12 runder poesi

Ruth Lillegraven bokser i skyggen av frukthagen.

En debutant innenfor poesi. Et sart kunstnersinn fra Vestlandet? Preike om diktet inn i diktet og Olav H. Hauge? Et nynorsktreff midt i selveste byen?

Den siste uka har forresten nynorsken angrepet ein stakkar. Først med en ubehagelig feit lesestund med Frode Gryttens roman. Så Lillegravens nynorske speedlyrikk.

Oppmerksomhet

-  Du har sikkert hatt godt av å lese så mye nynorsk, sier Ruth Lillegraven da vi endelig setter oss ved et bord. Foran en stor peis.

På en restaurant. I Oslos østre del. Utenfor spyler en fyr fortauet, stakkars høstløv.

Lillegraven fra Granvin, poste restante fruktregion Hardanger, mener det kanskje har blitt vel mye oppmerksomhet rundt hennes debut.

-  Du er en av de første lyrikerne jeg har møtt som er redd for å ha blitt gjennomintervjuet.

-  Ja, nei. Det er bare det at det er mange andre debutanter, veldig flinke folk, som nesten ikke får oppmerksomhet Jeg er ikke så begeistret for at det er noen som stikker av med all oppmerksomheten. Det er kanskje en «yrkesskade» ettersom jeg jobber som informasjonskonsulent i Det Norske Samlaget der en viktig del av jobben min er å skaffe forfattere mediekontakt. Og, det er ikke alltid like lett.

Stoppeffekt

-  Har du tenkt over hva slags mekanismer som...?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Ja, de har tenkt litt på. Tror det kanskje har litt å si at de som er litteraturansvarlige i avisene veit hvem jeg er. At det har hatt en liten stoppeffekt ... hva er det hun har funnet på nå. Og så har tittelen på boka også hatt noe å si.

Eplemost med isbiter, og hun fortsetter:

-  Innimellom har jeg angret fryktelig på den tittelen, fordi jeg syns den har fått ufortjent mye oppmerksomhet. Men, men...

-  Det først banale som slo meg etter å ha lest boka di var, blandet foreldrene dine mye amfetamin i maten din da du vokste opp?

Lillegraven sparrer tilbake:

-  Hva mener du med det?

-  Jeg fikk en jævla speed i kroppen som leser.

Nugattiforbud

-  Det var bra å høre. Jeg ville ha driv i teksten. Det var en som sa til meg at det minnet litt om rap. Jeg er egentlig ikke opptatt av rap, men i en periode - da jeg jobbet med diktene - hørte jeg på mye rapmusikk, men jeg skal definitivt ikke påberope meg noen rapkunnskaper i det hele tatt.

Amfetamin? Nei, ikke i det hele tatt. Men, jeg fikk ikke lov til å spise nugatti på brødskivene så ofte som jeg ville. Foreldrene mine mente jeg ble så aktiv av det, sier Lillegraven.

Og dette på selveste dagen da de rødgrønne kom ut av eventyrslottet. Harold Pinter fikk Nobelprisen i litteratur. Pluss Allen Ginsberg, det var 50 år siden han for første gang slo til, beat, med «Hyl».

-  Er det nå? Det visste jeg ikke.

-  Har du litt beatpoesi inne?

-  Jeg har lest litt Ginsberg og Frank O\'Hara, men jeg skal ikke påberope meg store beatkunnskaper.

-  Din første diktopplevelse?

-  Da var jeg ikke så stor. Pappa leste mye Olav H. Hauge og Jakob Sande for oss. Pappa er veldig opptatt av dikt og det gikk i veldig mye Hauge. Jeg er fra nabobygda til Olav H. Hauge, kommer fra en fruktgård og så videre.

Til storbyen

Ruth sa ha det til frukthager, badevann og Granvin og flytta til Oslo i 1997. Skolegang, jobb, hobby & fritid.

-  Jeg flytta hit 18.august 1997. Hele den sommeren hadde jeg jobbet på en campingplass i Eidfjord i Hardanger, en hele sommer uten en eneste fridag. Den siste kvelden kom jeg endelig hjem. Det var en nydelig varm sommerkveld. 25 grader og godt badevann. Det var ingenting i jeg ville mer enn å bare bli der. Men jeg skulle ta nattoget samme kveld, for å begynne på skole neste morgen. Pappa var med. Vi gikk oppover mot Schous-bygget, forbi legevakta der det lå noen uteliggere og ... det var helt forferdelig. Jeg sa til pappa at jeg ikke ville bo her, hvorfor i helsike skulle jeg flytte hit?

Rølpedikt

-  I diktet «Eg skuldar deg ei knust øl» er det tilløp til hyl, byhyl?

-  Det er har vært fokus på at jeg er en Oslo-dikter. Det skjønner jeg ikke. Byen er bare tilfeldigvis kulissene for en del av det som skjer i samlinga. Det kunne ha vært hvilken som helst annen by. «Eg skuldar deg ei knust øl», som jeg kaller rølpediktet mitt, er et dikt jeg var litt stolt av da jeg hadde skrevet det, men som siden ga meg litt bekymringer. Jeg var inne på tanken om å droppe det, av hensyn til eldre slektninger og slikt. Men jeg kan ikke tenke på hvem som skal lese, enten det gjelder folka mine eller anmeldere. Jeg må skrive min egen greie. Det er en smeltedigel av sant og usant. Jeg har merket at det er skummelt. Noen tror at alt er sant, og det er det jo ikke.

Kantarellsuppe på bordet, mer eplemost, litt kaldt vann & røyksuget er der. Et par uteliggere henger mot rekkverket på brua over Akerselva. Den ene ler seg skakk. Hvordan det skjedde? Ikke at de lo altså, men at vi begynte å snakke om boksing og Las Vegas?. Jo, det var filmen «The Cinderella man». The Nobel Art of Selfdefence.

Boksing på film

-  Boksing er fantastisk. Jeg så «The Cinderella man» og det er jo en klassisk Hollywood feelgood-happy-ending-film. Jeg koste meg, men var lenge nervøs for at den også skulle bikke over og bli like trist som «Million Dollar Baby». Jeg elsker boksefilmer. Russell Crowe er ikke en av mine favoritter, men i den filmen syns jeg han var kjempegod.

-  Har du bokset sjøl? Southpaw, kanskje?

-  Nei, ikke noe sånt, men jeg trente boksing et halvt år på Blindern. Hadde en stor drøm om å bli bokser, men æsj. Det ble jævla kjedelig etter hvert. For mye stegtrening og slikt, mer som et dansekurs, så jeg slutta. Jeg ville bare lære å slå, jeg.

-  Du må komme deg til Las Vegas og se boksing da?

-  Jeg var i Las Vegas med tanta mi som bor i Los Angeles. Vi bodde på Caesar\'s Palace. Vi så ikke boksing, men det er den sykeste byen jeg har vært i, helt koko. Jeg skulle ikke spille i det hele tatt, men den som satt ved en av de pokerspilleautomaten til klokka fire om natta var jeg, og jeg vant først 123 dollar. De ble borte raskt.

Jobben kaller

Ruth Lillegraven må tilbake på infojobb. Dagen har kledd seg om. Den tripper rundt. I noen diktlinjer signert den chilenske lyrikeren Nicanor Parra... Mine damer og herrer/jeg har bare ett spørsmål: Er vi barn av sola eller jorda? / For hvis vi bare er jord, ser jeg ingen grunn til å knipse videre på dette motivet / Jeg foreslår møtet hevet.

The Nobel Art of Selfpoetry.