Propaganda: 16142 soldater fikk sin grav bare ved denne ene gravlunden nær Verdun. Hvordan skulle president Wilson overtale den amerikanske befolkningen  om at det var rett å sende soldater hit? Svaret var propaganda.  Foto: Charles Platiau / Reuters / NTB Scanpix
Propaganda: 16142 soldater fikk sin grav bare ved denne ene gravlunden nær Verdun. Hvordan skulle president Wilson overtale den amerikanske befolkningen om at det var rett å sende soldater hit? Svaret var propaganda. Foto: Charles Platiau / Reuters / NTB ScanpixVis mer

100 år med propaganda

Hvordan selge en krig til befolkningen?

Meninger

Moderne propaganda oppsto under den første verdenskrig og fyller 100 år i år. Er det noe å feire?

Første verdenskrig assosieres som oftest med uendelige skyttergraver, voldsomme artilleridueller og krigskirkegårder så langt øyet rekker. En viktig side ved krigen glemmes ofte i det bildet. Det var under denne krigen at moderne propaganda oppsto.

Det var her mange av dagens teknikker knyttet til reklame, markedsføring og omdømmebygging ble utviklet. Det var her kommunikasjon ble sett på som noe mer enn kun å utveksle oppfatninger.

Det var også under denne krigen at mange av de bekymringene vi fremdeles nærer til subtil og ubevist påvirkning oppsto. Hadde man i kampen for å redde demokratiet, ødelagt de pilarene demokratiet hviler på, som åpenhet, ærlighet og redelighet?

I 1916 gikk den sittende presidenten Woodrow Wilson til valg på slagordet: «Han holdt oss utenfor krigen». Da hadde første verdenskrig rast i to år, og det amerikanske folket hadde liten appetitt på å sende sine beste menn inn i søla i Flandern og «kjøttkverna» ved Verdun.

Året etter, derimot, hadde krigsutviklingen gjort at Wilson besluttet at tiden var inne for aktiv amerikansk deltakelse i krigen. 6. april 1917 erklærte USA Tyskland krig.

Det viste seg å være en ganske krevende pedagogisk og politisk øvelse å overbevise det amerikanske folk om at det som var det eneste riktige i 1916, ikke lengre var det i 1917.

En uke etter krigserklæringen, 13. april, etablerte Wilson derfor en komité som skulle omvende det amerikanske folket. Komiteen fikk det uskyldige navnet Committee on Public Information (CPI), men ble mer kjent som the Creel committee, etter dens leder journalisten George Creel. CPI satte i verk en operasjon uten sidestykke i historien.

For å lykkes med et slikt prosjekt måtte CPI i all enkelthet oppnå to ting. For det første måtte de vinne diskusjonen med dem som mente at politikken fra 1916 også vil være den beste i 1917.

For det andre måtte de makte å vekke folk til handling. Hvordan få budskapet fram til hjertene til folk slik at de faktisk handlet, enten ved å kjøpe krigsobligasjoner eller ved å verve seg til militærtjeneste?

Hva gjaldt å vinne diskusjon, hadde CPI ganske uslåelige argumenter i bakhånd, nemlig politi og rettsvesen, og ikke minst vanlige folks vilje til å rapportere og angi sine nærmeste.

Gjennom the Espionage Act av 1917 og Sedition Act av 1918 fikk de drakoniske virkemidler i hende. Gjennom sensur og andre juridiske foranstaltninger sørget CPI for at det ble satt likhetstegn mellom kritikk av presidentens politikk og forræderi.

Var man mot administrasjonens linje, var man for tyskerne. Noen tredje alternativ fantes ikke. Og var man for tyskerne, var man mot det amerikanske folk, og puttet i fengsel.

I et spesielt opphetet øyeblikk ble for eksempel en ung jente dømt til tjue års fengsel for å kritisere krigsinnsatsen.

Det var som nevnt ikke nok å vinne diskusjonen gjennom å rydde eventuelle motargumenter av veien. Man måtte også motivere til handling.

Det kunne ikke gjøres gjennom presentasjonen av tørre og saklige fakta, men gjennom å spille på følelser: «Den gnisten som vil gjøre at en mann tar farvel med sitt vanlige liv for å gi seg i kast med krigens alle strabaser, kan ikke tennes ved å vise ham fakta», konkluderte Charles Gibson, leder av CPIs Division of Pictorial Publicity. CPI satset derfor på en massiv spredning av sitt eget budskap, gjennom aviser, film og ikke minst gjennom symboltunge plakater og postere. Man utarbeidet også ferdige informasjonspakker som ble sent til skoler og utdanningsinstitusjoner.

Det kanskje mest effektive og tankevekkende tiltaket var etableringen av CPIs Division of Four-Minute Men. Gjennom dette programmet rekrutterte CPI titusenvis av mennesker som folk allerede hadde et tillitsforhold til, som lokale speiderledere, kjøpmenn etc.

Fire-minutter-navnet fikk de fordi de tilsynelatende grep ordet spontant i ulike sammenhenger, som for eksempel før kinoforestillinger, og holdt et flammende innlegg på fire minutter om viktigheten av USAs krigsinnsats.

Talen var nøye forberedt, blant annet ved hjelp av tilsendt materiale fra CPI. The four-minute men kunne også operere i mindre fora, og kunne, uten å virke påtrengende, slå av en prat med naboen over gjerdet, eller med en kollega i kantinekøen, for derigjennom å spre CPIs budskap.

Som man forstår; den jevne amerikaner ble utsatt for et massivt trykk, fra alle kanter. Og det fantes nesten ikke alternative stemmer. Selv mente Creel at CPI?s innsats hadde vært uunnværlig for utfallet av krigen. Han så heller ingen større betenkeligheter ved virksomheten. «Vår innsats var pedagogisk og informativ hele veien, for vi hadde en slik tillit til saken at vi følte at vi ikke trengte noen andre argumenter enn å presentere fakta på en enkel og likefrem måte.»

Etter krigen derimot, meldte det seg en litt nummen ettertanke i USA. Hva hadde de egentlig gjort? Et av CPIs viktigste slagord hadde vært «Making the world safe for democracy». Hadde man nå oppnådd det helt motsatte? Ekte demokrati må være basert på åpenhet og ærlighet, og ikke på subtil og skjult påvirkning av underbevisstheten. Det siste undergraver menneskeverdet, og reduserer oss alle til nyttige idioter.

Propaganda ødelegger også det språket vi eventuelt kunne ha brukt til å forsvare demokratiet med.

Hvis ingenting betyr det du tror, smuldrer språket opp mellom fingrene på oss. Å forsvare seg mot andres propaganda kan også bli ganske umulig, uten å ty til de midler man ønsker å forsvare seg mot.

Frykten for hva effektiv propagandateknikk kunne utrette i onde makters hender ble derfor ganske stor. Denne litt diffuse frykten preger fremdeles diskusjonen om informasjons- og kommunikasjonsbransjens makt fram til denne dag.

På den annen side. Både nazismen og sovjetkommunismen la stor vekt på propaganda. De er ikke lenger blant oss. Propagandaens makt har åpenbart sine begrensinger.

Så for å svare på mitt eget åpningsspørsmål: Nei, hundreårsdagen for moderne propaganda er ikke noe å feire, men det er heller ingenting vi trenger å være fryktelig redde for.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook