Jeg husker detsom om det var i går.

Vi er like gamle. Vi deler den samme lidenskapen for India, og vi har begge hatt det privilegium å treffe Zulfikar Ali Bhutto, faren til Benazir, og bruke ham i bøkene våre. Bhutto var den tidligere statsministeren som ble henrettet ved hengning. Og nå, på avstand, ser jeg nesten krystallklart hvor min samtid har beveget seg siden nyheten kom, en dag i februar 1989: Ayatolla Khomeini, som selv ikke hadde mange måneder igjen å leve, utstedte en fatwa som også var en dødsdom over forfatteren av Sataniske vers.

Som en rekke andre skribenter reagerte jeg umiddelbart og i strid med de forsiktige politiske og religiøse lederne rundt i verden: med en instinktiv og betingelsesløs solidaritet med forfatteren. Det var fordi jeg øyeblikkelig følte at det skjedde noe viktig, foran øynene våre, midt i alt bråket og opptøyene i Karachi, Dehli og London. Det sto om livet til en mann, selvfølgelig. Det sto om en romanforfatters rett til å fortsette å dikte, naturligvis. Men det sto også om et varig og dyptgripende jordskjelv i samtidens ideologiske landskap.