FINN EN FEIL: Kong Eric Cantona er fortsatt den største. Her under filmfestivalen i Haugesund 1999, der han traff en cornerstolpe ved navn Kjell Magne Bondevik. Lusekoften sier vi ingenting om, ettersom vi jobber i Aller-huset. Foto: Lars Eivind Bones
FINN EN FEIL: Kong Eric Cantona er fortsatt den største. Her under filmfestivalen i Haugesund 1999, der han traff en cornerstolpe ved navn Kjell Magne Bondevik. Lusekoften sier vi ingenting om, ettersom vi jobber i Aller-huset. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

De franske lusekofter ved en av dem

176 franskmenn i Norge stemte på Le Pen, men vi foretrekker en fransk penn om nordmenn

Ny bok tar for seg norskheten sett fra kontinentet.

Kommentar

Disse 176 skal ikke bli utsatt for en sjuk heksejakt ettersom det i et historisk perspektiv stort sett er ytre høyre som har – og som fortsatt holder på – har tatt seg av denne typen av grufull menneskejakt. Hvor mange franske «nordmenn» stemte på Emmanuel Macron? Tallene fra den franske ambassaden i Norge viser 1818 stemmer. Totalt stemte 2111 franskmenn bosatt i Norge ved presidentvalget. Av disse var 99 blanke, mens 18 ble annullert.

For å vise at vi har et slags hjerte som banker i rødt, hvitt og blått starter vi i dag derfor vår nye serie «Franskmenn vi alltid bærer med oss på den innerste lomma».

Vi bøyer lærballen i ei primadonnabane rundt en liten pastis, dette for kong Eric Cantona, Zinédine Zidane og Marius Trésor. Vi tar de hvite og svale sommerdagerne i Chablis. Vi snubler stormende Bastillen med knyttede never og rødvinsblikk, muligens fra Saint-Émilion. Spurven synger oss mot solsikkene i Arles.

Brennpunkt er som alltid, Marseille. Vi elsker fortsatt Manon som vi så ved kilden. Vi setter opp Les Misérables utenfor Stortinget og ber Erna og hennes Crêpesmannskap spille seg selv som amatørskuespillere. Vi kan særs lite fransk, men har sett Peter Sellers som inspektør Clouseau. Vi kan også holde helt kjeft og la Victor Hugo, Charles Baudelaire, Émile Zola, Simone de Beauvoir, Voltaire, Jean-Paul Sartre, Marcel Proust og alle de andre store stemmene forføre vårt alfabetet mot frihet, likhet og brorskap. Veuve Clicquot til folket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi sovner i Cognac. Våkner opp i Roquefort-sur-Soulzon med kurs for Dijon – selvsagt med ketchup på skjorta – før vi avrunder en bohemsk fargeflørt sammen med Monets «Soloppgang». Alt dette er vi villige til å gjøre for at verden skal bli et litt bedre sted, men selvsagt hjelper det ikke. For hva hjelper mot gammel religiøs overtro, fattigdom, stigmatisering, fremmedfrykt og hat?

Tybring-Gjedde? Ha-ha. Dagbladet, NRK og VG? Ha-ha. NATO-Jens? Glem det. Monsieur Gahr Støre? Non. Nei, vi har mest trua på snegler, 2CV og litt humor, blant annet fra Lorelou Desjardins. Hun er ute med boka «En frosk i fjorden. Kunsten å bli norsk». Forfatteren er utdannet jurist og jobber som policyrådgiver i Regnskogfondet.

Hun skriver blant annet «Denne boka handler om da jeg, 26 år gammel fransk kvinne, la ut på oppdagelsesferd i det norske samfunnets språk og kultur .../Til tross for mange historiske forbindelser og geografisk nærhet oppdaget jeg at Frankrike og Norge er to ekstremt forskjellige land».

Desjardins treffer da også spikeren på den norske nisselua ganske så presist. Som hun skriver « Til min morfar Elie, som traff spikeren nesten på hodet da han pleide å kalle meg ma petite Suédoise (den lille svenske jenta mi).

Lik Dagbladet Meninger på Facebook