LANGAARDS TESTAMENT: Langaard-salen er Chr. Langaards testamentariske gave til museet, og er en salig blanding av høyt og lavt, kunsthistoriske mesterverk – deriblant El Greco, Goya og Rubens – og trivialiteter. Men det er på alle måter er ett av Nasjonalgalleriets flotteste rom, og ifølge testamentet ment å forbli i bygget.
FOTO: ARVE RØD
LANGAARDS TESTAMENT: Langaard-salen er Chr. Langaards testamentariske gave til museet, og er en salig blanding av høyt og lavt, kunsthistoriske mesterverk – deriblant El Greco, Goya og Rubens – og trivialiteter. Men det er på alle måter er ett av Nasjonalgalleriets flotteste rom, og ifølge testamentet ment å forbli i bygget. FOTO: ARVE RØDVis mer

Kunst

13. januar - dagen da Norges kulturliv blir en attraksjon fattigere

Vil du kjenne på suset fra ett av nasjonsbyggingens mest sentrale kulturelle prosjekter i Norge, har du ikke mange dagene på deg.

Kunstinteresserte i by og land, foren eder i tanken om datoen 13. januar. Klokka ni denne søndag kvelden om noen få uker, etter utvidet åpningstid, vil den siste besøker til Nasjonalgalleriet gå ut døra, og verden blir aldri mer den samme.

Det siste var kanskje å ta vel hardt i. Men at Norges og Oslos kulturliv blir en attraksjon og en bærebjelke fattigere når Nasjonalgalleriet slik vi kjenner det stenger for godt, er det ingen tvil om. Og det på tross av at bygningen fremdeles skal brukes til kunst, slik regjeringen slo fast i Jeløya-avtalen for snart ett år siden. På hvilken måte, og av og for hvem, er derimot fremdeles usikkert.

Debattene og tautrekkingen om Nasjonalgalleriets skjebne under Nasjonalmuseet har vart i mange år, omtrent fra det nye stormuseet ble etablert i 2003. Det er en historie som inkluderer politisk spill, institusjonell lobbyvirksomhet og hemmelige brev på øverste departementsnivå, «postmoderne tsunamier» (tidligere kulturminister Lars Roar Langslets berømte utsagn om Sune Nordgrens basisutstilling i 2005, der blant annet Munch-salen ble demontert), private gaver og donasjoner for millioner, og museumsbudsjetter for milliarder.

Dramatikken toppet seg i 2009, da beslutningen om å utelate Nasjonalgalleriets bygg i det nye Nasjonalmuseet ble tatt. «Økonomiske og distriktspolitiske overlegninger var avgjørende for valget. Kulturarvsdimensjonen ved Nasjonalgalleriet som hovedarena for norsk billedkunst i over 100 år ble ikke tillagt vesentlig vekt», skriver Nasjonalmuseets tidligere direktør Audun Eckhoff i ei bok om Nasjonalgalleriet som ble publisert i fjor.

Eckhoff var direktør i åtte år, og hadde ansvaret for prosessen med å sikre samlokaliseringen av Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet i et nytt bygg på Vestbanetomta, men fikk aldri sjansen til å ha oppsynet med den forestående flytteprosessen. Det er som kjent Karin Hindsbo som skal holde direktørens åpningstale i 2020. Men hva ser vi for oss skal skje med det vakre bygget i Universitetsgata nå, når samlingen snart skal ned i kasser og pakkeplast og fraktes de drøye 700 meterne bort til Vestbanen?

DET SLITTE HELLIGSTE: Munch-salen, med «Pikene på broen», «Pubertet», «Skrik» og «Madonna» er Nasjonalgalleriets juvel, og det rommet publikum langveisfra kommer ens ærend for å se. Det synes på slitasjen over gulvdekket. FOTO: ARVE RØD
DET SLITTE HELLIGSTE: Munch-salen, med «Pikene på broen», «Pubertet», «Skrik» og «Madonna» er Nasjonalgalleriets juvel, og det rommet publikum langveisfra kommer ens ærend for å se. Det synes på slitasjen over gulvdekket. FOTO: ARVE RØD Vis mer

Jeg har benyttet ledige timer de siste ukene til å vandre – med tiltakende melankoli – rundt på knirkende parkett og slitte gulvbelegg i far og sønn Schirmers bygg fra 1881. For meg er det en potensiell tragedie å tenke på at snart er disse rommene tomme for sitt opprinnelige innhold. Det er tross alt ikke bare den vakre fasaden eller den monumentale steintrappa opp til andreetasjen som gjør at dette bygget er en kulturarv. Bygningen er reist med tanke på kunsten som ble plassert i den. De to er i manges øyne uatskillelige; «Nasjonalgalleriet» er et symbiotisk forhold mellom arkitektur og kunstsamling.

Arkitekturdelen er sliten. Interiøret er «holdt sammen med duct tape», som en bekjent av meg som jobber som museumsvakt der sa, da jeg var på en av mine rundturer i forrige uke. Forfallet og slitasjen er påtrengende, når du først ser etter. Spor etter gamle elanlegg her, skitne tekstiltrekk på veggene der, malingsflekker og hull i gulvbelegget mange steder. Det overflatiske vedlikeholdet har nok fått skure en stund ettersom huset likevel skal forlates, men det er åpenbart at en mer grunnleggende opprustning av bygningen til moderne museumsstandard vil koste.

Er det ikke likevel verdt det? En gang i tida, da vi var blant Europas fattigfranser, hadde vi råd til å bygge det – riktignok med god hjelp av private donasjoner, blant annet fra Christiania Sparebank som i 1871 bevilget 35 000 spesidaler til bygging av et skulpturmuseum. Det var det den første delen av bygningen var – midtbygget, tegnet av far og sønn Heinrich og Adolf Schirmer. Sidefløyene kom til mye seinere, sørfløya i 1906 og nordre del i 1924. Institusjonen Nasjonalgalleriet, som er eldre enn bygningen og som i mange år hadde fristet en kummerlig tilværelse i trange rom rundt om i byen, var i starten bare en beskjeden leietaker i det nye Skulpturmuseet.

SKULPTURMUSEET: Nasjonalgalleriets midtfløy, tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Adolf Schirmer, ble først oppført som skulpturmuseum i 1881. Sidefløyene kom til i hhv. 1906 og 1924. FOTO: SEVERIN WORM-PETERSEN / NASJONALMUSEET
SKULPTURMUSEET: Nasjonalgalleriets midtfløy, tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Adolf Schirmer, ble først oppført som skulpturmuseum i 1881. Sidefløyene kom til i hhv. 1906 og 1924. FOTO: SEVERIN WORM-PETERSEN / NASJONALMUSEET Vis mer

Det var slett ingen selvfølge at Norge skulle eller kunne prioritere et så etter forholdene ekstravagant hus midt på 1800-tallet. Ideen med å fleske til med et monumentalt nasjonalgalleri, i nærhet til universitet og Stortinget, var klar. Og storartet, i tråd med tidas tanker om «Kunstsamlingernes civitastiske Opgave overfor Folket», slik Norges første professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson, formulerte det i 1875.

Han er sitert i arkitekturprofessor Mari Hvattums leseverdige hefte om Nasjonalgalleriets historie, fra 2016. Hvattum skriver at plasseringen av Nasjonalgalleriet som en utvidet del av øvre Karl Johan-aksen utgjør en «estetisk-politisk komposisjon der kunsten, vitenskapen og statsforfatningen forholdt seg til hverandre på en meningsfull måte», og i videre forstand var et uttrykk for en drøm om å gjøre provinsnasjonen Norge til del av Europa.Vandringene mine gjennom Nasjonalgalleriet forteller meg også at bygget faktisk er forbløffende lite, både etter dagens og datidas europeiske standard – mye mindre enn ankomsten i den storslåtte vestibylen og hovedtrappa gir signaler om.

Det er ingen tvil om at det flotte nybygget på Vestbanen er et sårt tiltrengt tilskudd til å huse en betydelig nasjonal kunstsamling. Tragedien er at Vestbanen trolig ikke blir et tilskudd, men en fullstendig erstatning – om man da blir med på ideen om at samling og bygg er ett. I forrige måned ble det offentliggjort at Nasjonalmuseet har gått sammen med Sparebankstiftelsen om et forprosjekt for å ringe inn hvilke muligheter som finnes for forvaltning av bygget, i Nasjonalmuseets regi, i framtida.

Det skal bli et «levende hus for folk», ifølge Hindsbo. Hva det betyr er uvisst. Det blir heldigvis langt unna de første skrekkvisjonene fra 2009, om lesesal for studentene fra juridisk fakultet over gata, eller Thon-hotell. Men de av oss som håper på en fullstendig rehabilitering à la Stockholms Nationalmuseum, Londons National Gallery eller Madrids Museo del Prado, der man beholder betydelige deler av samlingen fram til, la oss si Munchs 1890-tallsbilder, blir nok skuffa. Skal du kjenne litt på de gode, gamle «civitastiske oppgaver» og kontemplere over det historiske suset fra ett av nasjonsbyggingens mest sentrale kulturelle prosjekter i Norge, vet du hvor du skal. Og du har ikke mange dagene på deg.

KONTEMPLASJON: Det finnes knapt et bedre sted for ettertenksom kontemplasjon og ro enn en formiddag på Nasjonalgalleriet. Thomas Fearnleys «Labrofossen ved Kongsberg» (1837) er ett av de nasjonalromantiske hovedverkene man kan glede seg over. FOTO: ARVE RØD
KONTEMPLASJON: Det finnes knapt et bedre sted for ettertenksom kontemplasjon og ro enn en formiddag på Nasjonalgalleriet. Thomas Fearnleys «Labrofossen ved Kongsberg» (1837) er ett av de nasjonalromantiske hovedverkene man kan glede seg over. FOTO: ARVE RØD Vis mer