1979 - året alt begynte

Glem 1989. Mer enn noe annet år i annen halvdel av det tjuende århundre, var det 1979 som innledet de forandringer vi i dag lever under, skriver Hans Fredrik Dahl.

Kommentar

Denne uka har verden feiret valget i Iran. Skjønt feiret - markert har vi kanskje gjort, stoppet opp og konstatert at det kanskje går i riktig retning når en mer liberal president settes inn. Skjønt mange kommentatorer advarer: det er ikke store forskjeller mellom preste-styrets vokterråd og den nyvalgte Hassan Rohani. Iran er fortsatt Iran, annerledes og islamsk troende som et fyrtårn for muslimsk fundamentalisme i verden ...  

Rart å tenke på da, at en islamsk republikk som synes så fastgrodd og urokkelig, ikke er mer enn litt over tretti år gammel. At Khomeini-revolusjonen i 1979 som kastet shahen og Farah Diba og den gamle herskerklassen, fant sted nokså nær oss egentlig, etter det langvarige og mer sekulære shah-styret. Ja, at denne omveltningen egentlig var del av en helt ny verden, som ble født i overgangen mellom 70- og 80-tallet.  

For tro om vi ikke må sette året 1979 som det store skillet i vår historie. 1979, og ikke «Murens fall» ti år etter. Syttini, det var da etterkrigsepoken tok slutt, det var da den verden ble skapt som vi lever i nå. For hva skjedde ikke nettopp ved overgangen fra 70- til 80-tall?

Noe vesentlig, som markerte en strømkantring vi den gang ikke kunne overskue, men som vi likevel følte som en overgang fra «radikal» til «nyliberal» tidsånd. Jeg husker ennå hvordan en venstrepolitiker som Reiulf Steen erklærte 1980-tallet som det verste han hadde vært med på. Han tenkte på høyrebølgen naturligvis, men fornemmet sikkert mer enn de fleste hvordan et helt tideverv skiftet karakter. Solidariteten forsvant, mente mange, og pengene trengte inn over alt. Men religionen kom tilbake, og verden delte seg i nye mønstre. Dette regjeringsskiftet markerer ingen statsministerveksling, men en hel strømkantring, «a sea change», sa utgående Jim Callaghan da han overlot roret til sin etterfølger i 1979.  

Fagforeninger ble brått umoderne, for eksempel. Ja, de ble nedkjempet. I Storbritannia, industrialismens moderland, ble hundre år gamle og vel etablerte «fag» simpelthen overkjørt av et nytt og pågående politisk regime - thatcherismen, som ikke aksepterte hevdvunne organisasjonsretter men brukte nye lover mot dem. Hele gruvesamfunn måtte på fattigkassa. Hva dette innebar av varig omdannelse, fikk vi innblikk i ved Lady Thatchers død nylig, da hennes betydning på godt og ondt ble summert opp. Og den startet i 1979.  

Shahens fall dette året satte på sin side inn et helt annet regime i Teheran; her fra øst spredte seg nå et nytt og pågående muslimsk regime, beskrevet av den store ironiker Naipaul som «de troendes verden». Noe helt annet og motsatt av nyliberalismen i vest, selvfølgelig, men ny og skjellsettende like fullt. I Afghanistan materialiserte den seg som jihadisme, en kraft som både Sovjet og Vesten til fulle fikk merke, og som vi kjenner også i dag.

I Kina tok maoismen slutt og Deng Xiaopings filosofi grep taket. Hans ord «berik dere» til de utvalgte økonomiske soner fra 1979, innebar en omvelting som vi først i dag ser følgene av. Kina blir snart verdens største økonomi, hvem kunne ha trodd det før reformene fra 1979?  

Øst-Europa: Vi vet alle hva som skjedde ved murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning to år etter. Men tenker vi på hvordan det begynte? Det startet i Polen, gjorde det ikke, ved at regimet der mistet sin makt og legitimitet gjennom et sett av dramatiske rundebordssamtaler som gjenreiste det sivile samfunn. Fagforbundet Solidaritets oppslutning og seier undergravde den eksisterende marxistiske orden ? og tro om ikke det hele begynte ved pavevalget i søttiåtte, da Krakows biskop Wojtyla ble den universelle kirkes leder. Da han besøkte sitt hjemland som Johannes Paul II i den berømte reisen i 1979, tente de ti dager av åpne messer og jublende folkemøter den gnisten som i løpet av kort tid førte den leninistisk-stalinistiske arv til graven.  

Og Reagan i USA er ikke nødvendig å nevne en gang. Da han vant i 1980 var jo alle i Europa klar over at det som kom, var et regimeskifte av en viss betydning. I vide kretser ble riktig nok den nye presidenten betraktet som latterlig ukyndig og naiv. Vi skjønte ikke før seinere hvor dypt det egentlig gikk, det skillet som satte inn.  

En ny bok bringer alt dette opp, under tittelen «Strange Rebels» ? underlige opprørere. Det er Newsweek-veteranen Christian Caryl som setter sammen de personskiftene som fant sted rundt 1979. og fortolker dem som innledningen til de dypere forandringer i tiåret som fulgte. Personskiftene hører 70-åra til, «tiåret da ingen ting hendte», som de er blitt kalt av en annen forfatter. Men hva hendte egentlig ikke! 70-tallets nye aktører innevarslet helt nye tendenser, målt mot etterkrigsamfunnets mønstre. Det vises i Caryls bok, som med rette har vakt stor oppsikt i USA siden den utkom i april. La meg særlig minne om ordet «strange» i denne boktittelen. For det som skjedde da disse nye skikkelsene fra Khomeini til Thatcher trådte inn på verdens arena, var først og fremst det uventede, det komplett uforutsigbare, i de forandringer som foresto.  

Jeg husker ennå hvor hånlig man i akademiske kretser tok imot en Thatcher eller en Reagan. De tilhørte en rusten fortid, og befant seg helt uten evner til å navigere etter samfunnets egentlige behov. Latterlige var de, om man ikke heller skulle gråte. Men vi undervurderte dem, fordi de sto for noe nytt som bevisst brøt med fortida, og som vi derfor hadde så vondt for å se betydningen av.  

Og hvorfor skulle vi se og forstå det som hendte? Ingen trodde vel at en elektriker fra Gdansk kunne rokke Europas mest jernbeslåtte regime. Ingen forutså heller at Kina skulle snu og gå en annen vei som følge av Dengs første, spede reformforsøk. Eller at en litt masete dame som snappet melken fra skolebarna, og som var kommet inn i Heaths regjering som et slags kvinnegissel, skulle forandre det forhenværende verdensrikets maktstruktur. De lederne som trådte inn på arenaen i 1979, var uventede, forklarer Caryl, fordi de stod for helt overraskende løsninger: de oppførte seg kort sagt anormalt etter datidas trender og tendenser.  

1979 - det var der det begynte. Og det begynte som opprør. Små bål av flammer som ble tent her og der, uten større indre sammenheng annet enn at de tegnet seg som protester mot 50- og 60-tallets ideer. Men nå ser vi følgen. En seismisk transformasjon som brakte islam inn på verdensscenen, innledet markedsrevolusjonen i Kina, tente motstanden i Øst-Europa og tvang til sist selve sovjetsystemet i kne. «Mer enn noe annet år i annen halvdel av det tjuende århundre, var det 1979 som innledet de forandringer vi i dag lever under», sier Caryl. Det som hendte den gang - med den iranske revolusjon, opptakten til den afghanske jihad, Thatchers og Reagans valgseire, pavens første pilegrimsreise, og Kinas litt forsiktige reformer - førte historien inn i en radikalt ny retning: markedets og religionens retning ...  

Det er vanskelig å være uenig. Selv om det smerter at man ikke så det klarere den gang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.