DET STOLTESTE ØYEBLIKK: President Vladimir Putin i Sevastopol på Krim 9. mai 2014. Her i rollen som Vladimor Erobreren.  (AP Photo / Ivan Sekretarev) Scanpix
DET STOLTESTE ØYEBLIKK: President Vladimir Putin i Sevastopol på Krim 9. mai 2014. Her i rollen som Vladimor Erobreren. (AP Photo / Ivan Sekretarev) ScanpixVis mer

15 år med Putin: - Har vi ham nå?

Morten Strand om jakten på den russiske presidentens sjel.

Kommentar

FOR ETT ÅR siden idag hadde den russiske presidenten sitt stolteste øyeblikk. Han dro til Krim for å markere 9. mai, dagen da Hitler-Tyskland ble beseiret for 70 år siden, og dagen som i moderne russisk mytologi er dagen for russisk kraftpatriotisme.

I mars i fjor hadde Russland annektert Krim, og i rekordfart var den rettslige prosessen for å inkludere halvøya i Den russiske føderasjonen gjennomført. Putin kom til Krim som erobrer, og ble tatt imot av sine egne som en messias. «Hele Russland» visste at Katarina den store 230 år tidligere også hadde erobret Krim, sammen med sin prins og elsker Potemkin.

Og nå kom Putin til Krim som en annen Katarina, den største av Russlands herskere ved siden av Peter den store. Det var Putins stolteste øyeblikk. Hadde vi ham nå?

Utvilsomt. Stolt som en hane ble Putin fraktet i en sjalupp mens Den russiske svartehavsflåten gjorde salutt til sin sjef. Vi så alle Vladimir Erobreren.[bilde=1, right, eight]

FOR 15 ÅR SIDEN var jeg i Putins hjemby, St. Petersburg. Han skulle velges til president i mars 2000 etter at Boris Jeltsin på selveste nyttåtsaften 1999 hadde abdisert, kunngjort sin avgang, og at statsminister Putin tok over ansvaret som president ved nyttår. Putin var den nye vin, og kom med det nye tusenåret. Men, nå, i mars, skulle Putin for første gang velges. Dagbladets hovedreportasje var fra en kadettskole, der gutter ned i ti-års alderen fikk militær trening, og ble underlagt kadaverdisiplin. For var det slik Russland ville bli etter at en tidligere KGB-agent var blitt slått til president, og skulle hylles av folket i et valg der han ikke hadde noen virkelig motstander? Dagbladet antydet et ja.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HELT FRA begynnelsen av Putins presidenttid har det vært stilt spørsmål om hvem denne sfinks-aktige etterretningsmannen med det unnvikende smilet egentlig er. Noen mente at han trolig kom til å bli en slags russisk Pinochet, som den chilenske militærdiktatoren som gjennomførte militærkuppet mot den demokratisk valgte sosialisten Salvador Allende på 1970-tallet.

Han kombinerte et politisk diktatur med en liberalistisk økonomi. Andre mente at Putin var dømt til å fortsette de reformene som Jeltsin hadde startet, og at Russland, etter erfaringene med kommunismen, var vaksinert mot diktatur. Andre igjen pekte på at den tidligere KGB-sjefen og Sovjetlederen Jurij Andropov var Putins forbilde. Kunne vi få en KGB-stat? Og hva ville i så fall det innebære?

Selv henviste Putins nærmeste medarbeidere til det de kalte «Putins plan» da de ble spurt om hvordan Putins Russland ville bli. KGB-mannen stilte altså til valg på et nærmest hemmelig program, kunne det se ut som. Hadde vi ham nå? Definitivt ikke.

SIN FØRSTE politiske krise fikk Putin da ubåten Kursk sank under en militærøvelse i Barentshavet i august 2000. Den skulle skyte ut en torpedo som satt seg fast og eksploderte. Mannskapet på 118 døde. Men de døde ikke før Russland og verden hadde vært vitne til det hjelpeløse redningsarbeidet til den russiske marinen. Det ble sendt direkte på TV i alle kanaler, mens Putin i flere dager rømte til Svartehavet, og sa han var på ferie.

Tydelig rystet av denne hendelsen retter Putin søkelyset på den viktigste årsaken til fadesen Kursk - pressen. Et populært politisk satireprogram ble fjernet fra skjermen etter direkte ordre fra Kreml, de statlige kanalene ble redigert etter en klar og regjeringsvennlig agenda. Og i april 2001 ble den siste av de store frie TV-kanalene, NTV, stormet av politi under morgennyhetene, og skjermen gikk i svart. Mediedivisjonen av det statlige gasselskapet Gazprom hadde med tvang kjøpt en stor aksjepost, og kontrollerte NTV. Nå ble redaktørene byttet ut - med politimakt.

SÅ TOK PUTIN kontroll over område etter område i det russiske samfunnet. Oligarkene fikk streng beskjed om ikke å brukt tid på politikk, og den rikeste av dem havnet bak spjeldet til skrekk og advarsel. Politikerne fikk beskjed om at opposisjon var det samme som isolasjon. Sperregrensa ved valg ble hevet slik at de liberale opposisjonsppartiene akkurat ikke slapp inn i dumaen.[sitat=1, left]

De gjentatte tsjetsjenske terroraksjonene - de mest spektakulæte av dem med rundt tusen gisler på et teater i Moskva og nye 1000 på en skole i Beslan - ble brukt som påskudd til å utpeke guvernør, i stedet for at de skulle velges. Direkte og total ontroll var tidens melodi, over presse, rikfolk, parlament og distrikter. En landeplage av en pop-låt gikk dessuten over landet, den hadde tittelen og refrengert: «Jeg vil ha en mann som Putin». Full kontroll og mild personkult. Hadde vi ham nå?

TONEN VAR SATT for Putin-regimet. Så kom revolusjonen i Ukraina i februar i fjor, og forandre det meste. Putin har sagt i et intervju at han allerede natta da den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj flyktet, bestemte seg for å annektere Krim. Vi var vitne til den operative agenten Putin, mannen som handlet da det gjaldt. Først så bedyret han at «mennene i grønt», soldatene som ble fløyet til Krim i mars i fjor, ikke var russiske soldater. Så skrøt han av at de var det.

Etter det har en kombinasjon forvirring og propaganda vært en del av den russiske taktikken for å få eierskep til fortellingen om Ukraina. Vi har sett en annen Putin enn tidligere. Ikke bare den kontrollerende, men også den risikotakende kynikeren, og den sterkt ideologisk konfronterende.

Men fortsatt så spør vi oss, med god grunn: Hva er Putins plan? Og: Har vi ham nå?

FOLKETS MANN: Vladimir Putin på fotballkamp 25. mars 2000. Dagen etter velges han til president for første gang med over 52 prosent av stemmene i første valgomgang. (AP Photo/ITAR-TASS) Scanpix
FOLKETS MANN: Vladimir Putin på fotballkamp 25. mars 2000. Dagen etter velges han til president for første gang med over 52 prosent av stemmene i første valgomgang. (AP Photo/ITAR-TASS) Scanpix Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook