17. mai i Wergelands ånd

LIVSSYN: Vårt arbeid for en stats livssynsnøytralitet, slik den for eksempel er organisert i USA eller i Frankrike, minner Torgeir M. Hillestad om kommisærers virksomhet i det totalitære Sovjet (Dagbladet 8.3.). Hans tilsvar til meg røper at han muligens ikke har forstått forskjellen på verdinøytralitet og livssynsnøytralitet.

En stat kan ikke være verdinøytral. Den kan derimot - i likhet med FN, være livssynsnøytral. Demokrati, menneskerettigheter, gjensidighet, ikke-diskriminering og toleranse bør være blant gode, statlige normer og verdier. Slike verdier fortrenger slettes ikke religiøse høytidsdager i et samfunn. Snarere bør en slik stat legge til noen. Samfunnet bør gjenspeile de aktivitetene innbyggerne bedriver. Den livssynsnøytrale statens oppgave bør være å beskytte borgernes rett til religiøs utøvelse. Det kan den utmerket gjøre uten å tilslutte seg noe bestemt livssyn - slik den norske staten gjør i dag.

Bærende tradisjoner som er nødvendige for at bestemte kulturer skal kunne bestå over tid, må vi selv sørge for - ikke minst gjennom endringer. En kultur er ikke statisk. Siden opplysningstiden er en viktig del av våre «tradisjoner» å utøve kritisk refleksjon rundt hvilke verdier vi vil bevare og hvilke vi bør forkaste. At Norge skulle gå til grunne dersom ikke kristendommen blir særbehandlet av en stat, er et synspunkt man skulle tro tilhørte fortiden. Både vår kultur og vi som enkeltmennesker har da også tradisjoner og verdier som har røtter langt forbi Jerusalem.

Statlig livssynsnøytralitet fortrenger ingen andres livssyn. At en livssynsmessig nøytral stat skulle innebære en fare for å måtte avvikle 17. mai, våre demokratiske institusjoner, deres konstitusjonelle og forfatningsmessige legitimering slik Hillestad synes å mene, er etter min mening det reneste tøv. Et normativt grunnformular om livssynsnøytralitet må derimot føre til endring av grunnloven, ja. Politikernes nylige forlik om forholdet mellom stat og kirke, er en avskrift av danskenes grunnlov fra 1849. Det er synd Stortinget ikke hadde ambisjoner om en mer moderne forfatning enn det. Vi ville hatt enda større grunn til å feire 17. mai i Wergelands ånd den dagen den norske staten behandler alle livssyn på en likeverdig måte.