100 år i Norges tjeneste

Etatshistorie for flere enn de spesielt interesserte.

BOK: Det er på ingen måte overraskende at det i 2005 skulle komme ei bok om Utenriksdepartementet. Den utløsende årsaken til opphevelsen av unionen med Sverige var det sterke ønsket om et utenriksdepartement (UD) underlagt Stortinget. UD feirer med andre ord sitt 100-årsjubileum i 2005.

Med humor

Nå foreligger norsk utenrikspolitikks historie i seks innholdsrike bind, og UDs rolle i utøvelsen og utviklingen av den er følgelig for lengst grundig behandlet. Forfatterne forklarer derfor at deres oppdrag, som de har fått av UD, har vært å skrive om Utenriksdepartementet «som sådant». Forfatterens forklaring av hva det skulle bety i forordet er tåkete og høyst utilfredsstillende, heldigvis blir det bedre i selve boka, som i det hele må karakteriseres som ganske velskrevet og av og til med en humoristisk og småironisk undertone.

Intern historie

Men det trengs da også, siden dette er en etatshistorie i snever forstand, som altså handler om hvilke byråsjefstillinger som gir raskest opprykk og hvilke som er å anse som karrieremessig endeholdeplasser. Slikt er naturlig nok viktig, enhver som har arbeidet i byråkratiet vet for eksempel godt at den som tildeler kontorer har stor både formell og uformell makt. Ofte legges det for liten vekt på at slike tilsynelatende organisatoriske, formelle og rent interne forhold kan ha stor betydning for byråkratiets utadrettede virksomhet. Men hvis dette ikke vises og forklares, blir det en tom proklamasjon. En slik intern etatshistorie blir lett omkamp om omstridte ansettelser og mest interessant for egne ansatte.

Gammel kultur

UD-ansatte har da også mye å glede seg over i denne boka. Forfatterne gjør seg merkelig nok til heller uforbeholdne talsmenn for «det diplomatfaglige» uten at det kommer helt klart fram hva dette skulle bestå i. De er uten synderlige forbehold i stand til å peke på at en rekke utnevnelser skal ha betydd politisk overstyring av det diplomatfaglige. De siterer Arbeiderbladet fra 1953 som fant det påkrevd å minne om at diplomatiet skulle representere et land og ikke en etat, men det virker ikke som forfatterne helt ser denne motsetningen. Og det virker som de gjør seg til talsmenn for gammel embetsmannskultur.

Hva har skjedd?

Av og til blir det også for internt, som når forfatteren hevder at «sørpolitikken er blitt integrert i UD i forholdsvis beskjeden grad». Derimot er avsnittet om IKT og at hele UD først hadde e-post i 2000 svært interessant. Også opplysningen om at departementet har lagt ned biblioteket sitt er skremmende. Hadde det ikke vært lurt med litt politisk overstyring her? I forordet forklarer forfatterne at de har møtt mye motstand når det gjaldt bruk av arkivmaterialet som befinner seg i departementet. De har blitt forsøkt nektet innsyn, fått tekst i retur med detaljerte redigeringsforslag og skriver at «vi har mislyktes i samtlige forsøk på å få sitere». Det er merkelig uprofesjonelt av et departement å bestille en historie, men samtidig mene at man selv er best i stand til å skrive den. Dette er oppsiktsvekkende - forklaring utbes! Boka har interessante tabeller og diagrammer og er raust utstyrt med fotografier og faksimiler. På side 272 har det imidlertid gått galt; under bildet av en gammeldags stiftemaskin står det: Hullemaskiner hadde det med å forsvinne.