ØKONOMI OG MIGRASJON: For hundre år siden var hvalfangst en svært viktig del av Norges inntekter. Det ville vært umulig for datidens folk å regne seg fram til hvordan norsk økonomi ville se ut i 2012. Likevel regner SSB i dag på hvordan innvandring bil påvirke Norge økonomisk hundre år fram i tid. (Bildet er fra moderne hvalfangst på Færøyene. Foto: Johan Mønes/Dagbladet)
ØKONOMI OG MIGRASJON: For hundre år siden var hvalfangst en svært viktig del av Norges inntekter. Det ville vært umulig for datidens folk å regne seg fram til hvordan norsk økonomi ville se ut i 2012. Likevel regner SSB i dag på hvordan innvandring bil påvirke Norge økonomisk hundre år fram i tid. (Bildet er fra moderne hvalfangst på Færøyene. Foto: Johan Mønes/Dagbladet)Vis mer

2100 - en innvandringsodysse

Å lage prognoser for Norge om hundre år kan være både gøy og nyttig. Men det er jo science fiction.

I 1912 var hvalfangst en kjerneinntekt for Norge. Nye industristeder som Odda, Sauda og Rjukan vokste fram, men gjennomsnittsnordmannen var fortsatt en lutfattig fisker, bonde eller skogsarbeider. En vanlig lønnsarbeider betalte 1, 5 prosent skatt, og velferdsstaten var bare en vakker tanke. 1912 er året da Norge fikk sitt første fly, sjøsatte sitt første motorskip og Norsk Brevdueforening ble stiftet. Til 1. mai-jakkemerket i 1912 valgte Arbeiderpartiet et portrett av Karl Marx, mens Konows koalisjonsregjering samme år måtte gå på grunn av datidens mest betente spørsmål: målsaken. Vårt største utenrikspolitiske problem var bråk med Storbritannia, Argentina og Chile om hvem som hadde rett til hva i Antarktis.  Ingen visste at verden straks ville bli kastet ut i kriger av hittil ukjent omfang, ingen visste om oljen i Nordsjøen. Vi hatet kvener og finner, og "negre" så man bare på revy.  

Hvis noen i 1912 hadde satt seg ned og laget prognoser for hvordan Norges befolkning ville se ut om hundre år, og hva vi skulle leve av, kunne de umulig fått rett.

Likevel er det nettopp dette det regjeringsnedsatte Velferds- og migrasjonsutvalget (Brochmann-utvalget) har bedt SSB gjøre. I rapporten "Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring", har man regnet på hvor mye penger vi kommer vil til å ha om ca. hundre år dersom ting fortsetter omtrent som nå. Det var denne rapporten som nylig skapte overskrifter om at "innvandringen er ulønnsom".  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg skal hoppe over det etiske i å regne på ulike gruppers lønnsomhet, akkurat i dag. Og jeg skal heller ikke gå inn i spådommene om hvorvidt innvandrernes barn, barnebarn og oldebarn kommer til å jobbe mer eller mindre enn Ola Nordmann gjør i dag. For hovedproblemet med denne typen hundreårstabeller er at de er en form for eventyr.

På sitt beste kan de brukes til å si noe om hva vi bør gjøre, dersom vi ønsker en bestemt utvikling, (mens vi krysser fingrene for at ting forblir omtrent som nå). Premisset for Brochmann-utvalget er ønsket om å bevare Norges unikt høye sysselsetting og produktivitet, samtidig som vi bevarer den høye levestandarden og det sosiale sikkerhetsnettet. Det er ikke noe galt i å se på hvordan migrasjon påvirker disse målene. Men, som så ofte ellers når det er innvandrere som er tema, er det et faktum at det er andre faktorer rundt oss som er langt mer truende.

Det har vokst fram en ide om at den fremste utfordringen for den norske velferdsstaten er en skatteunndragende norskpakistansk taxisjåfør eller en somalisk fembarnsmor som mottar offentlige stønader. I mellomtiden kan vi kikke ut av vinduet og se at as we speak rakner sysselsettingen, produktiviteten, levestandarden og sikkerhetsnettet i det ene europeiske landet etter det andre. Ikke på grunn av innvandrerne, men på grunn av de grådige bankene som satte hele den finansielle dødskarusellen i gang, godt hjulpet av en aggressiv høyreside som benytter krisene til å tvinge gjennom en markedsfundamentalistisk make-over av Europa. Det er betegnende at debatten om innvandringens potensielle belastning på velferdsstaten har økt i volum og omfang, parallelt med disse prosessene.  

I 1912 levde min oldemor i Hellandsbygd utafor Sauda. Mens de bygde kraftstasjonen som skulle forsyne industrien inne i byen, gjette hun sauer i åsene rundt. Så, på tampen av århundret, satte industridøden inn, og på det årlige gruppebildet av bygdas innbyggere var det stadig færre ansikter. Men så kom internett, og noen fant seg en kone i Asia. Så kom det enda en kone, og en til. Så ble det barn, og jommen kunne man ikke starte opp barneskolen igjen. En av disse damene tok busslappen, etter at bussruta ble lagt ned, og nå kan kraftpensjonistene få dratt på handletur i Sauda igjen. En annen har visstnok startet et strikkefirma som går så det griner. Hvem hadde trodd? Og hvem vet hvor den bygda er i 2100?  Dét kan også bli et eventyr.   

Erling Holmøy i SSB er en av forfatterne bak rapporten Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring.
Erling Holmøy i SSB er en av forfatterne bak rapporten Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Vis mer