-1968 betydde så lite

- Mitt inntrykk er at lite er skjedd på basis av 1968. En periode ble studentenes meninger tatt mer alvorlig, men jeg kan ikke se noen langsiktige virkninger. Opprøret døde hen. Mange lærere ønsker seg tilbake til 1968, for da opponerte studentene mot det vi sa, sier Arne Næss (86).

Selv sluttet han som professor i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1969, etter 30 år.

- Ikke, som mange trodde, på grunn av umulige studenter. Men fordi det går ut over ens sjel å være professor så lenge.

«Den som hadde kommet til Studentersamfundet lørdag for å høre Arne Næss ta avstand fra studentenes agitasjon måtte bli skuffet,» skrev Dagbladet i mars 1969. Professoren forsvarte propaganda og agitasjon i «en situasjon som oppleves som en kampsituasjon».

Småborgerlig

- Studentaktivistene opptrådte på en tiltalende måte. De ønsket stadig å snakke med oss lærere. Da jeg selv var i opposisjon, ved universitetet i 30-årene, gadd jeg ikke det. Dessuten var det ikke tale om å lage lettere studier eller eksamen. Tvert imot, studentene ønsket å pøse på med tysk filosofi. Det hadde jeg intet imot. Først da de ville ha et verk av Sartre i stedet for min logikk, ble det problematisk, sier Næss.

Som professor kalte han inn studentleder Thomas Krogh - nå selv professor - på sitt kontor, til en alvorlig samtale. Vaskehjelpen hadde klaget over at de radikale studentene sølte kaffe og rotet så forferdelig på studentrommet at det nesten var umulig å få arbeidet unna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Småborgerlig, sa Krogh, rot var småborgerlig. Men det sa han heldigvis om AKP også. 1968-opprøret var bygd på troen på et autoritært regime. Studentene ble mindre kritiske. Enkelte emner ble kritisert grundig og utmerket, men ut fra et dogme som ble svelget nokså ukritisk. En sekstiåtter klaget seinere over at for mange av dem ble Arbeiderparti-spisser og gikk inn i systemet i gode stillinger. Ap borgerliggjorde radikalerne, mente han.

Mardøla

I 1968 uttrykte Næss bekymring for at den politiske kamp i samfunnet skulle fortrenge den humanitære målsetting. Selv erklærte han seg som «pyrrhonisk zetetiker», en temmelig spesiell type skeptiker. Ikkevoldsideologi og en stadig økende økologisk bevissthet lå under. I 70-åra kalte Næss seg økosof. Han deltok i stiftelsen av Framtiden i våre hender, ble Mardøla-demonstrant, og seinere Alta-aktivist. Strengt bøtelagt fordi han var «en mann med høy utdannelse og med en slik posisjon i samfunnet at hans deltakelse i ulovlige demonstrasjoner lett kan forlede andre».

- Rundt 1968 var det mye snakk om byråkratiseringsfaren i samfunnet. Jeg er mer bekymret for struktureringsfaren. Universitetet er blitt gjennomstrukturert, det er liten anledning til å studere på egen hånd. Etter 1968 er det bare blitt verre. Det må bli mer snakk om hva vi vil med universitetet enn stadig å plusse på studieordningene. I 1933 sendte jeg bare inn en liste over hva jeg hadde lagt opp til magistergradseksamen. Det ble godtatt. Jeg gikk på i alt to forelesninger. I den ene, om matematikk, sa læreren om en likning at den kunne være grei å huske til eksamen. Da gikk jeg, for aldri å vende tilbake. Slikt går an i skolen, ikke på universitetet.

- Er universitetet det samme i dag som for 30 år siden?

- Etter 1968 er vi blitt et utdannelsessamfunn, med stadig større krav til kunnskaper. Det er positivt, hvis vi samtidig tar vare på følelseslivet. Hvis en historiestudent gløder for italiensk renessanse, må det være lov for ham å sløyfe Napoleon. Kunnskapssamfunnet fører til en enorm mengde informasjon som fort blir foreldet. En lege som bruker det han lærte som student, vil raskt kunne havne i fengsel.

- Har politikken bleknet?

- De politiske motsetningene går mot null. Allerede i 70-årene ble det snakket om ideologienes død. Det er heldigvis ikke blitt noe av. Men vi er blitt mer homogene som nasjon. Den politiske opposisjonen er i dag bare mumling. Det var utenkelig for 10- 20 år siden. Politikken blir så mye mindre levende uten sterke motsetninger. De store spørsmål kommer vanskelig fram.

- Var 1968 like mye en kulturrevolusjon som en politisk?

- Kulturelt har vi fått større selvtillit. Kvinnene fikk en flying start etter 1968. Det var kanskje det beste som dette opprøret bidro til, at kvinner nå står opp i forsamlinger og ser mektige menn i øynene uten å blunke eller kokettere.

Følelser

- Hva er radikalt i dag?

- Den grønne bevegelsen, og opptatthet av livsfilosofiske spørsmål. Pessimismen hos ungdommen med tanke på det 21. århundre synes jeg er fin - men jeg er optimist med tanke på det 22. Radikaliteten i dag må ligge i samarbeidet med den tredje verden. Vi som er utenfor EU trenger ikke gå gjennom Europa, men kan gå rett på. Det gir oss en særstilling.

Fortsatt underviser Arne Næss en sjelden gang.

- Som professor ville jeg ryste studentene, få dem til å se forskjellen på å snakke og å tenke. Presiseringstanken - den drev jeg helt klart for langt. I øyeblikket er jeg opptatt av følelseslivet i forhold til abstraksjonene i det intellektuelle livet. Siden jeg var fem år har jeg likt abstrakt tenkning. Jeg begynte å samle på tall. Skrev opp lange, fine tall jeg så på biler og godsvogner, og utviklet et slags kameratslig forhold til dem. Jeg skjønte ikke at det var uendelig mange. Fra 12-årsalderen «studerte» jeg sosialøkonomi, for å kunne være sammen med min eldre bror, som forsket på konjunktursvingninger. Entusiasmen for abstrakt tenkning gjorde det lett for meg å få to professoratmuligheter på hånden da jeg var 27 år. Samfunnet er slik at den abstrakte veien fører rett dit. Hvis du er god i matte, kan du bli astronom uten å ha sett en eneste stjerne.