1905 i et vakkert lys

BOK: Å skrive historie kan liknes med å ta seg over ei elv. Det lønner seg å gå litt opp og ned langs bredden for å finne det best egnede stedet for å ta seg over fra stein til stein sånn noenlunde tørrskodd.

Det kan trygt slås fast at Bo Stråth, professor i samtidshistorie ved Europauniversitetet i Firenze, og Francis Sejersted, mangeårig professor i økonomisk og sosial historie ved Universitetet i Oslo, nå Institutt for samfunnsforskning, har kommet seg over uten at buksebeina er blitt sjenerende våte.

I en forstand har Bo Stråth hatt det enklere enn Francis Sejersted. Han skriver om unionen, hvordan den ble til i 1814, hvordan den ble bygd ut med det sammensatte statsrådet, mellomriksloven, nøytralitetspolitikken, utenriksforvaltningen og felles mynt. Selvfølgelig også om parlamentarismen,  kapp rustningen etter 1895 og om den fredelige oppløsningen av unionen, «som kastar eit vakkert lys også over Sverige», som Stråth poetisk formulerer det.

FOR STRÅTH VAR DET opplagt hvilke steiner han skulle tråkke på for å komme over elva. Francis Sejersted hadde det vanskeligere som skulle skrive om Norge og Sverige i det 20. århundret. For det første var det ikke lenger slik at de viktigste begivenhetene i de to landene var relatert til hverandre, for det andre: Skulle han skrive om det som var forskjellig, eller om det som var likt?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Francis Sejersted har derfor måttet vandre en del opp og ned langs elva og lett etter et egnet overgangssted. Den største steinen heter Alva og Gunnar Myrdals pamflett «Kris i befolkningsfrågan» fra 1934. Overraskende kanskje, men boka ble betegnet som århundrets sosialpolitiske klassiker da den ble utgitt på nytt i 1997 i forbindelse med diskusjonen om raser, arv og sterilisering, temaet er altså sosialdemokratiet og teknokratiet.

EN ANNEN OG betydningsfull forskjell mellom «Union og demokrati» og «Sosialdemokratiets tidsalder» stiger også fram. Fra 1814 til 1905 er det hele tida Norge som går foran i den demokratiske utviklingen. Initiativet ligger på norsk side, premissene utarbeides i Norge, mens Sverige holder igjen og kommer først motvillig etter. Politisk er Norge radikalt, mens Sverige er konservativt. Dette gjelder selv om Bo Stråth argumenterer solid for at norsk historieforskning har overdrevet betydningen av 1884 og 1905 og lagt for liten vekt på frigjøringen fra det danske eneveldet i 1814.

Blant annet vises det til at begivenhetene i Stortinget i 1884 bare var et viktig steg i retning av parlamentarisme, som først kan sies å være etablert i 1918, altså ett år seinere enn i Sverige. Kanskje er det mer treffende å beskrive det som skjer, som et forløp mellom en embetsmannsstat (rettsstat) og demokratisk stat. Men til tross for disse korrigeringene, som ventelig vil skape diskusjon, står inntrykket fast at i Norge er det norske politikere som leder an i kampen for politisk demokrati.

I det 20. århundret var det omvendt, ja, «Sosialdemokratiets tidsalder» skaper det inntrykk at elva nærmest renner den andre veien. Det vil si at det norske sosialdemokratiet har fulgt etter det svenske (men også her er det viktige unntak, for eksempel NATO og EU).

DENNE FORSKJELLEN er bemerkelsesverdig og interessant. Hvorfor var Norge modell før 1905, hvorfor ble Sverige det etterpå? Svaret på det første må være at det er Norge som ville bli kvitt lenken.

Hva så med den omvendte situasjonen i det nyss gangne århundret? Standardsvaret er at det skyldes krigen. Sveriges rikdom etter 1945 gjorde at de hadde anledning til vidtgående sosiale reformer. Mon det er så enkelt, kanskje skyldes det at Sverige tross nøytraliteten lå nærmere USA, og at Norge fikk amerikansk samfunnsplanlegging via det svenske sosialdemokratiet?

Om Bo Stråth har hatt velbrukte steiner å ta seg over elva på, vet alle som har prøvd at nettopp slike steiner kan være sleipe og glatte. Litteraturen om hvert enkelt emne er stor, meningene steile og mange. Stråth blir ikke av disse grunner feig, han forfaller ikke til lettvint å mediere de enkelte standpunkter. Ikke minst er hans blikk på den internasjonale arena opplysende og forklarende, for eksempel som at kronprins Gustav i 1895 fortalte en tysk diplomat at han mente å vite at den russiske tsarens gull fløt inn i Venstres kasse.

Spesielt Stråths periodisering av nasjonalismen er forbilledlig, fram til 1848 var den stort sett et instrument for demokratiske krav, mens den etter Tysklands samling og den tysk-franske krig i 1871 stort sett ble en forsvarsideologi mot arbeidernes klassekrav. Tesen er at unionen ble sprengt fordi den ikke hadde institusjoner som kunne realisere kravene om politisk demokrati. Dette perspektivet overføres til en nyttig drøfting av dagens europeiske union, hvor den politiske desintegrasjonen, ifølge Stråth, nå er tydelig. Kravene om mindre makt til EU og Brussel lar seg ikke håndtere av institusjonelle ordninger på unionsnivå. Løsningen blir igjen nasjonal.

MENS BO STRÅTH HAR ordnet sin bok i 12 kapitler, har Francis Sejersted tredelt sin framstilling: vekst og sosial integrasjon 1905- 1940, sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk 1940- 70 og den sterke statens fall 1970- 2000.

Den første delens hovedbegivenhet er at høyresiden avviste fascismen, og at Arbeiderpartiet avviste leninismen. Dermed kan arbeiderklassen inkluderes i det nasjonale fellesskapet. Dette skjer i begge land på omtrent samme tid, og dermed er det duket for utbyggingen av den sosialdemokratiske velferdsstaten fra 1940 til 1970.

Framstillingen av krigstida er befriende kort og konsis, og også brakt up-to-date. Nå heter det at det «var ingen organisert undergrunnsmobilisering for å redde jødene slik som i Danmark. Tvert imot var det {lsquo}gode\' nordmenn som lot seg bruke til deportasjonen av jødene». På samme måte nevnes fenomener som tidligere ikke var med i slike verker. For eksempel steriliseringslovene fra midt på 1930-tallet, selv om praktiseringen viste seg å være mildere enn man kunne frykte. Også overvåkingen av indre fiender, kommunister, samer og andre, og utvekslingen av opplysninger mellom parti og politi blir behandlet.

Den siste delen heter «Den sterke statens fall 1970- 2000», Det er en mangetydig tittel, på et punkt er den riktig, det var i denne perioden sosialdemokratiet ble kritisert for de nevnte forhold. Men på den annen side kan den ikke være riktig, for i denne perioden har staten og det offentlige økt sin rolle på mange områder?

FINNES DET SÅ INGEN alvorlige innvendinger? Historikerne er ordrike. Etter gjennomlesningen av begge bindene sitter jeg igjen med et inntrykk av at jeg har lært mest om Norge. Er man interessert i sosialhistorie, næringsstruktur, kulturhistorie, får man bare brokker. Det er politisk historie, og i en forstand elitenes historie, som er skrevet her, og det kan beklages, men det lar seg forsvare. Det burde ha vært saksregister, billedmaterialet er konvensjonelt og kjedelig. En feil (det fins noen): I omtalen av marxismen-leninismen nevnes det at denne sto påfallende sterkt blant unge skjønnlitterære forfattere, og at Kjartan Fløgstad skulle ha vært en av dem. Det er ikke riktig.

Likevel, dette imponerende tobindsverket bekrefter at historikerne ønsker å vende seg til en stor offentlighet, og fordi det har vært en tradisjon, er de i stand til det. Leseren blir ikke belært og må heller ikke underkaste seg faglig eller profesjonell terminologi, det stort sett metafor- og terminologifrie dagligspråket er inkluderende og fullt ut tilstrekkelig for at vi kan forstå og diskutere historie og samtid. Verket må være et funn for politiske journalister (hvis det fins noe sånt lenger).

DET ER DERFOR med undring man leser Bo Stråths sukk om at han ikke har noen forestilling om at «vi lærer av historia, men snarare av den motsette tanken». Det er vanskelig å tolke dette som annet enn kokettering med irrasjonalismen.

Om ikke historikerne lærer noe av historien, får vi andre trøste oss med at vi har mye å lære av historikerne.