100 år og like blind

«Gardermoen er et skoleeksempel på hvordan personer som har liten synsrest, kan gjøres helt funksjonsudyktige.»

For 100 år siden gikk blinde på legd. For 100 år siden ble blinde «solgt» på auksjon - til lavest bydende! En slik situasjon ville ikke de blinde finne seg i! Derfor ble De Blindes Selvhjælpsforening dannet. Foreningen skulle arbeide for at blinde i større grad kunne klare seg selv, praktisk og økonomisk. Mottoet var hjelp til selvhjelp.

Målet er det samme i dag. Virkemidlene er andre, ordbruken en annen: I dag kaller vi det samfunnsmessig likestilling.

Det er ingen egentlig nød blant blinde og svaksynte i Norge i dag. Det er gode trygdeordninger, det gis tilskudd til hjelpemidler som forenkler hverdagen, og i prinsippet kan blinde og sterkt svaksynte få den utdanningen de ønsker. Men utdanning er én ting, arbeid noe annet. Mange sliter - ofte forgjeves - med å overbevise arbeidsgivere om at de med riktig tilrettelegging av arbeidsplassen, kan gjøre en fullgod jobb. Hver annen synshemmet arbeidssøker er uten jobb å gå til.

Samfunnet er i stadig utvikling. Når ett problem finner sin løsning, dukker det alltid opp minst ett nytt. Derfor vil en organisasjon av blinde og svaksynte alltid ha nok å ta seg til.

Blindes og svaksyntes økonomi er noenlunde trygget. Blindes og svaksyntes mulighet til å fungere i et moderne samfunn er sikret bare på papiret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi ser stadig at plan- og bygningslovens krav om tilgjengelighet for alle til og i offentlige bygg må vike for estetiske hensyn og oppfinnsomme arkitekters ønske om å skape seg et monument. Nye Lillestrøm jernbanestasjon er ikke bare vanskelig å bruke for synshemmede, den er farlig også! Stor avstand mellom perrong og stigtrinn vil før eller senere føre til en ulykke. Men ingen vil ta ansvar. Norges Blindeforbund gikk for to år siden til politianmeldelse av forholdet, men saken førte ikke fram - «fordi det ikke hadde skjedd noe ulovlig».

Nybygget som oppføres på Oslo S., er det også vanskelig å få gehør for tilrettelegging av. Et trappegelender må f.eks. vike for at et kunstverk skal komme til sin rett. Og Oslo Lufthavn Gardermoen er et skoleeksempel på hvordan personer som har en liten synsrest, kan gjøres helt funksjonsudyktige. Mye lys/motlys og skilter høyt oppunder taket gjør det umulig for svaksynte å gjøre seg nytte av synsresten sin. Og hvorfor skal det være plent umulig å få satt opp noen monitorer i ansiktshøyde på en vegg, slik at svaksynte, som må tett innpå for å lese teksten, selv kan holde rede på avgangstider, forsinkelser, gate-numre osv.? Det har ikke manglet påtrykk fra Blindeforbundet. Men likevel greier vi ikke - eller vil vi ikke? - i Norge. Men i Milano - og mange andre steder - går det fint!

Den teknologiske utviklingen har skutt stormfart. Blinde og svaksynte kan ved hjelp av div. tilleggsutstyr og spesialprogrammer også benytte seg av en PC, og de kan få tilgang til informasjon på Internett. Men Internett-tjenester utformes av seende for seende. Bilder, grafikk og ubegrenset oppfinnsomhet når det gjelder fancy utforming av hjemmesider gjør det vanskelig for svaksynte og til dels umulig for helt blinde å finne fram.

Vi hadde en kraftig dragkamp med Norges Bank i forbindelse med utforming av den nye seddelrekken. Forskjellen i størrelse er så liten at du som blind må være godt trent for å skille de ulike valørene fra hverandre. Liten forskjell i fargenyanser gjør at svaksynte stadig forveksler sedler. Estetiske hensyn har veid tyngre enn brukervennlighet. For de nye myntene, derimot, har brukervennligheten stort sett seiret.

Selvbetjeningssamfunnet griper stadig mer om seg. Nå er det mer regelen enn unntaket at du betjener deg selv i de fleste butikker. I bank og på posthus må du også hjelpe deg selv ved bruk av div. automater. Og må du ha tak i en kundebehandler eller en ekspeditør i en butikk, må du først forsere et automatisk køordningssystem som ikke er tilrettelagt for oss som ikke ser.

Høyere utdanning og studier er tilgjengelige for synshemmede, men det er slett ingen selvfølge at pensumbøkene er tilgjengelige i lesbar form (blindeskrift eller lydbok) ved studiestart. Dette medfører frustrasjon, forsinkelse i gjennomføringen av studiet og tilleggskostnader som følge av forlenget studietid.

Norges Blindeforbund skal, som de blindes og svaksyntes interesseorganisasjon, gjøre byråkrater og politikere oppmerksom på disse forholdene og kjempe for at det blir gjort noe for å bøte på dem. Det tar tid og krever stor innsats å dokumentere, argumentere og skape forståelse. Det koster penger å ha faste medarbeidere og å skolere egne medlemmer og tillitsvalgte for å gjøre dette arbeidet med den kraft som er nødvendig. 1/3 av Norges Blindeforbunds kostnader dekkes av det offentlige. 2/3 må samles inn gjennom lotterier og spill, givertjenester, produktsalg, testamentariske gaver o.l. For 30 år siden var det omvendt: Da dekket det offentlige 2/3 og vi selv, gjennom innsamling, 1/3 av de årlige kostnadene. Norge er i mellomtiden blitt et grunnrikt land, og Staten gir sine egne lotterier og spill bedre vilkår enn de frivillige organisasjonenes.

I år 2000 må vi slåss for en ensartet transportordning over hele landet som kompensasjon for manglende mulighet til å benytte offentlige kommunikasjonsmidler og/eller egen bil. Dagens ordninger varierer sterkt fra kommune til kommune og fra fylke til fylke. Det er ikke rettferdig. Skal du som blind eller sterkt svaksynt kunne delta i samfunnet på lik linje med seende, slik en rekke offentlige dokumenter har slått fast de siste ti-årene, må du kunne forflytte deg. Da trenger vi en transportordning som kan tre inn der offentlig kommunikasjon ikke kan benyttes. Så viktig er denne saken for likestillingen med seende at 400 blinde i begynnelsen av juni samlet seg til fredelig demonstrasjon utenfor Stortinget. Markeringen var sterk, men løftene var få og små.

I år 2000 må vi slåss for at det skal produseres minst 500 nye skjønnlitterære lydbøker hvert år. Det var Statens egen målsetting allerede for 25 år siden. Målet er ikke nådd ennå! Tilbudet er rundt det halve! Dere som ser, kan velge mellom 5000 nye bøker hvert år.

I år 2000 må vi slåss for bedre rammevilkår for finansiering av organisasjonens arbeid gjennom offentlige tilskuddsordninger og gjennom tilrettelegging av forhold for egen inntektsvirksomhet. Primært bør det offentlige dekke alle kostnader til interessepolitisk arbeid og til tjenesteyting som egentlig er det offentliges eget ansvar. Som vist ovenfor, har utviklingen gått motsatt vei de siste 30 årene: Det offentlige dekker stadig mindre av kostnadene.

I år 2000 må vi slåss for gjennomslag hos planleggere og politikere for erkjennelsen av at et samfunn som er tilrettelagt for synshemmede, samtidig vil bli et bedre samfunn for alle.

100 års arbeid har båret frukter. Blinde og sterkt svaksynte har det bedre i Norge i dag enn for hundre år siden. Men utfordringer står altså fortsatt i kø.

Vi ber ikke om medlidenhet. Vi ber om solidaritet og omtanke. I morgen eller neste år er det kanskje du eller en du er glad i, som har behov for den tilretteleggingen vi slåss for eller de tjenestene og den hjelpen vi tilbyr.