20-årskrisen

«Når alle går rundt og tror at de andre bare er vellykkede, er det ingen som snakker om dette. Det er rett og slett et tabu i vår kultur!»

I motebransjen, der jeg jobber, er man besatt av det perfekte. Men det slår meg at hele resten av den moderne verden også er det. Det er ikke bare en slank og veltrent kropp, vakkert ansikt, glansfullt hår og velstelte negler som står på listen, men penger, makt, berømmelse, et perfekt forhold, venner som er nesten (men bare nesten) like perfekte som deg selv, og et perfekt sted å bo. Alle har enormt store planer og forhåpninger knyttet til sin egen framtid. På toppen av det hele skal man være så spesiell. Ha en unik og kreativ jobb, ha ekstraordinære evner, skille seg ut fra hopen. «9- 16»-jobben er blitt et skjellsord, «kontor» likeså. Det skal være kreative arbeidstitler, som «Manager of Fun and Future». Man skal alltid være oppdatert på de seneste trendene, men aldri dilte blindt etter, den personlige touchen er så viktig. Men det er en fin grense mellom «egen stil» og «håpløst umoderne», mellom «trendy» og «fashion victim». Samtidig er det et stadig større jag for å finne på noe nytt, det spesielle blir jo ikke spesielt når alle gjør det... Backpacker-turer i Sør-Asia er nå bare for saueflokken. Slangeskinn er «so last season».

Hollywood og musikkbransjen er full av stadig yngre talenter, og antallet nyrike dotcom-milliardærer under 30 eksploderer. Alt dette skaper et enormt press på dagens unge og er med på å bidra til det jeg kaller 20-årskrisen - de utbredte, men lite nevnte og godt skjulte depresjonene mange har i 20-årene. Ungdomspsykiatrien i vinden, midtlivskrisen blir ofte nevnt, og kommer tilsynelatende tidligere og tidligere, men hva ligger mellom de to bølgedalene?

Man har ofte så mange, store drømmer og forhåpninger som skal virkeliggjøres i 20-årene. Hele livet er vi blitt fortalt at disse årene er de beste i vårt liv, de som ungdommen lengter etter og voksne ser tilbake på med stor nostalgi. Endelig er vi kvitt kvisene og valpefettet, og vi er ennå unge, vakre og oppegående. 20-årene er tiden da vi virkelig skal leve - reise, oppleve, studere, feste, elske. Det er som om den vestlige verden er helt opphengt på at et helt liv skal ha sitt absolutte høydepunkt i løpet av stakkars ti år. Jeg og mine jevnaldrende er nesten forberedt på at livet omtrent er over når man en forferdelig dag i fremtiden fyller tretti (Gud forby!). En venn av meg uttalte at han skulle leve livet til maksimum fram til han var tretti, så skulle han ta livet sitt på en romantisk/kul måte, for da var livet liksom ikke verdt å leve lenger. (Han var 16 og litt overmodig da han sa dette, i dag er han faktisk forlovet.) Jeg både håper og vet at livet har mer å by på enn som så, det er likevel et karakteristisk trekk ved vår kultur.

I andre kulturer blir alderdom verdsatt og det er de gamle som har makt. Erfaringene et langt liv gir gjør jo at eldre mennesker nødvendigvis er klokere enn oss selv, men kommersialiseringen av samfunnet setter ikke pris på denne formen for visdom lenger. Det å være up-to-date er et være-eller-ikke-være, klarer du ikke følge med i utviklingen, blir du straks forbikjørt. Dette gjør ungdommelighet til noe svært attraktivt, med den følgen at de unge naturligvis skal være de lykkeligste.

La oss innse det: De fleste unge i 20-årene har ikke økonomisk frihet. De har studielån, som ofte ikke strekker til uten ekstrajobbing, og generelt sett dårligere råd enn senere i livet. Likevel er det mye en skal bruke penger på for å få mest mulig ut av «ungdomstidens fagre år». Reiser til uvanlige og eksotiske land, moteriktige klær og interiør (takk Gud for H&M og IKEA), leilighet de riktige stedene i byen, restaurant, café, kino og teaterbesøk, og ikke minst uteliv med Norges høye alkoholpriser og pirattaxi hjem. Det er kjipt å ha dårlig råd, samtidig som studiene vil lide under at man jobber for mye.

Forholdene man har i 20-årene er ofte stormfulle. Det er liksom lagt opp til at du skal finne din livspartner i løpet av denne tiden, samtidig som man gjerne er usikker på seg selv, sin egen personlighet og egne behov. Er man singel, får man høre at det er helt OK å ha one-night stands i vårt frigjorte samfunn. Bare man beskytter seg og bruker prevensjon er alt greit, det er bare det at noen ikke synes det er like greit følelsesmessig. Man kjenner ikke seg selv så godt ennå, vet ikke hvordan en selv fungerer. Hver eneste dag blir vi pumpet fulle av stoff om samliv og sex i ukeblader, selvhjelpsbøker og tabloidaviser, man skal alltid snakke om seg selv og sine egne erfaringer, full åpenhet kreves i dagens moderne vennskap. Blir alt snakket i hjel? Skuffelsene kan være mange og bitre, som ellers i livet, jeg sier bare at det ikke er noe lettere å takle fordi du er ung.

20-årene er også tiden der man skal bestemme seg for hva man vil bli, få seg en bra utdannelse, og påbegynne en strålende karriere. Eksamensnerver og innleveringsstress er én ting, en annen usikkerhetsfaktor er alt snakket om at det å ha en unik og spennende personlighet teller absolutt mest i ansettelsessammenheng. Det er jo i grunnen et bra faktum, men skaper unektelig usikkerhet rundt egen person: Er jeg interessant nok? Når avisene skriver om at arbeidssøkere som driver ekstremsporter på fritiden er mer attraktive, er det enda et behov som må vurderes og tas hensyn til, nok en bekymring for et stresset ungdomssinn.

Det er ikke bare modellbransjen som er preget av konkurranse. Blant alle unge mennesker i dag foregår en evinnelig sammenlikning av seg selv med andre og de lider under den vonde følelsen av å ikke strekke til. Man skal finne seg selv, være fri, ha kjæreste, få en spennende utdannelse, en kreativ jobb og en rask karriere, eie statussymbol og ha utviklende utenlandsopphold. For noen blir det for mye. De har rett og slett ikke tid og krefter til alt. Så når man attpåtil liksom skal ha de beste årene av sitt liv, og foreldre, venner og kolleger forventer at man skal være lykkelig, glad og full av energi, sitter man igjen med følelsen av egen udugelighet, skam- og skyldfølelse - som igjen avler usikkerhet og rastløshet. Men når alle går rundt og tror at de andre bare er vellykkede, er det ingen som snakker om dette. Det er rett og slett et tabu i vår kultur!

Et annet fenomen er noe jeg vil kalle aldersfiksering. Det har svært mye med ungdomsforherligelse og samfunnstempoet å gjøre. Ifølge ungdom jeg har snakket med er dette enda mer utbredt i Sverige og USA. Det kan ha noe å gjøre med deres voldsomme IT- og teknologivekst og etterspørsel etter unge, talentfulle «dotcomere», sikkert er det i alle fall at mange unge nå opplever en suksess og rikdom som før bare var vel etablerte forretningsmenn forunt. De skaper, bevisst eller ubevisst, press og kanskje til og med misunnelse hos sine jevnaldrende.

«Helst skal du ha ditt eget firma innen du er 25,» sier Anna fra Stockholm. Hun er 23 og begynner å føle panikkens klamme hånd for å prestere noe. Hele tiden dette «Hvor gammel er du, og hva har du gjort her i livet?». En annen venn er også opphengt på dette med alder. Han vil være den yngste som noensinne har gjort ditt og datt, og gjøre mest mulig på minst mulig tid. Det er prestisje og status knyttet til det å være ung og samtidig suksessfull. Man vil være noe som andre kan beundre og se opp til, noe imponerende og helst misunnelsesverdig. Er det andre som misunner en, må man ha oppnådd suksess, ikke sant? Det kan være vanskelig å skille mellom hva en gjør for sin egen del, og hva som gjøres for å imponere andre.

Jeg snakker med flere og flere som har opplevelser om dette. (Selv er jeg ikke 20 engang, så det er kanskje litt ironisk at jeg skriver om det.) Sannsynligvis vil en del unge kjenne seg igjen i det jeg har skrevet. Jeg håper at rotteracet roer seg litt, eller at flere klarer å gjennomskue det. Man skal jo stå på, men må også ta seg tid til å lytte til seg selv og kunne slappe av noen ganger uten å få dårlig samvittighet. Det er en svært viktig forutsetning for livskvalitet. (Én ting er sikkert - jeg skal i hvert fall ha det kjempegøy i 20-årene!)