Jeg er polsk», forteller Agnieszka Silska (32) oss. Hun vet ikke om hun skal tilbake til Polen, men mener det er umulig å bli norsk.

I dagens «alle må være norske»-debatt er det vanskelig å være pragmatisk, men poenget er egentlig enkelt: Det betyr lite om du er norsk eller polsk. Vellykket integrasjon handler om sosiale og kulturelle faktorer som har stor betydning uavhengig av selvforståelse.

Politikkens ansvar er mer begrenset enn mye av debatten later som. For integrering lar seg ikke styre ovenfra. Den er i hovedsak polakkenes eget ansvar.

Kronikken er basert på boken «Polakk», som er skrevet av Kristian Meisingset, Aleksandra Kawecka og Elzbieta Czapka og lanseres 16. mars.