1968 - feiring til ettertanke

I vår er det blitt mimret over Paris i maidagene 1968 og over den såkalte 68-generasjonen her til lands i aviser og tidsskrifter. Det er imidlertid også grunn til ettertanke, fordi store deler av norsk intelligentsia manglet ressurser til å stå imot presset fra de nye former for dogmatisk tenkning.

Det er i dette forholdet svaret må søkes på spørsmålet om hvordan en så ekstrem gruppe som AKP(m-l), med et så forkvaklet budskap, kunne få så stor oppslutning og gjøre seg gjeldende på så mange områder i norsk politisk og åndelig liv, så lenge. Mange prøver å forklare AKPs suksess ved hjelp av sosiologiske variabler og sosialpsykologiske kjennetegn ved den norske folkesjelen. Det er imidlertid mer perspektivrikt å se dette som en svakhet ved norsk demokratisk kultur. Det er et paradoks at et antiautoritært opprør skulle ende opp i nye former for totalitær tenkning. Paradokset blir ikke mindre om en ser det i forhold til den historiske foranledningen for 1968.

1968 markerer ikke, som mange hevder, slutten på etterkrigstiden (1989 er et bedre årstall i så måte), men topp-punktet i den utdanningsmessige revolusjonen. Andelen studenter på universitets- og høyskolenivå økte sterkt i denne perioden. Universitetene ble overfylt i hele Vest-Europa og det ble nødvendig med reformer. Disse medførte et klarere skille mellom allmenndannelse og yrkesutdanning, mellom forskning og undervisning. Disse reformene, som ble forsinket 10 år i Vest-Tyskland på grunn av krigen, ble opptakten til en voldsom tysk protestbevegelse. Kampen mot «den teknokratiske universitets- og høyskolereformen» forente studenter og lærere og la grunnlaget for en omfattende politisering som gav gjenklang over hele Europa. Det er viktig å se 68-generasjonen som del av den utdanningsmessige revolusjonen. Dette ikke bare fordi den gav støtet til protestbevegelsen, men også fordi det var en strukturomdannende revolusjon på linje med den demokratiske og industrielle revolusjon, for å tale med den store amerikanske sosiolog Talcott Parsons. Bakgrunnen for denne påstanden er at tilgang på utdanning er en av de viktigste ressurser i realiseringen av fullt statsborgerskap. Borgerne settes med dette bedre i stand til å gjøre bruk av sine politiske rettigheter. De fikk i det minste delvis innfridd det løftet som den demokratiske revolusjonen gav om frihet, ved at de fikk ressurser til å kunne delta i den offentlige meningsdannelsesprosess. Bredere lag av befolkningen fikk utdanningsmessige ressurser og kunne gjøre sin stemme kjent på en mye mer effektiv måte enn tidligere ved å ta i bruk de offentlige politiske arenaene. De kunne effektivt gjøre bruk av de borgerlig-demokratiske rettighetene og samle seg til en motmakt mot staten og de etablerte privilegier og de etablerte tankesett. Borgerne fikk kort sagt politisk frihet. Ytringsfrihet, forsamlings- og organisasjonsfrihet fikk et nytt og vitalt innhold og ble slagkraftige «våpen» i kampen mot det bestående. I etterkant fikk vi kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen, miljøbevegelsen osv. Ved hjelp av kunnskap og opplysning, ved hjelp av den offentlige bruken av fornuften grep en fatt i problematiske samfunnstrekk og forsøkte å omforme samfunnet. Ved å sette nye saker på den politiske dagsordenen og ved å ta i bruk det sivile samfunn og dets institusjoner - grasrotbevegelsene og offentligheten - ble det arbeidet for et friere og mer fornuftig organisert samfunn. Kjernen i dette opprøret knyttet direkte an til det europeiske opplysningsprosjektet på en løfterik måte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er ikke en revolusjon som markerer seg så mye i formelle institusjoner og nye lover, som i nye holdninger, mentaliteter og innstillinger. Det var mer en uformell revolusjon som markerte opposisjon til det hierarkiske samfunn og den småborgerlige servilitet. Kritikken gjaldt forstillelsen, materialismen og falskheten i det velferdsstatlige, selvgode og ukritiske etterkrigssamfunnet. Det var opprør mot den landsfaderlige autoritet og den milde paternatisme og ikke fullt så milde teknokratisme som preget samfunnet de første ti-år etter 1945.

Men det var ikke bare på det politiske plan at studentopprøret hadde betydning. Væremåtene, normene for sosial omgang og kutyme ble forandret. Dette gav seg utslag i nye klær og stilarter som en reaksjon mot kommersialisme og formynderi. Også det private ble politisert - det ble mulig å vise følelser offentlig. Den stive rang-ordning i bonde- og industrisamfunnet med gruppeidentitet knyttet til klasse og sosial herkomst, måtte vike plassen for den kreative skaping av sitt eget liv - sitt eget prosjekt. Det var ikke lenger mulig å lese hvor en kom fra ut fra klesdrakten. Med 68-generasjonen kom en ny form for individualitet, som ikke er konsumorientert eller narsissistisk, men som viser til individets ekspressive selvframstilling. Søking etter mening, etter selvrealisering og selvbestemmelser er stikkord for den nye tidsånd.

Det er antiautoritært opprør, frigjøring, sosialt ansvar og deltakelse som gir de positive assosiasjoner til 68-generasjonen. Den markerte bruddet med det gamle, hierarkiske samfunn og den introduserte en ny mentalitet som på kort tid ble til allemannseie. Den var med på å modernisere samfunnet og til å sette noen standarder som ettertiden tar for gitt, men som den uvilkårlig også forstår seg selv ved hjelp av. De mer kuriøse innslagene i denne bevegelsen, som hippiekulturen og stoffmisbruket, og heller ikke terrorismen (RAF), trenger å oppta oss her til lands. Vi har nok med å forstå og ta inn over oss fenomenet AKP(m-l). Hvordan kunne denne gruppen få så stor gjennomslagskraft? Hvordan står det til med den demokratiske kultur og de intellektuelle ressurser i et samfunn som kunne la slike ideer få så stor oppslutning? Med dette mener jeg selvsagt ikke at bevegelsen skulle forbys, eller begrenses med rettslige midler. Jeg er heller ikke ute etter å få flere til å bekjenne sine «synder», men det jeg etterlyser er en grundigere ana-lyse av hvordan dette kunne gå til og en større selverkjennelse hos den bredere venstreside og borgerlige intelligentsia. Hvorfor ble ikke denne bevegelsen møtt med bedre argumenter? Hvordan kunne det bli mulig å drukne ideen om frihet og individets verdighet i en unyansert kapitalismekritikk? Tesen er at dette kunne skje fordi vi ikke har tradisjon for denne type politisk tenkning her til lands.

Generelt trengs en demokratisk kultur som på den ene siden respekterer toleranseprinsippet om at alle skal få tro og si det de mener, men som også overholder et rasjonalitetsprinsipp, nemlig at de som farer med tøv, eller er i villfarelse, må bli møtt med effektive motargumenter. Bare slik kan totalitære bevegelser bekjempes på en demokratisk måte. En må vise hvor de tar feil og hva konsekvensene blir hvis deres politiske praksis skulle gjøres til en allmenn regel. Det er altså en svikt i konkurrerende bevegelser og svakheter ved den demokratiske kultur som sådan som kaster lys over AKP(m-l)s suksess. Den rettroenhet, den glødende overbevisning og den følelse av å være i det godes tjeneste som preget denne perioden, kan nok forklare at mange velmenende intellektuelle så med velvilje på det ungdommelige engasjement. Men det forsvarer ikke at disse demokratiske utvekstene fikk så stort spillerom i media, på universitetene og i kulturlivet generelt. I denne situasjonen skulle mange varsellamper ha blinket for dem i som rådde over enkle liberale grunnprinsipper og over elementære historiske kjensgjerninger. Det er denne blokkering mot å ta inn over seg Arkipelet Gulag og den kinesiske kulturrevolusjonens terror, koblet med mangel på prinsipporientert argumentasjon, som skremmer.

Jeg tror situasjonen i dag er bedre. I alle fall er det lov å være håpefull etter Lundkommisjonen. Vårt styresett står og faller på evnen til å kunne håndtere interessemotsetninger og uenigheter på en sivilisert måte. Grunnstrukturen i den demokratiske rettsstat knesetter prinsippene for en slik sameksistens, men det kreves politisk bevissthet og folkelig oppslutning om den for å få den til å fungere. Uten en kultur som verdsetter pluralisme og fredelig konfliktløsning vil det f.eks. være vanskelig å få mindretall til å godta nederlag ved valg. Denne kulturen kan en ikke ta for gitt. Den må stadig læres, fornyes og utvikles og den må framfor alt gjennomsyre så vel utdanningssystemet som de offentlige kultur- og medieinstitusjoner.

En viktig lærdom av 1968 er at også intellektuelle kan feile og at samfunnets immunforsvar mot totalitær tenkning må styrkes. Dette kan gjøres blant annet ved å inkorporere moderne politisk teori i flere av utdanningene og ved å styrke rettsfilosofiens stilling i Norge.