Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

200 ungdommer tar eksamen i fred

200 ungdommer fra 84 land er sendt til en våt avkrok på Vestlandet for å ta eksamen i fred.

Randi Fuglehaug

DE SLO TIL

klokka var nullseksfemti. To hundre unge Mandelaer og Galtunger ante fred og ingen fare. Plutselig dunket det på dørene. De ble dratt opp av senga, noen måtte forlate rommet i morgenkåpa. Maskerte terrorister hadde tatt kontroll over en skole i Sogn og Fjordane. Var det ikke dette de kaller fredsgymnaset?

SAMME MORGEN,

på en skremmende smal vei mellom Førde og Fjaler:

-  Det har regnet her i tre uker i strekk, sier han og rister på hodet.

Den britiske sjåføren synes synd på elevene. De som kommer fra varme deler av verden til et lite, vått hull på Norges vestkyst.

Men det er en grunn til at de kommer. Det er ikke så mange steder tsjetsjenere er venner med russere, palestinere er venner med israelere og bergensere er venner med andre nordmenn.

6820 Flekke er adressa, du må kjøre i 60 kilometer i timen og passe deg for sauer som beiter ved veien for å komme deg dit.

-  Det er et sånt «golden prison», dette. Det er jo ingenting å gjøre her, sier briten mens han kjører enda lengre ut i ingenmannsland.

Der, blant fjord, fjell og lave skyer, ligger Red Cross United World College (RCUWC). Én av ti lignende skoler på verdensbasis som samler ungdommer fra alle kontinenter, uavhengig av betalingsevne. 84 nasjoner og 200 elever, mange fra verdens verste konfliktområder, tilbringer to år i fredelige Flekke.

-  JEG HAR ALDRI VÆRT

i landet mitt, forteller Senia.

Det er formiddag, krigsfaren er over, terroristene var bare et påfunn i anledning en temadag om globale utfordringer.

Veggene på rom 204 er dekket av bilder og plakater. På en vegg henger det en bunad, på en annen en hijab. Rommet har ikke mye boltreplass, men du klager ikke over å dele rom med fem andre jenter når du har vokst opp i et telt med hele familien din. Senia Abderahman (17) er skolens første og eneste elev fra det nordafrikanske landet Vest-Sahara. Hun har aldri bodd der. Hun ble født i flyktningleir i Algerie og har hele livet levd på u-hjelp i den varmeste og tørreste delen av Afrikas ørken. Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975, og 165.000 mennesker er i realiteten hjemløse.

-  Jeg har aldri vært utenfor Algerie alene, heller. Fordi jeg er den eneste jenta i familien, var moren min redd da jeg dro hit. Hun er også bekymret for det kalde klimaet her. Hjemme er vi vant til 50-60 grader.

Senia har ikke hatt kontakt med familien siden hun dro nordover. Hun kommer verken til å se dem eller høre fra dem til hun er hjemme igjen. I flyktningleirer finnes det ikke telefon, ikke e-post, ingen postkasser. Senia savner dem. Men stortrives i Norge. Hun hadde aldri sett havet før hun kom til Fjaler. Nå kan hun se fjorden fra pulten sin ved vinduet, hver dag.

EN GRUPPE NORSKE

jenter diskuterer hvilken verdensdel som er mest interessant. Susanne Gabrielsen (16) fra Bærum går for Sør-Amerika. Hun hadde ikke vært her i mer enn knappe tre uker før hun var på klinern med bolivianeren Andres i 2. klasse. Da sang hele skolen «Happy 1st Year To You».

-  Det er for at alle skal få vite det, sier Susanne.

-  Vi har ikke så mye privatliv her, kan du si.

HASAN ADWAN

(19) sitter alene under et verdenskart. Ved siden av henger en oversikt over alle krigene som har herjet verden i hans levealder. Palestineren fra Gazastripen er skolens veteran. Han har vært på RCUWC i over to år nå. Egentlig er han ferdig. Men fordi de israelske okkupantene for et år siden bestemte at ingen under 35 år kan bevege seg inn og ut av Palestina, er Hasan fremdeles i Fjaler, Norge.

-  Ektemannen til søsteren min ble skutt og drept for ikke så lenge siden. En uke senere fikk de en liten baby, forteller han.

Hasan har planer om å studere politikk i Canada etter jul, så enn så lenge er han takknemlig for å være her.

-  Jeg husker dagen jeg kom hit. Jeg var veldig redd for israelere. På Internett var det bilder av alle de nye elevene, og jeg hadde bildet av den israelske studenten på hjernen. «Han må jeg passe meg for,» tenkte jeg. Og når jeg så han komme ut av bussen ved ankomsten, la jeg på sprang.

Til slutt møttes Hasan og israeleren. De begynte å prate. Da israeleren dro hjem i vår, gråt Hasan. De har fortsatt kontakt.

-  Jeg har nok forandret meg nitti prosent siden jeg kom hit. Oppfatningen min av israelere har endret seg. Når noe skjedde hjemme, var de alltid de første til å komme og spørre hvordan jeg hadde det.

RCUWC KAN TIL

forveksling ligne på en norsk folkehøgskole: Jenter og gutter med hettegenser og trainers som sitter oppå hverandre og skravler over te til langt på natt. De er konstant trøtte, de får en haug nye bestevenner og legger på seg fem kilo i løpet av skoleåret. Og de slår seg løs. På RCUWC skjer dette på Jamaica-party eller på metal-party eller når noen har bursdag. Med to hundre elever blir det ganske hyppig feiring, og i fjor bestemte ledelsen at alkohol skal være forbudt på skolens område.

-  Altså. «Dry campus» er helt greit, men det ble gjort på en litt udemokratisk måte, sier Herman Johre (18), andreårselev fra Oslo.

-  Noen av elevene jobber med å få det tilbake, sier Susanne.

-  Folk må jo ha noe å kjempe for, sier Herman.

-  Gjøre opprør, er det ikke det vi skal, da?

SKOLE

FREDSELEV: Senia Abderahman fra Vest-Sahara hadde aldri sett havet før hun kom til Flekke i Sogn og Fjordane. Der går hun på Red Cross United World College sammen med to hundre andre ungdommer.
TERROR: «Terrorister» tar over skolen.
KLIN: Klining er som esperanto for elevene fra 84 nasjoner.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media