KONTROVERSIELL: Forfatter Salman Rushdie. Foto: AP Photo/Peter Kramer/AP/Scanpix
KONTROVERSIELL: Forfatter Salman Rushdie. Foto: AP Photo/Peter Kramer/AP/ScanpixVis mer

20 år etter fatwaen

- Sataniske vers innledet en rekke tilbakeslag, der det foreløpig siste er hendelsen med Muhammed-tegningene.

Jeg husker detsom om det var i går. Vi er like gamle. Vi deler den samme lidenskapen for India, og vi har begge hatt det privilegium å treffe Zulfikar Ali Bhutto, faren til Benazir, og bruke ham i bøkene våre. Bhutto var den tidligere statsministeren som ble henrettet ved hengning. Og nå, på avstand, ser jeg nesten krystallklart hvor min samtid har beveget seg siden nyheten kom, en dag i februar 1989: Ayatolla Khomeini, som selv ikke hadde mange måneder igjen å leve, utstedte en fatwa som også var en dødsdom over forfatteren av Sataniske vers.

Som en rekke andre skribenter reagerte jeg umiddelbart og i strid med de forsiktige politiske og religiøse lederne rundt i verden: med en instinktiv og betingelsesløs solidaritet med forfatteren. Det var fordi jeg øyeblikkelig følte at det skjedde noe viktig, foran øynene våre, midt i alt bråket og opptøyene i Karachi, Dehli og London. Det sto om livet til en mann, selvfølgelig. Det sto om en romanforfatters rett til å fortsette å dikte, naturligvis. Men det sto også om et varig og dyptgripende jordskjelv i samtidens ideologiske landskap.

Tjue år etter har jeg ikke endret oppfatning. Det er roligere rundt Salman, han er nesten fri (jeg sier «nesten», for selv om han har en enestående evne til å leve livet uanstrengt, som om ingenting har skjedd, er en «utsatt» fatwa fremdeles en fatwa), men selv har jeg ikke endret så mye som en tøddel av min analyse.

1. Saken rundt Sataniske vers innledet en rekke tilbakeslag der det foreløpig siste er hendelsen med Muhammed-tegningene. Det er mange forskjeller mellom de to situasjonene. Dette var ikke noe Salman Rushdie selv ønsket. Men forferdelsen var den samme. Det var den samme reaksjonen som lammet de store avisene, der man, med noen få hederlige unntak, voktet seg vel for å stille seg på linje med sin utskjelte danske kollega. Det var den samme kapituleringen i møtet med grupper som tilranet seg retten til å erstatte landets lover med sine egne. Frankrikes ære ble reddet av satireavisen Charlie Hebdo.

2. Saken markerer et vendepunkt i vår definisjon av prinsippet om toleranse. Toleransen var, før fatwaen, prinsippet om at flertallets stemme hadde forrang foran mindretallets, og om det offentlige rom være åpent for ytringer. Etter fatwaen utviklet det seg til å bli en hvilken som helst minoritets rett til å komme med ytringer som er stikk i strid med demokratiets tanke.

I Amsterdam mente man at holdningene som drev Theo van Goghs drapsmann skulle tolereres på samme måte som filmskaperens egne, «provoserende» holdninger.

I Paris ble ikke synspunktene til islamistlederne som var «krenket» av Ayaan Hirsi Alis frafall, regnet som mindre akseptable enn det tidligere parlamentsmedlemmets forsvar av alle menneskerrett til å velge, eller velge bort, religionen.

Overalt trues toleransebegrepet av dem som likestiller det med de kulturene der for eksempel kvinnene regnes som særegne vesener eller har status som uromomenter som man for enhver pris må tildekke både kroppen og ansiktet til. Kulturalisme, differensialisme og moralsk relativisme. Dette er den andre arven etter Rushdie-saken.

3. Rushdie-saken er et tydelig signal om et kraftig tilbakeslag for opplysningstanken. For hva er opplysningstanken? Retten til å tro eller ikke tro. Retten til, hvis man ikke tror, å drive gjøn med andres tro. Denne retten til blasfemi er, ikke uten anstrengelser, blitt akseptert i den kristne og den jødiske religionen, men fremdeles regnes den som noe kriminelt blant dem innenfor islam som etter Rushdie-saken brøler: «Det er greit med meningsfrihet, det er til nød greit med retten til ikke å tro, men på den betingelse at den utøves med forsiktighet, uten at tanken om Gud blir tilskitnet av de vantro.»

Jeg har i så fall lite til overs for tanken om at Gud er så ynkelig at det står i en karikaturtegners makt å tilskitne ham. Jeg har også lite til overs for handlingene til de virkelige karikaturtegnerne, de som krenker Profeten på skammeligste vis ved å blottstille sitt eget ønske om å drepe. En verden der man ikke lenger har rett til å spøke med dogmene, er en fattigere verden. En verden der man ikke lenger kan dikte om hva man vil, er en mer underkuet verden. Tunge skyer truer. De formørker tanken, tidsånden.

4. Ayatollaene er ikke de første som har villet brenne bøker og drepe forfattere. På ingen måte. Og slike angrep mot tankens sikkerhet er dessuten alltid et av de tydeligste tegnene på at mørke krefter tar over. Og ja, Rushdie-saken var et av disse tegnene.

Den varslet at den gamle epoken var over. Den markerer et av tidspunktene, om ikke selve tidspunktet, for tilsynekomsten av den nye formen for fascisme som vi kan kalle fascislamisme. Vi har opplevd angrepene 11. september 2001 med Ahmed Shah Massouds død to dager før som en prolog. Vi har opplevd martyrdøden til Daniel Pearl noe seinere. Vi har opplevd massedrap i Algerie noe tidligere. Men dette var — slik det framstår for meg i ettertid, plutselig helt klart — første gang vi opplevde en dødsdom over en forfatter fordi han hadde krenket Koranen.

For en merkelig opplevelse for en ordenes trollmann å ha gitt navn til en av de mørkeste datoene i vår intellektuelle historie.

Oversatt fra fransk av Alexander Leborg