LEVD LIV: Håper du kan takle å lese om litt levd liv, for denne krabaten har svingt seg, skriver Else Kåss Furuseth. Illustrasjon: Flu Hartberg
LEVD LIV: Håper du kan takle å lese om litt levd liv, for denne krabaten har svingt seg, skriver Else Kåss Furuseth. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

17280 minutter til valentinsdagen

Jeg byr gjerne på mine erfaringer for å legge datelista der den burde ligge: Lavt.

Jeg liker nedtellinger. Og nå er det bare 12 døgn igjen. Eller 17 280 min til valentinsdagen. For spesielt interesserte: 1 036 800 sekunder. Jeg venter på selveste dronninga av alle høytider, nærmere bestemt valentinsdagen. Hadde det vært jula jeg venta på, så hadde marsipanen vært rulla ut for lengst, men nå har jeg ikke hørt et knyst fra noe hold. (Jeg er skuffet over dere handelsstanden! Dere selger jo alt, fattern har til og med kjøpt seg en «spesialhodelykt som skal brukes i skumringstimene før det blir ordentlig mørkt og man kan bruke vanlig hodelykt», også har dere glemt det viktigste av alt?) Jeg har ikke sett én eneste bamse som skriker av kjærlighet i mils omkrets. Har dere glemt at kjærligheten snart skal kline oss i bakken på Maya-aktig vis? Jeg venter i stillhet før stormen og alt jeg hører er mine egne hjerteslag som dunker høyere og høyere, - eller er det en tikkende bombe? For den eneste som kan varme meg om kvelden er varmeflaska mi, og selv om den er god å ha, så inviterer den ikke på kinodate med dobbeltsete. Jeg er ikke dum, heller. Derfor tar jeg saken i egne hender og minner dere om at dere må gå på date. Med meg. Eller naboen. Eller en helt annen. Alle sammen, gå på date!

Artikkelen fortsetter under annonsen

For date er det aller beste. Date er et personlig møte du sent vil glemme. Okay, jeg skal si det som det er, jeg har vært ute ei vinternatt før. Håper du kan takle å lese om litt levd liv, for denne krabaten har svingt seg, og jeg byr gjerne på mine erfaringer for å legge datelista der den burde ligge: Lavt.

Date 1: Mullholland Drive - kinodate.

Er student. Går på kino med mann i kordfløyel fra topp til tå. Han får akutt lumbago og må gå før filmen er ferdig. Litt bittert fordi da var det ingen som kunne forklare meg filmkonseptet. Men samtidig, var han egentlig smart nok til å forklare Mullholland Drive? Han studerte teatervitenskap, ikke hjernekirurgi. Kordkløyel lurer ikke meg.

Date 2: 14. februar 2003.

Det er fortsatt godt over én måned til vi skal diskutere om Maud Angelica er et passende navn til en baby med tilknytning til det gule huset, og alle i «Mot i Brøstet» lever fortsatt i beste velgående. Og jeg har det ikke så verst, jeg heller. Jeg skal på min aller første «ordentlige» date. (Lumbagomannen teller nesten ikke.) Og jeg føler meg som en vinner bare ved å stå på startstreken til kjærligheten, for hjertet mitt føles like rotete og lite konstruktivt som en arbeidsdag på Fredrikssons Fabrikk.

Jeg tar trikken ned til mitt livs møte. Og jeg rekker å tenke på alt mulig den trikke-halvtimen, for hjertet og hjernen svever som om jeg er Amelie fra Montmartre - selv om jeg er Else fra Jessheim. For jeg skal på date:

•Jeg tenker på at jeg elsker trikken, for jeg liker ikke å gå alene på kvelden. Jeg er så redd for drive-by-shootings.

•Jeg tenker på at om det hadde vært drive by shootings i Norge, sånn som det er i LA, så er jeg helt sikker på at jeg hadde blitt knerta ned ved et uhell. Det er nesten toppen av navlebeskuelse å tenke at man er i sentrum av en begivenhet på den måten, men jeg er ganske klønete av meg.

•Jeg tenker på at jeg er heldig, det er i hvert fall mindre sannsynlig å bli knerta av en forbipasserende bil når du er inne på trikken, da måtte man ha pressa hodet ut av vinduet som en bikkje og ropt «Skyt meg da, jævler!» Og jeg er ikke gæren, heller. Og ikke har jeg noe ønske om å dø, det passer faktisk ekstra dårlig nå, for jeg har så mye ugjort, jeg skal jo på date!

Og så er trikken framme. Og jeg er klar. Og da tikker meldingen inn på mobilen fra mannen som skal holde meg i hånda resten av livet (sånn at jeg ikke blir knerta ned ved et uhell), og der står ordene jeg aldri glemmer:

«Falt i trapp. Brakk ankel. Kan ikke komme.»

Stakkars han. Stakkars meg. Jeg tok sjansen og gikk hjem alene, og gråt isen så glatt at jeg burde hatt brodder. Slapp av, jeg bærer ikke nag, selv om jeg har mine mistanker. For den dag i dag har jeg fortsatt ikke sett han med krykker.

Date 3, 2006: Mannen jeg aldri så igjen.

Går tur med en mann. Jeg er kvalm, men tror det er fordi jeg liker han så godt. Og jeg sier det som det er, jeg sier: «Jeg er så glad i deg at jeg holder på å kaste opp.» Også kaster jeg opp i veikanten. Han er gentleman, og følger meg hjem. Og i døra ser han på meg og sier: «Det er ikke siste gangen du og jeg sees.» Og i det jeg snur meg, går jeg rett på inngangsdøra. Det ble den siste gangen vi så hverandre, for å si det sånn.

Sånn. Der er lista lagt. Personlige møter jeg oppfordrer dere alle til å ha, og sent vil glemme. Om dere er heldige slipper dere ankelbrudd, akutt lumbago og spysjuka. Men gå på date, det er deilig å møte noen andre enn seg selv i døra på valentinsdagen, selv om du kanskje gjør det også.

SPALTIST: Else Kåss Furuseth skriver lørdagskommentaren i Dagbladet.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SPALTIST: Else Kåss Furuseth skriver lørdagskommentaren i Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer