1000 år og like ublid

Det er ikke bare husene som forsvinner når Trondheim kommune svinger øksa over Svartla'moen 1. oktober. Også et av Norges mest kreative musikkmiljøer jevnes med jorda.

Motorpsycho, Israelvis og et titall andre band har lagt instrumentene på hylla og sluttet seg til resten av beboerne i den gamle trehusbebyggelsen. Akkurat nå jobber musikere, forfattere, småbarnsmødre, fotografer, billedkunstnere og livskunstnere i alle aldrer på spreng med å bygge vakttårn og barrikader for å være rustet i kampen mot gravemaskinene.

Torsdag avgjør et KrF på vippen hvorvidt bystyret skal rive det idylliske området til fordel for bilforretningen Strandveien Auto AS, som vil ekspandere.

Saken er som en skrekkhistorie hentet fra den mest fanerøde delen av 70-tallet. Den gangen kampen mellom blomster og gravemaskiner var omskrevet til små eventyr av radikale forfattere som pendlet mellom Alta og Hardangervidda, mens de sparte til langt hår og nye sandaler. Nå har hippiene blitt samfunnstopper, ungene blitt voksne og marerittet til virkelighet.

Dersom politikerne fjerner husene, fjerner de også et svært spesielt og genuint kreativt miljø. Området ligger like ved Kunstakademiet, fem minutter fra Musikk-konservatoriet og et steinkast unna byens svar på Blitz - UFFA-huset. Alle miljøene er godt representert, og gjør Svartla'moen til en smeltedigel av kunstneriske uttrykk de fleste byer på Trondheims størrelse kan misunne dem.

Vi må til regimer Trondheim kommune neppe liker å sammenliknes med for å finne liknende nedslakting av kreative, alternative miljøer. Til sammenlikning vet den moderne verden i stadig økende grad å sette pris på de gryende kreative krefter som finner rot i slikt jordsmonn. Björk valgte å henge rundt i et tilsvarende undergrunnsmiljø i Reykjavik i hele sin ungdom. Nå er hun Islands fremste varemerke ved siden av geysirene. Det katolske Irland har brukt U2 aktivt i markedsføringen av landet siden tidlig på 80-tallet. Namsos (uten sammenlikning for øvrig) hadde knapt vært på norgeskartet hadde det ikke vært for Åge Aleksandersen. Quart-festivalen har gitt Kristiansand en PR sørlendingene bare kunne drømme om, og i England kjenner ungdommen Tromsø som en av Europas mest særegne og trendsettende techno-byer.

Men tusenårsbyen? Bortsett fra middelaldrende tyske campingturister som stopper de fem minuttene det tar å la seg avbilde foran Nidarosdomen på vei til Nordkapp...

Tja.