20 år uten Lennon

I dag er det 20 år siden en forvirret mann ved navn Mark David Chapman skrev seg inn i historien. Han avfyrte skuddene som drepte John Lennon utenfor The Dakota Building.

Tidligere på dagen hadde han fått Lennons autograf. Chapman var lidenskapelig opptatt av Beatles-ikonet, men han hadde en høyst makaber måte å vise det på.

  • Jeg var på nattevakt og hørte radio. Den korte nyhetsbulletinen husker jeg nesten ordrett. «John Lennon ble skutt og drept utenfor hjemmet sitt i New York i ettermiddag amerikansk tid. Gjerningsmannen er pågrepet.»

Det ble stille i redaksjonen. Noen gråt. Selv de av oss som hadde en fortid som Stones-fans. Lennon var mye mer enn The Beatles. Han var et symbol på antivold, et fredssymbol, et symbol på kjærlighet og forståelse. Et symbol for to- tre generasjoner. En rød klut for øynene på borgerskap og krigshissere, politikere på høyresida, NATO-generaler og andre som hadde liten interesse av at det vokste fram en opinion mot krig og våpenkappløp. De hadde all grunn til å hate John Lennon. Og så var det en av hans fans som skulle hjelpe dem med å rydde ham av veien. For et jævlig paradoks.

  • En periode bodde jeg noen kvartaler ovenfor The Dakota Building på Manhattan. Minst to ganger daglig passerte jeg stedet der han ble drept. Det gikk dager før jeg syntes at det tok seg ut å rusle bortom stedet der skuddene falt. Da jeg gjorde det, møtte jeg flere i samme ærend. Et par stusslige roser på fortauet. Noen japanske turister snakket lavmælt på gatehjørnet. Det klikket i et par kameraer. Ellers var det fryktelig stille. Folk var rørt, sto i ærefrykt og stirret ned i den ujevne asfalten. Det var langt mellom smilene. Aldri latter. En dag kom Yoko Ono, bitte liten og vever, gående med raske skritt. Hun enset knapt den lille flokken. Ingen gjorde noe forsøk på å snakke til henne.
  • I dag skal jeg plukke fram en liten bunke Lennon-cd-er. Jeg kommer til å spille mer enn «Imagine» og «Give Peace A Chance», sanger med et innhold og en betydning som gjør dem til to av vår tids hymner. De er universelle, og vil bli spilt i generasjoner. Og de vil alltid virke som en provokasjon på dem de er ment å skulle provosere. John Lennon fikk så avgjort siste ord.