RIKSMEKLINGSMENN: Tidligere riksmeglingsmenn er samlet. Bakfra Preben Munthe, Bjørn Haug, Konrad B. Knudsen og Reidar Webster. Foto: NTB Scanpix
RIKSMEKLINGSMENN: Tidligere riksmeglingsmenn er samlet. Bakfra Preben Munthe, Bjørn Haug, Konrad B. Knudsen og Reidar Webster. Foto: NTB ScanpixVis mer

100-åringen som ikke forsvant

Vårens hovedoppgjør vil mest trolig handle om nye former for tjenestepensjon. Da får riksmekleren garantert en krevende rolle.

Kommentar

Vårens «vakreste eventyr» åpner i fred og fordragelighet i dag med en markering av at både riksmekleren og arbeidsretten i år er hundre år. Begge institusjoner er hjemlet i arbeidstvistloven som ble vedtatt av Stortinget den 6. august 1915. Jubileumsmarkeringen skjer i form av et fagseminar der arbeidsministeren, arbeidslivets parter og forskere med kompetanse på den norske modellen skal redegjøre for de to fredsskapende institusjonenes betydning i norsk arbeidsliv. Artikkelsamlingen som markerer riksmeklerinstituttets historie har fått den talende tittelen: «Fred er dog det beste». Fredsambisjonene lyser også tydelig i historieverket om arbeidsretten. «I arbeidsfredens tjeneste».

Litt lenger fram i horisonten vet alle at den fredsommelige feiringen vil blekne mot beinharde forhandlinger og tilsynelatende uløselige konflikter. Det vil bli bruk for riksmekler Nils Dalseide og arbeidsrettens leder Jakob Wahl i år også. Sistnevnte når det oppstår tvister om forståelsen av avtaler eller brudd på fredsplikten.
Like før jul la Arbeidsdepartementet fram et utkast til ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor. Den blir ikke uten videre kjøpt av de ansattes organisasjoner. Her skal det forhandles og mest trolig også mekles.
Også i privat sektor tyder alt på at tjenestepensjon blir tema i årets forhandlinger.

Lønn blir det neppe mye snakk om i år, gitt den dramatiske utviklingen i norsk økonomi, med stupende oljepris, stigende arbeidsledighet og en teknologisk utvikling som får fundamentene i det regulerte norske arbeidslivet til å slå sprekker.

Foreløpig ser det ut til at det er større stridigheter innad i LO enn mellom LO-leder Gerd Kristiansen og NHO-sjef Kristin Skogen Lund, som utad virker rørende enige om mye. Det er pensjonsspørsmålet som skaper splid mellom ulike forbund i LO. Noen forbunds medlemmer har en elendig tjenestepensjon og vil derfor låne styrke av et samlet LO og ha et såkalt samordnet oppgjør. Fellesforbundets medlemmer har i større grad gode bedriftsvise pensjonsordninger og er mer opptatt av bedriftenes evne til å betale en forbedret tjenestepensjon enn å kreve mer enn de kan håpe på å få. De vil derfor som vanlig gå først inn i et såkalt forbundsvist oppgjør og legge malen for de andre. Før LOs representantskapsmøte som holdes om fire uker, må LOs tillitsvalgte derfor rydde opp i egen leir, før de går ut i striden mot arbeidsgiversida.

Ingen oppgjør er like. Noen er mer kompliserte enn andre. Aller helst burde partene selv kunne forhandle seg fram til gode kompromisser. De kan begge rasle forsiktig med sine lovlige maktmidler, samtidig som begge vet at ingen egentlig ønsker en konflikt, streik eller lockout. Som oftest blir det derfor løsninger gjennom forhandlinger. Likevel havner svært mange oppgjør på riksmeklerens bord. Det øker alvoret for begge parter. Arbeidstvistloven har klare regler og tidsfrister. Enten blir man enige eller så blir det konflikt. Svært ofte makter riksmekleren å bidra til at partene finner en løsning. Av og til er han maktesløs. Det skjedde da Utdanningsforbundet og KS var i en langvarig konflikt i 2014. Det samme skjedde da Bjørn Kjos og Pilotforeningen i Norwegian var rykende uenige året etter. I begge tilfeller fikk vi følelsen av at forhandlingene pågikk i full offentlighet med programleder Ole Torp som riksmekler. Men de nevnte konfliktene er mer unntaket enn regelen.

I alle mine år som journalist har jeg hatt interesse for lønnsdannelse og ulike organisasjoners rolle i norsk politikk. Mang en mørk kveld har jeg sittet på riksmeklerens kontor og ventet på beskjeden om at det foreligger en skisse til løsning eller at det hele er endt i konflikt. Først da kan det skrives, om fred eller dramatikk med konsekvenser for titusener. Før resultatet var klart erfarte jeg hvor flinke de respektive riksmeklere var til å si ingenting på hundre forskjellige måter. Den lengstsittende riksmekler, Reidar Webster, som bestyrte kontoret i 27 år, ti av dem som assisterende riksmeklingsmann, kunne si noe sånt som: «Natten er lang og mørk», og det hadde han helt rett i.

Det bemerkelsesverdige er ikke at arbeidstvistloven, riksmekleren og arbeidsretten nå er hundre år, men at lovverket og institusjonene har stått seg, nærmest uendret i så lang tid. I 1916 var Norge et lutfattig bondesamfunn. I dag blir Norge stadig omtalt som verdens rikeste land. Ingen kunne i 1916 forutsi at det århundret skulle bli kalt «ekstremismens tidsalder». Og de færreste politikere og jurister ville vel trodd at denne særegne norske arbeidslivsmodellen skulle være så slitesterk. Men det har den altså vist seg å være.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook