100 års følsomhet

Hat og kjærlighet preget Johan Borgens 40 år lange liv i Dagbladet. 28. april er det 100 år siden han ble født.

JOHAN BORGEN FORFATTET sin egen nekrolog. Den skulle trykkes i Dagbladet: «I litteraturen blir det ikke noe merkbart tomrom etter ham; han var utbrent for lenge siden. Han var mer formuleringsmagiker enn dikter (...) Borgen skrev mye i Dagbladet, men han likte det ikke. Det var bare for pengenes skyld (...)»

SELV MØTTE JEG Johan Borgen en aprildag i 1976, i Fredrikstad. Han bodde på Knatten på Hvaler. Nå var han på bybesøk, skred gjennom Kirkeparken, rank, mager, iført marineblå dobbeltspent frakk og ryggsekk med Bergans-meis, på vei til Vinmonopolet, eller Sentralsykehuset; han ble behandlet for flere livstruende lidelser, og sa, med et skrått smil:

- Jeg har det aldeles utmerket med min død! Deretter: - Alderen er en del av livet. Angsten for ikke-eksistens melder seg. Jeg tror man bør la tanken på døden modnes i sinnet litt etter litt. Alle mennesker vet at de en gang skal dø. Men å erkjenne døden, det er faen til forskjell.

I 1976 VAR Johan Borgen rangert som samtidas største norske forfatter. Det markerte ørneansiktet hans med altfor store briller, rynkete som et vintereple, prydet omslaget på femte bind av Cappelens litteraturhistorie. Den klangfulle, vakre stemmen hans var landskjent fra radiokåserier i Søndagsposten og opplesning fra «Barndommens rike». Borgen var kort sagt Dikteren i de dager, en respektert, berømt og beundret storhet, en legende fra Dagbladets gullalder på 1930-tallet. Som ung journalist var jeg fylt av ærefrykt. Nå sto han der, på vei inn i sitt 75. år. Jeg ble innvilget en halvtime. Et intervju.

- Jeg regner ikke meg selv som noen betydningsfull forfatter. Det sies at all beskjedenhet er falsk, men det er noe godt vrøvl. Enhver redelig kunstner er beskjeden, sa Borgen.

HAN VAR IKKE BARE beskjeden, ikke bare høflig og vennlig, han var elskverdig. Han lyttet alvorlig til alle spørsmål, dirrende intens og oppmerksom. Og svarte umiddelbart så presist og profesjonelt at hele setninger kunne sendes direkte til setteriet.

Om sin tid som journalist var han også påfallende beskjeden: «Gullalderen» holdt i beste fall til bronse. - Jeg vet ikke om Dagbladet var en så god avis den gang. Pennene er på sin måte like gode i dag. Men selve avisdriften er blitt en helt annen, mye mer forretningsmessig.

For den unge Borgen ble journalistikken en redning bort fra de mørke sidene som han skildrer i det diabolske selvportrettet «Lillelord». Som ei skadeskutt villand biter han seg fast i bunnen, og dukker opp til et nytt liv som journalist med fast arbeidstid i Morgenbladet fra 1928. Her lærer han disiplin og rutiner i en travel avisredaksjon. Og han gifter seg med Ruth Bergliot Engelstad fra Oslos østkant.

I 1930 går veien dit han egentlig vil, til Dagbladets redaksjon - den gang et oppkomme av unge, uredde talenter under Einar Skavlans kateter: Gunnar Larsen, Axel Kielland, Ragnar Vold, Halldis Stenhamar, Hans Geelmuyden og Arne Skouen. Her skulle Borgen selv bli et legendarisk faktotum - et universaltalent som brakk om blysats, gransket telegrammer, redigerte, telefonerte og inspirerte midt i et dryss av reportasjer, anmeldelser, portretter og petiter.

SÆRLIG PETITER, de ble hamret ned på papiret i løpet av noen minutter før dagens egentlige arbeid begynte. Arne Skouen, som ble ansatt som sportsredaktør i 1935, tok tida på Mumle Gåsegg:

«Han måtte passere min dør på vei til sin egen etter konferansen. Oppbevarte rundeskjemaer melder om ett og et halvt, eller to og et kvart minutts stillhet etter at han hadde lukket seg inn. Deretter første salve fra skrivemaskinen, kort og spørrende, varighet cirka åtte sekunder. Så ti sekunders pause. Så svaret: Hele Mumle Gåsegg i en eneste sammenhengende klapring, varighet cirka seks minutter ...»

Den unge journalisten var minst like glupsk som noen Mumle Gåsegg, denne eventyrfiguren med digert hode og liten kropp, som skrek etter sild og velling, grøt og melk straks han var klekket ut.

JOHAN BORGENS TRANG til aktivitet er beskrevet i boka «Aksjer, kunst, kunstnere» av Rolf Stenersen:

«En kan ikke se det på ham, men det er så at Borgen er et arbeidsjern som har tid til alt unntagen til det å sove, det gjør han heller ikke noe større. Han blir langsomt full og trøtt, men raskt edru og arbeidsfør (...) Borgen kan skrive en seks - åtte timer og lese en bok og ti aviser om dagen, rangle og filosofere det meste av natten for neste dag å strekke på beina ved å gi seg til å sykle fra Oslo til Fredrikstad.»

Borgen hadde en teori: Det gikk en slags direkte forbindelse, mente han, mellom hjernen, fingertuppene og tastaturet på skrivemaskinen. Han redigerte sjelden manuskriptene. Stoffet skulle skrives ut på papiret uten opphold, underlagt øyeblikkets nådegave.

MUMLE GÅSEGG er nå klassiske epistler, samlet i flere bokutgivelser, følelsesfulle - triste, muntre - skarpe og avslørende, alltid med mening. Under krigen, fram til arrestasjonen i1941, utviklet han sjangeren til ei nålepute av stikk mot okkupasjonsmakten. Sensuren gjennomskuet aldri Borgens formfullendte utfall.

Borgen var politisk engasjert. Etter et mellomspill i kommunistenes avis Friheten etter krigen søkte han til det tredje standpunktet, til Sosialistisk Folkeparti. Kjell Cordsen, som var redaktør av ukeavisa Orientering forteller: - I 1961 kom det brev til Finn Gustavsen fra Johan Borgen: For første gang hadde han funnet et parti å stemme på. Fra den tid sendte han oss regelmessige bidrag, alltid gratis. Som ganske ung redaktør ringte jeg ham for å be om en artikkel til 1. mai: «Unnskyld at jeg forstyrrer, Johan Borgen ...» «Jeg skal forstyrres!» En time seinere ringte Borgen og sa at var artikkelen ferdig: «Jeg har influensadotter i hodet, så det tok en halvtime lenger enn vanlig.» Da Cordsen en gang spurte ham hva som kreves av en journalist, svarte Borgen: «Hurtighet.»

FORHOLDET TIL DAGBLADET bærer preg av både hat og kjærlighet. Etter et flere års brudd blir det forsoning i 1950, og Borgen inngår en avtale som skal sikre ham redaksjonell frihet og livslang lønn.

Han røpet mye om seg selv i brev, bøker, artikler og intervjuer. Men løy noen ganger - av høflighet og hensyn til andre, og kanskje fordi virkeligheten ble for påtrengende. Kjærlighetsforholdet til skuespilleren Liv Strømsted var en offentlig hemmelighet som han benektet overfor Annemarta inntil det siste.

Også de sterke opplevelsene fra begynnelsen av 1920-tallet holdt han inne med. Vi vet i dag at han deltok i spritsmugling og eksperimenterte med narkotika. Men av hensyn til gamle venner ville han ikke røpe noe offentlig, sa han.

Men forfatteren Espen Haavardsholm kastet nytt lys over Borgens mørke år på pensjonater og hotellrom i København og Paris, og siterer etterlatte papirer: «Vi hadde prøvd oss litt på å snuse kokain også (...) Meget omhyggelig registrerte vi virkningen av det ene og det andre - tankens klarhet; den desperate trangen til handling; den plagsomme søvnløsheten som fulgte.» Virkningene av Paris-oppholdet ble skjev nese etter slagsmål på et skjenkested, og tvangsinnleggelse på Ullevål sykehus høsten 1926. Han var da plaget av fysiske abstinenser og påvirket av dødsfall i familien.

TO SELVMORDSFORSØK, to tvangsinnleggelser på psykiatrisk klinikk og diagnosen manisk-depressiv var delvis kjent i en engere krets. Haavardsholm fortalte om flere ukjente fragmenter under arbeidet med den store biografien «Øst for Eden», som at Borgen kunne synke helt hen i seg selv, bli liggende i mange døgn, lammet av melankoli, selvforakt og angst.

Gang på gang stilte han de avgjørende spørsmålene: Hvorfor handler mennesket mot sin vilje? Hvem er jeg? Den som søkte svaret, var innerst inne en motsetningsfylt, splittet person med skiftende identitet, disharmonisk og hudløs: Det sto et menneske ved siden av, en skygge. I et brev til legevennen Jens Dedichen skriver Borgen på sine eldre dager: «Hadde jeg ikke blitt en slags dikter, tror jeg nok at jeg ville ha blitt en ganske kvalifisert forbryter på ulike felter.»

I MAI 1933 INNTRAFF ÅRETS SKANDALE. I et dobbeltrom på Hotel Continental i Oslo finner betjeningen en blek mann med snippkjole til sengs med en vakker, ung pike iført «sort robe». På bordet står champagneglass med rester av medikamenter. Begge er bevisstløse. De bringes til sykehus og pumpes.

Borgen hadde innledet et forhold til 20-årige Annemarta Evjenth, som ifølge samtidige kilder slo ned som en erotisk bombe i Dagbladets redaksjon hvor hun jobbet som sekretær og kontorassistent. Borgen ble stormforelsket. Forbindelsen ble motarbeidet av foreldre og familie på begge hold. I et desperat forsøk på å trosse autoritetene og vise kjærligheten fram for all verden, arrangerte paret en selvmordsseanse med historisk hentydning til Meyerling-dramaet i Wienerwald 1889.

Annemarta, som skulle bli Johan Borgens hustru i et livslangt, katolsk ekteskap, avslutter historien i et nøkternt manuskript: «Johan Borgen ble innlagt på psykiatrisk klinikk Vindern av sine foreldre og første kone. Det skjedde etter et felles selvmordsforsøk. Forut for dette hadde vi oppført oss så rart at felles venner var blitt bekymret.»

Selv ble Annemarta tvangssendt hjem til sin far i Bodø. Men kjærligheten seirer. Borgen rømmer fra sykehuset, Annemarta flykter til Trondheim, og sammen tilbringer de vinteren i ei fjellhytte i Gausdal.

Før Dagbladet la om til tabloidformat i 1983, fikk Johan Borgen tilsendt en omfattende avisutredning for uttalelse. I april 1979 kommer kommentaren:

«Ser samtidig - heldigvis - at det vi kaller kulturstoff ikke utelukkes fra denne sammenhengen. Trolig må hele anmeldersystemet endres totalt. Men samtidig vokser - iallefall hos meg - vissheten om at avisen simpelthen må bli bedre skrevet av bedre journalister. Flertallet kan ikke faget godt nok. De gjentar seg, de skvalper med ord. I det nye, skarphogde organet må alt ordsølet i selve reportasjen utryddes.»

Kjell Cordsen, som da arbeidet i Dagbladets kulturredaksjon, forteller at Borgen gjennom flere år sendte brev fra Hvaler med tips og kommentarer.

- Han var svært opptatt av det nye avisformatet, han var spent på hva vi drev med, og skrev flere lange brev, opptil 10 - 12 sider, forteller Cordsen.

Borgen ville at bokanmeldelsene skulle komme raskt på. Han sender formaninger til kulturredaktør Simen Skjønsberg: «Vi heter Dagbladet; det har alltid vær noe litt forpustet ved oss, og det synes jeg ikke er av det onde. Kort sagt: selv når vi sammenfatter og mener oss å skimte de større linjer, må vi være så forte på labben som råd er.»

MED ÅRA følte han nok avstanden vokse. I et brev til Dedichen skriver han: «Det er kommet ny redaksjon, Hans Fr. Dahl, fin mann, men ny, ikke journalist, har liksom ikke flyten fra før, er trolig blitt innfanget av den 'ånden' han skulle bekjempe: det øyeblikkelige krav, det 'aktuelle'. Kan hende er det riktig. I tilfelle faller jeg helt utenom. Og det ergrer meg en smule ...» Likevel, han forble trofast. Simen Skjønsberg ser ham, sjokkert, en siste, vemodig gang, stavrende gjennom redaksjonskorridorene, mager og knoklete. Den siste artikkelen, en anmeldelse av Jahn Otto Johansens bok «Når Kina våkner», sto på trykk 10. september 1979. Da hadde han fem uker igjen å leve.

ANNEMARTA BORGEN beskriver det siste samværet i «Deg»: «Han var lynskarp og artikulert til siste pust. Vi hadde en liten champagnerangel ved sengen hans hver kveld (...)»

Haavardsholm skriver: «Natten til 16. oktober tømmer Johan Collett Müller Borgen champagneglasset, denne gangen med en mikstur som er så kraftig at det ikke er noen fare for å overleve (...)»

Annemarta: «Han sa de vakreste ting til oss med blåeste blikk - hevet glasset - var død (...) Hans kropp blir på Anatomisk institutt ett år - så får vi asken. Han vil begraves ved Månetreet og passe på oss. Ikke så lett - prekambrisk grunnfjell - vi får bore hull i det - blir eneste dikter i verden slik lagt. Tre svarte, tause, triste ulver kryper sørgende rundt bena våre. De vil ikke spise. Leter etter Bums (...)»

SÅ ET SNAPSHOT fra mitt møte med Borgen i 1976: Han røyker Ascot-sigaretter og reflekter over drømmenes betydning og verdien av å skrive dem ned. Så forteller han om den gang han møtte Knut Hamsun. Han ser at jeg noterer noen stikkord på baksiden av en konvolutt. Det må jeg ikke gjøre, ikke stikkord. Men setninger i sin fulle og hele lengde.

Min avsatte halvtime var for lengst forbi. Borgen skal tilbake til Hvaler. Døden synes absolutt ikke nært forestående. Han gjør et kast med hodet: «Framstill meg nå ikke som en skjør, gammel vase!»

KILDER:

  • Ragnar Vold: «Dagbladet i Tigerstaden». Aschehoug 1949.
  • «Det stod i Dagbladet». Aschehoug 1968.
  • «Utskjelt og utsolgt». Aschehoug 1993.
  • Kjell Chr. Johanssen: «John Borgen». Gyldendal 1980.
  • Annemarta Borgen: «Deg». Gyldendal 1981.
  • Haagen Ringnes: «Johan Borgen - har vi ham nå?». Cappelen 1993.
  • Arne Skouen: «En journalists erindringer». Aschehoug 1996.
  • Espen Haavardsholm: «Øst for Eden. En biografi om
  • Johan Borgen». Gyldendal 2000.
BLE 77 ÅR: To måneder etter et selvmordsforsøk dør Johan Borgen i sitt hjem på Knatten på Hvaler i oktober 1979. Hans aske begraves ved Månetreet på Knatten. Her i Oslo.