Lars Berrum

- 2019 har vært et helvetesår

Hver søndag får komiker Lars Berrum en slags eksistensiell krise. Men at han har jobbet i psykiatrien hjelper lite.

DEN STORE FORSKJELLEN: Lars Berrum (33) tok et stort sprang fra å jobbe i akuttpsykiatrien til å bli stand up-komiker. - Jeg kan mer enn gjerne jobbe som sjukepleier igjen. Som komiker er det patetisk å tro at man gjør en stor forskjell for folk, sier han. Foto: Christian Roth Christensen
DEN STORE FORSKJELLEN: Lars Berrum (33) tok et stort sprang fra å jobbe i akuttpsykiatrien til å bli stand up-komiker. - Jeg kan mer enn gjerne jobbe som sjukepleier igjen. Som komiker er det patetisk å tro at man gjør en stor forskjell for folk, sier han. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Fjoråret var en eneste lang turné, så det var jo et reint helvete. Men det har vært veldig gøy! Et gøy helvete.

Lars Berrum (33) slår ut med en lang arm og retter på lua.

Han og makker Martin Beyer Olsen har nettopp vunnet Humorprisen for Årets morsomste podkast med «Berrum og Beyer snakker om greier». I dag sparkes humorfestivalen «Crap åppå Park» i gang på Parkteatret, hvor Berrum er både konferansier og utøver. «Litt som en maskot», som han sier.

2019 gikk i motbakke. Det er heldigvis blitt 2020.

- Stand-up er narsissistisk

Fjoråret var fylt av nevnte non stop-turnering, enorme arbeidsmengder og brudd med kjæresten gjennom åtte år. Berrum holdt soloshow i hele Norge, hvor han insisterte på å gjøre alt selv. Hver minste detalj av produksjonen. Det meste var han «ekstremt dårlig på». Beslutningen var et lite, humorpolitisk rop:

- Jeg vil se ekte, ufiltrerte komikere, som ikke først har blitt polert av et stort team. Så da var dette mitt eget lille bidrag: helt ekte og utaktisk, hvor jeg har gjort alt selv. Men … uff, ja, det blir jo fort egoistisk likevel. Det også.

Han ler hjertelig.

- Er standup iboende narsissistisk?

- Ja, er du gal. Men det er patetisk med komikere som tar seg selv for mye på alvor. Gjør du det, går det galt.

LATTERMILD: Lars Berrum ler mye og ofte. Av seg selv, av andre, med andre. - Man må kunne tulle om absolutt alt. Utøya, voldtekt, pedofili, alt, sier komikeren. Foto: Christian Roth Christensen
LATTERMILD: Lars Berrum ler mye og ofte. Av seg selv, av andre, med andre. - Man må kunne tulle om absolutt alt. Utøya, voldtekt, pedofili, alt, sier komikeren. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

Tatt under vingen

«Crap åppå Park» var Berrums egen inngang til humormiljøet. Et sted med tilhørighet. Før han ble «plukket opp» av nåværende makker Martin Beyer Olsen hadde han bare gjort «veldig, veldig dårlig» standup på bitte små scener i Oslo-området. Så ble han tatt litt under vingen, dyttet framover.

- Festivalen er et kjempetilskudd til Humor-Norge. Og et vindu for unge, nye komikere. Den har en tyngde i utlandet også, for bookinga har vært så jævlig bra.

For øyeblikket holder han på å skrive et nytt stand up-show, som skal få bein å stå på i februar.

- Jeg driver med dette så lenge det går. Når det tar slutt, blir jeg sjukepleier igjen. Da kan jeg I hvert fall gjøre en liten forskjell i hverdagen til folk. Jeg har mye glede av å være komiker, men i det store bildet betyr det ikke en dritt. Målet er å komme på et så høyt kunstnerisk nivå at jeg faktisk bidrar med noe i Kultur-Norge. Og dét er jeg langt unna.

- Jeg var totalt idiot

Berrum er egentlig utdannet sjukepleier, og jobbet på akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål før han forvillet seg inn i underholdningsjungelen.

Han fikk ikke med seg at man måtte rangere søknadsalternativene i stigende rekkefølge på Samordna opptak. Sjukepleien lå tilfeldigvis som nummer én. Sånn ble det.

- Jeg var totalt idiot før jeg begynte der. Kunne ingenting. Det å få lære om livet på det studiet … jeg elsket det. Og jeg elsket å jobbe i psykiatrien. Man fikk se det menneskelige med psykiske lidelser. De er jo egentlig akkurat som meg og deg.

- Lettere å hjelpe andre enn seg selv

I podkasten prater han filterløst om det å være angstfull. Eller «frynsete», som han sier. Berrum vil få fram at det er en naturlig del av å være menneske. Dessuten må det tulles med. Dét som alt annet.

- Jeg vil ikke si at jeg har slitt psykisk, for det er en hån mot dem som faktisk er sjuke. Alle disse diagnosebegrepene er blitt altfor lette å bruke. Åpenhet om psykisk helse er bra, men man skal vite litt hva som ligger i begrepene man kaster rundt seg.

Er det en fordel å ha jobbet i psykiatrien når man selv kjenner angsten kommer snikende inn en nedtrukken persienne? Lærer man seg noen triks?

Han rister på hodet. Blir alvorlig.

- Nei. Det er, som alltid, mye lettere å hjelpe andre enn seg selv. Men jeg har lært å se min egen angstfullness i perspektiv. For grunnstammen min er god: jeg er grunnleggende glad, ikke genetisk disponert for noen psykiske lidelser. Jeg har sett folk som virkelig sliter. Ekte suicidale, alvorlig depressive. Det er noe helt, helt annet.

På et tidspunkt traff han likevel veggen. 23 år gammel, mens han jobbet på akuttpsykiatrisk.

- Jeg trodde jeg var blitt schizofren. 23 år er en alder det ofte kan inntreffe. Men så sa kollegaer: «herregud, du er ikke schizofren, du er bare utbrent. Du må begynne å gå turer!», ler han.

VENNSKAPSTESTEN: I podkasten legger ikke Berrum skjul på at livet går litt trøtt for tiden. Makker Martin Beyer Olsen har det derimot strålende. - Det er jo litt av en vennskapsprøve, at det går bra for ham og dårlig for meg. Men jeg tror vi takler det bra, ler Berrum. Foto: Christian Roth Christensen
VENNSKAPSTESTEN: I podkasten legger ikke Berrum skjul på at livet går litt trøtt for tiden. Makker Martin Beyer Olsen har det derimot strålende. - Det er jo litt av en vennskapsprøve, at det går bra for ham og dårlig for meg. Men jeg tror vi takler det bra, ler Berrum. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

- Gir totalt faen

Det gjør ham ikke noe særlig å dele sin «angst» og sin «fryns» i podkasten. Til tross for at det er nærmere 20 000 vilt fremmede mennesker som hører på i uka.

- Det koster meg ikke noe som helst. Jeg gir totalt faen. Og jeg har aldri vært redd for å være åpen om feilene mine. Jeg er langt fra perfekt.

Det har ikke blitt noen andre veggmøter, inntil videre. Men han kan få kjørt seg på søndager.

- Da får jeg ofte litt halv-eksistensiell krise … Da blir jeg sånn, «hvem tror jeg at jeg er, hva faen driver jeg på med?» Sånn kommer jeg til å bli nå etter at jeg har snakket med deg også.

Men det hjelper å prate om det. Dessuten har han fått smaken på filosofi.

- Jeg er begynt å lese mye, både av nye og gamle filosofer. Jeg skal ikke begynne å ramse opp enkeltnavn, da høres jeg så elitistisk ut …

Han ler trillende, finner en snus. Det føles bra å se utover, og ikke bare innover i seg selv. Å fjerne litt av selvsentreringen.

- Det er så deilig å vite at man ikke er unik! Da slipper man å være så jævla redd. «Faen, dette er noe spesielt for bare meg.» Da begynner man å svette, sant. Men så er det ikke sånn! Det er helt nydelig.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer