1905 og norsk- amerikanerne

MARKERINGEN AV unionsjubileet har i skuffende og forunderlig grad forsømt den viktige rollen det norskamerikanske samfunnet spilte i 1905. Hvis en bare tar med norske immigranter og deres amerikanskfødte barn, ca. én million mennesker, var i årene etter 1900 hver tredje nordmann bosatt i USA. Det var denne store og fremgangsrike populasjonen som på forskjellig vis fremmet den norske saken. Fem hovedbegivenheter fikk i 1905 store overskifter i den amerikanske presse: (1) dannelsen av de to kanadiske provinsene Alberta og Saskatchewan, (2) fredsavtalen mellom Russland og Japan, (3) det første turbindrevne dampskip krysset Atlanterhavet, (4) Roald Amundsen oppdaget den magnetiske nordpol og (5) altså Norges brudd med den svensk-norske union.At den amerikanske regjeringen anerkjente de nye politiske realitetene på den skandinaviske halvøya så tidlig som 30. oktober 1905 etter Stortingets unilaterale deklarasjon 7. juni, vitner sterkt om det hell og den innflytelse den store norsktalende minoriteten hadde i sin vedvarende og intense lobbyvirksomhet og andre offentlige tiltak. USAs offisielle posisjon med hensyn til unionsspørsmålet, i den grad den ble gjort kjent, var at status quo, dvs. en varig union, var den mest hensiktsmessige ordningen i Norden. Et Norge adskilt fra Sverige i utenrikssaker hadde opplagt få fordeler fra et amerikansk synspunkt, særlig med tanke på at det ville kunne føre til en svekkelse av Sveriges stilling i Baltikum-området og følgelig øke den russiske maktposisjon der.

STARTFASEN FOR et kontinuerlig norskamerikansk engasjement i den historiske utviklingen fram mot 1905 kan dateres fra stiftelsen av Den norsk-amerikanske Venstreforening i Minneapolis i delstaten Minnesota i januar 1884. «Vort gamle Fædrelands Selvstændighed og Frihed staar paa Spil», advarte Venstreforeningen gjennom den norskamerikanske presse. «Trusler mot dets Forfatning naar over til os», fortsatte advarslen, «og vi vilde være slette Sønner af et frihedselskende Folk og enda slettere Borgere af Amerika, om dette kunde være os ligegyldigt». Immigrantene handlet ut fra en sentimental tilknytning til «gamlelandet» - særlig i betraktning av den masseoppslutning som kan påvises - og kanskje delvis ut fra et behov for å innfri en følelsesmessig skyld. En dypfølt emosjonell tilknytning ble følgelig en viktig motivasjon samtidig som Norges stilling i verden hadde stor betydning for norskamerikanernes identitet og aksept i den nye verden. Etnosentriske innstillinger og handlinger har faktisk preget norskamerikanere mer enn andre skandinaver gjennom hele deres historie. Enda en kan si at det norskamerikanske samfunn i 1880-årene var på et forholdsvis tidlig stadium i sin utvikling, hadde det i sine hovedområder i Øvre Midtvesten nådd tilstrekkelig selvbevissthet og tallmessig styrke til å hevde sin plass og hadde et ledersjikt som var godt integrert i det amerikanske politiske og økonomiske liv.

VENSTREFORENINGEN rekrutterte innflytelsesrike norskamerikanere og fikk støtte fra eksisterende norske foreninger og lokale komitéer flere steder. Dommer Andreas Ueland (sønn til Ole Gabriel Ueland) fungerte som president og den tidligere redaktør i Kristiania-avisen Dagbladet, Nicolay Grevstad, som visepresident. I april ble det sendt 4000 kroner til Venstre og Johan Sverdrup. Andre foreninger bidrog også med pengemidler og Sverdup svarte med hjertelige takkeskrivelser som ble innsatt i norskamerikanske aviser.En urban skandinavisme kom til uttrykk ved at Venstreforeningen mottok «Bidrag og Opmuntring fra adskillige Svensker paa forskjellige Steder rundt om i Landet». Forholdene forandret seg sterkt utover i 1890-årene og den byskandinavisme som ble båret fram av en nordisk elite tok slutt. Norske nasjonalistiske følelser fikk store utslag. Norskamerikanske aviser fra kyst til kyst beklaget Stortingets resolusjon av 7. juni 1895 og det ydmykende tilbaketog det representerte fra den tapre retningen Venstre hadde hatt i nasjonale spørsmål og «Kravet paa Norges fuldstændige Uafhængighed i alle nationale Spørgsmaal».

FÅ BEGIVENHETER har hatt større virkning i det norskamerikanske samfunn enn stortingsvedtaket 7. juni 1905. «Kong Oscar har ophørt at regjere i Norge - Regjeringen styrer», skrev Chicago-avisen Skandinaven. En enorm glede og patriotisme strømmet over Atlanterhavet mot Norge, forberedt av de feilslåtte forhandlingene, det «rene flagg» og i mai 1905 oppildnet av konsertturnéen til Den norske studentersangforenings Amerikakor. Nasjonale hjelpeforeninger ble dannet og «mange unge norske immigranter var klare til å vende hjem for å la seg verve i de norske militærstyrker i tilfelle krig med Sverige», skrev Birger Osland fra Chicago. Da krig ble avverget, ble internasjonal anerkjennelse en hovedsak. Nordmenn i Chicago hadde en sentral posisjon blant landsmenn i Amerika. 17. juni, som Skandinaven meldte i overskriften, kom «Fire tusen norske Mænd og Kvinder» sammen i det store Chicago Auditorium og «jubler til Norges pris - Patriotiske Taler vinder Gjenklang». Det var vanlige menn og kvinner som møtte fram, mennesker som til vanlig aldri satte sine bein i den storslåtte teatersalen. En henvendelse om diplomatisk anerkjennelse av Norges selvstendighet ble sendt til President Theodore Roosevelt.Den norskfødte svensk-norske konsul i Chicago, Fredrik Gade, hadde da alt satt i gang en nasjonal petisjonskampanje til Presidenten som «Citizens of the United States of Norwegian birth or blood» om at «you will at your earliest opportunity signify your recognition of the new government of Norway so created by the sovereign will of the Norwegian People». Det kan være liten tvil om at de tusenvis av bønneskrifter og annen sterk lobbyvirksomhet fra norskamerikanske politikere, handelsinteresser og institusjoner med støtte fra alle samfunnslag påvirket sterkt et heldig utfall for Norge. Bare tre dager etter Oscar II abdiserte fra den norske tronen, 30. oktober, ble USA blant de tre første nasjoner med Russland - hvis opplagte beveggrunn lå i nasjonal egeninteresse - og Belgia til å gi offisiell anerkjennelse. I det store jubileumsruset vi nå opplever er det gjerne på sin plass å minnes de bidrag utvandrede nordmenn gav Norge i landets kamp for å fullføre det demokrati som vokste fram etter 1814.

SOMMEREN 1906 gjorde et modent og innflytelsesrikt norskamerikansk samfunn seg synlig ved å sende en kroningsdelegasjon. Det nye monarki ble det viktigste bevis på hjemlandets fulle suverenitet. Kong Haakon og dronning Maud mottok kroningsdelegasjonen i Stiftsgaarden i Trondheim. Kongen hilste og forsikret representantene for Det norske Amerika om at han var «fuldt opmærksom paa og taknemlig for den kraftige moralske Støtte, som Norsk-Amerikanernes Holdning under Krisen ifjor havde ydet Norge». Det nye monarkiet og Norges større synlighet i verden skapte økt samhørighet blant nordmenn ute og hjemme. Historikeren Jacob S. Worm-Müller har trolig rett når han hevder at bare da og i de følgende år «oppdaget» det norske folk sine landsmenn utenom Norge. Dette fellesskap er også verdt å bli feiret i jubilemumsåret.