KLASSISKE NOVELLER: Alice Munro, årets Nobelprisvinner i litteratur, ble også oversatt til norsk i året som gikk. Foto: Derek Shapton / Gyldendal.
KLASSISKE NOVELLER: Alice Munro, årets Nobelprisvinner i litteratur, ble også oversatt til norsk i året som gikk. Foto: Derek Shapton / Gyldendal.Vis mer

12 klassikere fra 2013

Hvert år kommer et antall bøker på norsk med nyheter fra fortida. Ofte blir de utgitt nærmest i all hemmelighet. Kanskje er det disse man bør lete etter.


Marcel Proust:

«På sporet av den tapte tid: Veien til Swann» (1913)

Mange ser kanskje for seg Marcel Proust (1871-1922) slik han levde de siste tre åra av sitt liv, som sengeliggende lungepasient, innestengt i sitt eget soverom, mens han hvilte om dagen og skrev som besatt om natta. Den tidligere sladderspaltisten, levemannen og soldaten diktet fram til sin død 3200 sider, et 15 bind stort erindringsepos, utgitt i 12 bind på norsk, gjendiktet av Anna-Lisa Amadou. Karin Gundersen, som i fjor utga «Kunsten eller livet?» om Marcel Proust, har gått igjennom og forsiktig modernisert oversettelsen. Dette er første bind, resten vil følge fortløpende. Et enestående tidsbilde og et inntrengende selvportrett.


Mikhail Bulgakov:

«En ung leges opptegnelser» (1925-1927)

De fleste kjenner denne ukrainske forfatteren gjennom den enestående romanen «Mesteren og Margerita». Men Bulgakov (1891-1940) var også lege. I 1916 tok han eksamen i medisin og ble sendt til fjerne utposter på den russiske landsbygda for å praktisere. Han deltok også i første verdenskrig og ble såret to ganger. Han ble avhengig av morfin, som han brukte for å dempe smertene. Han kuttet ut for godt i 1918, noe han skriver om i novellen «Morfin», som er med i denne boka, oversatt av Per Joachim Lund. Andre historier er hentet ut fra hans daglige virke blant russiske bønder. Novellene ble først trykt i magasiner midt på 1920-tallet.

Gellu Naum:

«Vasco da Gama» (1936-2000) og «Zenobia» (1985)

Gjennom Orbitor-trilogien til Mircea Cartarescu har forlaget Bokvennen sørget for at nordmenn har fått et sterkt og inntrengende bilde av det moderne Romania. Nå har Cartarescu-oversetter Steinar Lone gjendiktet to verk av en annen, moderne rumensk forfatter. Gellu Naum (1915-2001) ble etter 1990 utnevnt til nasjonens offisielle kandidat til Nobelprisen (en merkelig skikk, betryggende vi ikke har noe sånt i Norge). «Vasco da Gama» speiler Naums tidlige utvikling fra surrealistisk poet på 1930-tallet til de nyeste diktene, skrevet året før han døde. «Zenobia» er en drømmeaktig, visjonær roman. Bøkene er usannsynlig vakkert designet av Aina Griffin.

Yi Sang:

«Vinger» (1936)

Denne koreanske dikteren døde i 1937, bare 27 år gammel. Bøkene hans ble unnfanget under vanskelige forhold. Den japanske kolonimakten gjorde sitt for å holde koreansk kultur nede. Yi Sang var arkitekt og vant flere priser, men var aller mest opptatt av litteratur. Han sluttet seg til «Sirkelen til de ni», en litterær gruppe som var inspirert av moderne europeisk og japansk litteratur, men også av den koreanske tradisjonen. Det de skrev, ble først og fremst trykt i tidsskrifter. Yi Sang dro til Japan i 1936 og ble arrestert. Han fikk helseproblemer og ble løslatt, men døde av tuberkulose rett etterpå. Denne novellesamlingen er oversatt av Jarne Byhre.

Albert Camus:

«Retten og vrangen» (1937), «Eksil og kongerike» (1957), «Taler i Sverige» (1958), «Bryllup og Sommer» (1959)

Hundre år etter at franskmannen Albert Camus ble født, er han i løpet av 2013 blitt feiret over hele verden. I Norge er det Bokvennen som har tatt ansvar. Synneve Sundby har oversatt og skrevet forord til hele fire verk som ikke har vært utgitt på norsk før. «Retten og vrangen» er noveller og skildringer fra tida før Camus dro til Paris i 1940. «Eksil og kongerike» samler noveller skrevet tidlig på 1950-tallet. «Bryllup og sommer» er fylt med tekster fra 1939 til 1953, mens «Taler i Sverige» er foredrag knyttet til Nobelprisutdelingen 1957. Men Aschehoug, vi savner nyutgaver! Hvor et «Pesten»? «Fallet»? Og hvor i huleste er «Opprøreren»?

Italo Calvino:

«Våre forfedre» (1951-1959)

I denne boka fra Agora Bibliotek, også håndverksmessig meget vakkert utført, finner du tre romaner; «Vicomten som ble delt i to» (1951), «Klatrebaronen» (1957) og «Ridderen som ikke eksisterte» (1959). De har ifølge den produktive, humoristiske og lekne italienske forfatteren Italo Calvino (1923-1985) «det til felles at de er usannsynlige og utspiller seg i fjerne tider og oppdiktede land». Ved å utgi dem samlet, håpet Calvino selv å få svar på spørsmålet om hvorfor de ble skrevet og hva han egentlig ville si. Kari og Kjell Risvik har oversatt alle tre. «Klatrebaronen» var for øvrig Calvinos første bok på norsk 1961, oversatt av Ingeborg Hagemann i 1961.

William S. Burroughs:

«Junkie»

Plutselig kommer denne selvbiografiske romanen, den første boka til the late, great William Burroughs (1914-1997), oversatt av Sverre Knudsen (forfatter og eksmusiker i gruppa The Aller Værste), opprinnelig utgitt i en berømt, pulp-designet dobbeltpocket-utgave i 1953 (én bok i hver ende, den andre het «Narcotic Agent»). Burroughs brukte pseudonymet William Lee. Han hadde erfaring som rikmannsarving, soldat, skadedyrsutrydder, filosof, narkoman, ektemann (inntil han drepte kona i en forferdelig Vilhelm Tell-lek), flyktning i Mexico og Sør-Amerika. Dette er faktisk bare hans andre bok på norsk, etter «Naken Lunsj» i 1968.

Witold Gombrowicz:

«Dagboken 1959-1969»

Mine damer og herrer, vi står overfor en bragd i nyere oversettelseslitteratur. Agnes Banach har fullført sin kamp med dagbøkene (og kanskje hovedverket) til den polske forfatteren Witold Gombrowicz (1904-1969). Første bind kom i fjor og omfattet åra 1953-1958. To tjukke bøker, fulle av innfall, utfall, innsikter, utbrudd, inkonsekvenser, utagerende tirader, og så videre, et eneste langt festfyrverkeri. Bøkene er så forseggjort at det er til å gråte gledestårer av. Til og med register! Forord og etterord (Vigdis Hjorth). Forlaget Flamme (applaus!) har dedisert utgivelsen av dette bindet til Stig Sæterbakken.

Alice Munro:

«Utvalgte noveller»

I år fikk Gyldendal lønn som fortjent etter å ha utgitt omtrent alt den kanadiske novelledronningen Alice Munro har skrevet, siden Gordon Hølmebakk utga «Tiggerpiken. Fortellinger om Flo og Rose» i den fornemme VITA-serien i 1978. Nå kommer en Nobelpris-utgave, 14 fortellinger, utvalgt av Trude Rønnestad. Historier med et helt eget forhold til novellens estetikk. Munro er kjent for ikke bare å fokusere på det avgjørende øyeblikk, men på helheten, tilværelsens store skjebnelinjer. Slik det uttrykkes i tittelen på en av hennes samlinger; «Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap». Det hele.

Carl-Henning Wijkmark:

«Jegerne på Karinhall» (1972)

Olympiaden i Berlin 1936 (der Norge fikk bronse i fotball) står i sentrum for svensken Carl-Henning Wijkmarks berømte og beryktede debutroman fra 1972. Som Steve Sem-Sandberg slår fast i sitt forord, er dette «en av de få bøker som for alvor har utforsket ondskapens forhold til overdrivelsen: eksessen». Det høres jo ut som Nazi-Tyskland i et nøtteskall, framstilt i et sydende kok av stilarter og sjangerleker; fra det dokumentariske til det erotiske, fra det thriller-aktige til det humoristiske. I sentrum for det hele står den norske maratonløperen Roar Treigesen. Og Hermann Göring. Hva mer kan du forlange?

Neal Stephenson:

«Snow Crash» (1992)

Første gang jeg møtte begrepet «økothriller» var i forbindelse med romanen «Zodiac» av Neal Stephenson i 1988. Fire år seinere kom han med denne fabelaktige boka. Stephenson har store kunnskaper om moderne teknologi, ingeniørkunst, dataindustri (han skriver i magasinet «Wired») og er samtidig en forrykende skribent, som blander hardkokt krim, science fiction, psykedelia, gonzo, konspirasjonsteori, rock'n'roll, storbyvisjoner og våpenteknikk til en stormridd thriller, en klassiker innen den såkalte cyberpunk-bølgen. Sterk blanding av Raymond Chandler, Philip K. Dick og Thomas Pynchon. Utgitt i en flott sci-fi-serie fra Vendetta Forlag.

Wislawa Szymborska:

«Livet er den eneste måten» (2002-2012)

Aschehoug-redaktør Christian Kjelstrup besøkte den polske poeten Wislawa Szymborska i 2011. Han presenterte henne i et intervju med tittelen «Poesiens superbestemor». Året etter døde hun, 88 år gammel. Szymborska fikk Nobelprisen i 1996 og ble utgitt av Solum Forlag samme år. Neste samling har Kjelstrup stått for. Han har gjendiktet «Livet er den eneste måten». Nydelig poesi, som forener det lille og det store, mennesket og kosmos. En bejubling av livet; og en erkjennelse av å ikke ta ting for høytidelig, alle vi som befinner oss i «en uanselig avkrok/der stjernene sier god natt/mens de blinker i vår retning/noe som ikke betyr noe».