TØMMERHOGGER: Hans Børli på hogstfeltet i 1965. I bakgrunnen til venstre kona Magnhild, hans livslange kjærlighet. Foto: NTB Scanpix
TØMMERHOGGER: Hans Børli på hogstfeltet i 1965. I bakgrunnen til venstre kona Magnhild, hans livslange kjærlighet. Foto: NTB ScanpixVis mer

I dag jubileres det på Skotterud:

100 års feiring av den genuint folkekjære poeten Hans Børli

Lyrikeren fra Skotterud var mer enn en «skogens dikter».

Kommentar

HVA ER EN folkekjær poet? Det er en dikter som blir lest og sitert, som på magisk vis får hjerter til å banke fortere og sinn til å øke sin innsikt i tilværelsens mysterier. Som minner deg om at livet er kort, og døden alltid bare et blunk med øynene unna. En folkekjær poet etterlater seg linjer som setter ord på det ubegripelige. På livets skjønnhet og mørkets mangel på nåde. Som blir sitert av leg og lærd, høy og lav, ung og gammel, som vern mot det meningsløse og trøst til den som står med ryggen mot veggen i livets labyrinter. Med slike diktere rundt seg er man ikke alene.

HANS BØRLI ER en slik poet. Han ble kalt «skogens dikter». Den betegnelsen fnyste han av da jeg besøkte ham i hjemmet på Skotterud en iskald barfrostdag like før jul i 1984. «Det er typisk det, i dette landet, at man skal putte folk i arkivskuff. Så slår man opp på S og finner, aha, der har vi ‘skogens dikter’. Det klinger så søtladent. Den bakgrunnen jeg har i skogen, er alt annet enn romantisk. Den er full av hverdagsslit.»

POETEN FRA Eidsskog lar seg ikke sette på formel. Selv i en tid da våre forlag utgir en strøm av bøker om trær og skog, er ikke det å bli redusert til «skogens dikter» noe som passer på Hans Børli. I hans diktning, 23 diktsamlinger og sju prosabøker, er skogen et av flere motiv. Den er en rik verden av metaforer og bilder. Han åpner skogen for oss som en speilsal av følelser og frykt, fornemmelser og innsikt, religiøs undring og aktelse for alt som lever. Børlis diktning åpner en verden av grublerier, unnfanget mens han hadde sitt daglige virke med sag og øks, med pipa i kjeften og en usynlig lyre spillende i sitt indre. Når han kom hjem, skrev han ned den lyriske fangsten, med penn og blekk. Aldri ute i blant kolleger. Det ville blitt betraktet som jåleri.

EN FOLKEKJÆR poet er en dikter som skriver enkelt nok til at han blir umiddelbart forstått. Men som er undrende nok til å slå an sjelens dypeste basstrenger. Når han stirrer mot stjernene, ser han ingen idyll, snarere et bilde på den dystre skjebnen som venter oss alle.

Det er farlig å stirre

for lenge på stjernene:


Når du atter senker

blikket mot jorda,

ser du stjernene –

de kalde stjernene –

gjennom din brors hjerte,

bak din elskedes ansikt.


Og alt blir så

håpløst

fordi du har sett

inn i den store stumheten

bakenfor tingene.

BØRLIS UNIVERS rommet naturen på en måte som gir en ekstra gjenklang i vår tid, snart 30 år etter hans død. Men han skrev også dikt om Louis Armstrong og Nijinsky, Che Guevara og Pablo Neruda, Vincent van Gogh og Ernest Hemingway. Og om landskapet som omga ham, med navn som Hesteknatten, Fjørhanaberget, Handrekkelsesmyra og Tronskallehølet. Alderdommen kalte han «livets vestlier». Hans Børli var noe for seg selv, en sanselig melankoliker, et menneske man er takknemlig for å ha møtt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.