13 betyr ikke ulykke for Depeche Mode

Synthpop-pionerene byr på lite nytt, men holder en fin standard på plate nummer tretten.

ALBUM: Depeche Mode er seg selv lik på godt og vondt. Deres hiphetsfaktor kontrolleres mer eller mindre av tidsånden de befinner seg i på det aktuelle tidspunktet. Det er nemlig fint lite som trekker bandet ut av komfortsonen, eller får dem til å legge til side suksessformelen for den del.

Slik sett er de aldrende synthkongen passe på plass i dagens musikkfauna, hvor band som Shout Out Louds sørger for at den kalde synthpopen får nødvendig påfyll av kulhetsfaktor. Da er det bare for David Gahan å olje stemmen, gre håret bakover og gjøre seg klar til å svinge hoftene på de store stadionkonsertene som venter i kjølvannet av «Delta Machine»-slippet.

Men er det noe galt i det? Er ikke Depeche Mode i sin fulle rett til å rulle ut kanonene de selv har vært kyndige arkitekter bak?

Svaret på det er selvsagt et ubetinget ja. Det medfører selvsagt noen slitasjeskader, men det gjør i alle fall det å være fan til en forutsigbar og betryggende affære, «Delta Machine» er nemlig i det fleste tilfeller en finfin plate på deres premisser og litt røffere i kantene enn på en stund.

Hør bare på åpningsporet «Welcome to My World». Det starter med ulmende, kjølige og smått industrielle elektronikamotiv mens Gahan proklamerer «welcome to my world / step right through the door / leave your tranquilisers at home / you don't need them any more». Men derfra tar det ikke lang tid før låten sveller opp i et klassisk Depeche Mode-refreng med all den grandiose synth-pomp og prakten det innebærer. Der har du egentlig gangen i hele platen summert opp i en og samme låt.

«Angel» følger opp i et enda hardere og mer industrielt spor, før «Heaven» demonstrerer etter alle kunstens regler hvorfor Depeche Mode er enere innen faget stadionsynthpop. Det handler selvsagt om melodilinjer som er like store i versene som i refrenget, og de sitter nødvendigvis som støpt med en eneste gang. Noe som også er tilfelle for melankolske «Shold Be Higher».

«Secret to the End» er Depeche Mode i det klassiske «Violator»-moduset, mens «Slow» og «Goodbye» er Depeche Mode i sitt mer bluesa hjørne.

Med andre ord, det er litt av hvert her, samtidig som de byr på lite nytt. Det formoder jeg er til å leve med for den tallrike menigheten, selv om «Delta Machine» neppe gjør den mye større.

13 betyr ikke ulykke for Depeche Mode