105 minutter vorspielmoro

Gjør deg ikke til et rikere menneske, men er moro lell.

FILM: «Enough is Enough! I\'ve had it with these muthafuckin\' snakes on this muthafuckin\' plane!».

Sitatet tilhører agent Neville Flynn (Samuel L. Jackson), og ropes idet han skyter hull i flyskroget. Han er lei de helsikes slangene og nå skal de suges ut av flyet. Koste hva det koste vil.Det er lett å være enig med Flynn. Få filmer har vært utsatt for så mye internettmas som «Snakes on a Plane».

Bloggerne tok makta

I utgangspunktet skulle «Snakes on a Plane» hete «Pacific Air Flight 121» og være en klaustrofobisk thriller for publikummere fra 13 år og oppover. Men da filminnspillingen gikk mot slutten i 2005 oppdaget filmselskapet at «Snakes on a Plane»-tittelen levde sitt eget liv på Internett. De innså at her var det penger å tjene, rådførte seg med de mest aktive bloggerne, skiftet tittelen tilbake til «Snakes on a Plane» og skjøt en mengde nye scener for å imøtekomme hypen.

Scenen med «muthafuckin\'»-sitat ovenfor, er for eksempel skrevet på grunnlag av hvordan bloggere så for seg Samuel L. Jackson jakte på slangene.

Det ble også inkludert mer vold og nakenhet i filmen, og i tillegg ble handlingen forenklet og mer b-filmaktig for å stå i stil til filmtittelen. Som en blogger skrev: Vi bryr oss ikke om hvorfor det er slanger på flyet. Det er slanger på flyet, det er hele historien.

En surfer overværer et drap på Hawaii. Ut fra ingenting dukker FBI-agen Flynn (Jackson) opp og etter et kort stopp på stasjonen, befinner vi oss på flyet. Under Flynns vitnebeskyttelse skal surferen føres til L.A for å vitne mot mafiakongen som begikk drapet. Det eneste problemet er at mafiosoene har stappet flyet fullt med ekstremt sinna og giftige slanger.

Kan le med

105 minutter vorspielmoro

«Snakes on a Plane» gjør det den skal og underholder i 105 minutter med humor, absurditeter, kvepp og gys. At en engelskmann blir slukt levende av en fem meter lang boa, fyller deg med grøss og fryd.

Og at Samuel L. Jackson slåss med slangene som om han var Jules i «Pulp Fiction», gjør alt mer moro.

Filmen beveger seg på en tynn linje, men evner å komme i mål uten å tryne nevneverdig utenfor. Den er ironisk uten å bli i overkant parodisk, og makter å gjenskape noe av den magien man finner i enkelte kultfilmer fra 80-tallet.

Hvis man ser bort ifra at filmen er fullstendig tappet for kunstnerisk integritet, så gjenstår likevel spørsmålet: kan man le ironisk av noe som markedsfører seg selv som dårlig? Kanskje ikke, men man kan le med det.