13 år med Quart-kvalitet

Quart-festivalen har vært hjemsøkt av skandaler, pengeproblemer og kritikk. Likevel er det den største og viktigste musikkfestivalen i Norge. Det er selvfølgelig på grunn av musikken.

- Grunnen til at Quart-festivalen har klart seg gjennom alle disse åra, er at de hvert år har klart å ta pulsen på populærmusikken, sier Jan «DJ Dust» Tørresen.

Den tidligere produktsjefen i Virgin og programlederen i Petre har vært ivrig festivalgjenger siden festivalens fødsel. I løpet av de åra har Quarts musikkprofil forandret seg mye. Fra rockfestival, teknofestival, metalfestival til årets tunge r&b-program. Felles for alle arrangementene er at programmet drives fram av tungt kommersielle og veletablerte artister. Deretter følger en rekke små og nyere band.

- Quart-festivalen klarer alltid å være litt i forkant når de booker artister, hevder musikkjournalist Øyvind Holen.

- Noen ganger er de til og med litt for mye i forkant for sitt eget beste. De kan skryte av at de var skikkelig tidlig ute med en artist, men så var det ingen som fikk med seg konserten.

«SOMMERPOP I

sørlandsbyen,» skrev Dagbladet i 1992. I Kristiansand hadde Kvadraturfestivalen skiftet navn til Quart-festivalen, og slått opp musikkteltet midt i byen. Festivalen strakk seg over tre dager, og arrangørene la allerede da vekt på mangfold i musikkprofilen. I tillegg til indieheltene Spiritualized hadde festivalen både latvisk og afrikansk folkemusikk på programmet.

- De første åra var pur rock \'n\'roll, forteller festivalsjef Toffen Gunnufsen.

Selv om Quart-festivalen en gang på nittitallet fikk klengenavnet teknofestivalen, har grunnpilaren i musikkprogrammet alltid vært rock.

- Det som slår meg, er hvor trofaste folk er til rocken, fortsetter han.

Det første året Quart-festivalen ble arrangert, ble 16 av 20 konserter spilt av norske band.

- Et år gikk Øyafestivalen kraftig ut og sa at Quart ikke tok seg av norske band. Det er bare tull, ikke minst innen rock, sier Totto Mjelde. Han er programleder for hardrockprogrammet «Pyro» på Petre.- The Cumshots og Enslaved selger nesten ingen plater i Norge, men får spille likevel. På den annen side er Quart en gjennomsponset pengemaskin. Det blir interessant å se om festivalen i år kommer til å handle om rock eller Djuice, konstaterer han tørt.

-  ROCK ER UTE!

hevdet Rick Smith i festivalaktuelle Underworld til Dagbladet i 1994.

- Vi befinner oss i 1994. Folk vil danse!

Det var året klubbmusikken for alvor inntok Kristiansand. Og Norge. I tillegg til Underworld hadde festivalen booket de britiske klubbheltene Dreadzone og The Orb. Norske artister som Biosphere og Mental Overdrive var også en viktig del av festivalpakka.

- Billettsalget ble tredoblet fra 1993 til 1994. Fra 3000 til 10 000. Klubbmusikk var blitt et undergrunnsfenomen som nådde ut til et kommersielt publikum, forteller Gunnufsen.

- Quart-festivalen har helt klart vært med på å styrke bevisstheten rundt klubbmusikken i Norge, sier Jan Tørresen.

- De har vært utrolig flinke til å ta sjangeren på alvor. Quart har nok vært en del av årsaken til at artister som Daft Punk og Massive Attack har fått sitt gjennombrudd i Norge. Mitt beste festivalminne er et rave-arrangement i Kristiansand Dyrepark i 1994. Dreadzone sto på skuta til Kaptein Sabeltann og spilte. Det var helt vanvittig. Det er litt trist at Quart-festivalen har sluttet med sånne ting. De er ikke så kreative nå som før, hevder han.

- I 1997 merket vi at folk hadde begynt å bli lei den elektroniske dansemusikken, forteller Gunnufsen.

- Det året hadde også Kalvøya-festivalen et veldig sterkt program. Året etter investerte vi mer i sterke artistnavn som Beastie Boys, Björk og Iggy Pop. Programmet var mer rocka og salget økte dramatisk, sier han.

De siste åra har klubbmusikken nærmest forsvunnet fra festivalprogrammet. I år er den bare representert av elektroclash-artistene Felix Da Housecat og Peaches. I tillegg spiller et par gamle dj-helter på Caledonien Hall.

I ÅR ER DET TO

sjangere som utmerker seg. R&B/hip hop og metal, sier Gunnufsen.

- Metalartister har ufattelig dedikerte fans. Vi merker det på billettsalget. Da vi annonserte at Paradise Lost skulle spille i 1995, solgte vi en masse billetter de tre første dagene. Deretter sa det stopp, forteller han.

Den første hiphopartisten som spilte på Quart-festivalen, var selvfølgelig den norske hiphopguruen Tommy Tee. Året etter fikk Coolio æren av å avslutte festivalen.

- Quart har hele tida forsøkt å gjøre hip hop til en del av festivalen, men aldri fått det helt til, sier Øyvind Holen. Han er musikkanmelder i Aftenposten og gjør seg i disse dager ferdig med ei bok om norsk hip hop.

- Det har selvfølgelig litt med hiphopsyken å gjøre - at alle de store artistene avlyser - men det har også med at ingen av de norske artistene er store nok. Det har blitt en del flaue hiphopkvelder på Quart. Selv om hip hop har blitt stort i Norge, er det ikke nødvendigvis stas med hvilken som helst hiphopartist.

PÅ TORSDAG

spiller Alicia Keys på Idrettsplassen. Det er utsolgt. Et klart tegn på at årets festival står i soulens tegn.

- R&B har hatt en voldsom hype de siste to åra. Når Quart kjører så tungt på r&b i år, vil det sannsynligvis være med på å øke interessen for svart musikk enda mer, håper musikkjournalist Ole Martin Ihle.

- Med både kommersielle artister som Alicia Keys og smalere undergrunnsfenomener som Anthony Hamilton er det et veldig offensivt program, legger han til.

Det er ikke det første året Quart satser på soul. D\'Angelo-konserten i 2000 blir ofte trukket fram som en av festivalhistoriens absolutte høydepunkt.

- I 2000 hadde vi også masse soul. Nå har vi brukt fire år på å få tak i N.E.R.D, forteller Gunnufsen. Han fortsetter med å fortelle om ideologien bak musikkprogrammet.

- Ideelt sett burde alle sjangrene være representert hver dag. Vi legger vekt på variasjon i festivalprogrammet. Utfordringen er å få det til å gå opp fra dag til dag.

- Det er ingen tvil om at årets program er det sterkeste noensinne, sier Jan Tørresen.