BYLIV:
Slik oppsummerer Guillou en vanlig dag i Stockholm. -Sove lenge, lese mange aviser, gå ut og spise lunsj, treffe journalister og være med i et tv-program på kvelden.


Foto: NINA HANSEN / Dagbladet
BYLIV: Slik oppsummerer Guillou en vanlig dag i Stockholm. -Sove lenge, lese mange aviser, gå ut og spise lunsj, treffe journalister og være med i et tv-program på kvelden. Foto: NINA HANSEN / DagbladetVis mer

- 22. juli og Palme-drapet gir de samme erfaringene

Jan Guillou om alt som gikk galt.

STOCKHOLM (Dagbladet): Han hadde tenkt å pensjonere seg. Han hadde virkelig det. Men så var det dette kona hadde nevnt en dag de gikk tur i skogen.

-Hvorfor er det ingen i dag som skriver store familiesagaer over tre generasjoner, hadde hun spurt.

Fordi det er for stort. For umulig, hadde han tenkt. Og dermed var det gjort. Jan Guillou løser verdensproblemer når andre løser Sudoku, og etter tre års grubling var han i gang med sitt nye prosjekt. Å skrive seg gjennom 1900-tallet.

-I teorien har jeg tenkt at serien skal slutte 11. september 2001. Om jeg kommer fram dit vet jeg ikke. Det er mange etapper her. Hvis jeg orker å holde på blir det over ti bøker. Det er et kappløp med døden.

-Kjennes det sånn?

-Ikke akkurat nå. Men saklig sett blir det fort det når jeg etter to bøker bare har kommet fram til 1919. Da er det et stykke igjen.

Kniiirk. Jan Guillou sitter i en grønn skinnsofa som knirker hver gang han beveger seg. Dette er mannen som har vært i rampelyset siden han i 1974 ble dømt til ti måneders fengsel for spionasje. Siden har han vært journalist, programleder, hissig debattant og en særdeles produktiv forfatter. I disse dager er bok nummer to i 1900-tallsprosjektet, «Dandy», på vei ut til norske bokkjøpere. Selv er han i ferd med å lese seg opp på resten av århundret. Han vet det blir utfordrende.

-Hva vet jeg om homoseksuelt liv i England på begynnelsen av 1900-tallet, for eksempel?

Problemstillingen dukket opp i arbeidet med den nyeste boka. I den første, «Brobyggerne», hadde Guillou brukt sin norske morfar og brødrene hans som utgangspunkt for historien. Virkelighetens bondesønner hadde han flyttet fra et «usexy landskap i Østfold» til mer «spennende» omgivelser i Bergen. Av «praktiske årsaker» hadde han skrevet en av dem, Sverre, ut av handlingen. Og det var her det ble vanskelig, for homofile Sverre skulle være hovedperson i bok nummer to. Men akkurat når det gjaldt homofili rundt århundreskiftet, var Jan Guillou ganske blank.

-Det viste seg å bli et mye mindre problem enn man skulle tro. Mange briter har begynt sin karriere på kostskolen Eton, og der begynner man å prøve ut sin seksualitet. Det vet jeg som selv har gått på kostskole. Fra Eton har mange gått videre til studier i Cambridge, og derfor finnes det en rekke akademiske avhandlinger som tilnærmer seg homokulturen. Jeg kunne bare lese meg opp.

SLAGKRAFTIG: Jan Guillou mener han er blitt for gammel til å jakte i Sibir. Men en god debatt går han ikke av veien for.

Foto: NINA HANSEN / Dagbladet
SLAGKRAFTIG: Jan Guillou mener han er blitt for gammel til å jakte i Sibir. Men en god debatt går han ikke av veien for. Foto: NINA HANSEN / Dagbladet Vis mer

Det knirker i sofaskinnet når Jan Guillou dytter en porsjon løssnus diskret under overleppa. Her, i den staselige Stockholmsleiligheten med kunst på veggene, lysekroner i stukkaturen og dyrehoder i gangen, (-min kone lot meg bare ha disse fire, resten henger på hytta), bor han fra juni til januar. Resten av året tilbringer han på hytta ved Östhammer. Det er der han skriver bøker og leverer den ukentlige spalten til Aftonbladet. I Stockholm rekker han knapt annet enn å være samfunnsdebattant — han bor tross alt i gåavstand fra Sveriges Television.

-En vanlig dag i byen: Sove lenge, lese mange aviser, gå ut og spise lunsj, treffe journalister og være med i et tv-program på kvelden. En vanlig dag på landet: Sove lenge, lese mange aviser, spise lunsj, jobbe i fire timer, så en time i «gymmet», spise middag foran TV og så jobbe fire timer til, oppsummerer han.

I helgene kommer kona, forlagsredaktør Ann-Marie Skarp, på hyttebesøk.

-Hun kommer lastet med gode ting hun har kjøpt på markedet. Da tar jeg en titt i posene og går ut i vinkjelleren. Resten av uka kan jeg spise middager som består av to bokser tunfisk rett fra boksen.

-Men du har vinkjeller på hytta?

-Ja. Det fins litt vin her også. Ikke en kjeller, men jeg har et skap der borte, sier Guillou og vifter i retning kjøkkenet.

-Det rommer rundt 100 flasker, og det dekker jo de fleste umiddelbare behov.

-Er du litt snobbete?

-Med vin? Jeg prøver å unngå det, for det en er sånn urovekkende ting å være snobbete på. Det er så typisk for folk som har kommet til nye penger — dere har mange av dem i Norge. De skaffer seg gjerne en «instant» vinsmak som de aldri har hatt. De har gjerne foretrukket øl og brennevin, men så begynner de å slenge rundt seg med dyre vinmerker, og det er jo pinlig. Vinskryt er et av de to mest pinlige mannlige områdene å skryte på. Det andre forstår du veldig godt hva er.

Guillou har norsk mor, fransk far, og føler seg aller mest svensk. Det hindrer ham ikke i å kaste seg inn i den norske samfunnsdebatten. Etter 22. juli var Guillou en av dem som stadig ble bedt om å kommentere.

-Vi rammes av panikk under de virkelig store hendelsene. Systemene våre fungerer helt fint i hverdagen. Hvis to biler krasjer på et gatehjørne, vil alt være ryddet bort, forsikringspapirene underskrevet og nye biler fikset i løpet av 20 minutter. Men 22. juli, da kollapset systemet. Det samme gjorde det hos oss da Olof Palme ble drept. Jeg tror de to hendelsene gir omtrent de samme erfaringene. Og så kan man si at det er veldig sjeldent statsministeren i Sverige blir drept, og at en terrorist massemyrder sosialdemokratiske ungdommer i Norge. Det er ikke så mye å gneldre over.

Så hvordan ser resten av moderlandet ut fra leiligheten i Stockholm? Oljepengene, for eksempel. Har 4000 milliarder på bok gjort oss selvgode?

-Ja, det tror jeg. Men ikke på en måte som gjør at jeg som kjent svensk forfatter og norgesvenn ville merket det.

Han ler en lett snøftende latter.

-Oljepengene har ført til en emigrasjon av svensker som tjenestefolk, så på den måten har historien byttet om rollene. Og det skaper et problem i Norge på sikt.

Jan Guillou er pen i tøyet. Han har pikétrøye fra Ralph Lauren og skinnmokasiner på føttene. Debatter mener han er en «stridskunst man lærer seg». Etter 40 år i gamet er han ikke redd for å legge seg ut med noen. Heller ikke kongehuset. Guillou har like lite til overs for det norske som det svenske. Han vil ikke «halshogge dem på Youngstorget», men mener det er på høy tid at begge landene skaffer seg en president.

-De må gjerne kalle seg prinser og prinsesser, det er jo en tradisjon de har i den familien. Men man kan ikke ha en statssjef som fødes til jobben. Det er ganske enkelt umoderne og udemokratisk. For å få et mindre korrupt samfunn hadde både Sverige og Norge hatt godt av å ha en folkevalgt president. Så kunne prinsessene fått være prinsesser så mye de ville i ukebladene.

-Hva synes du om det norske kongehuset slik det framstår i dag?

-De er litt kjedelige på den måten at de ikke produserer like mange skandaler som våre svenske kongelige. På den andre siden er det skandalene som gjør at populariteten til den svenske kongefamilien minker. Og da minker også støtten for systemet... Så skandaler kan ha noe bra med seg.

En eller to ganger i året drar han på jakt. Det er som en «liten ferie fra meg selv». De ti siste årene har han jaktet i Afrika. Før det, Sibir.

-Men så ble jeg for gammel og svak for Sibir. Afrika er lettere. Det meste man må håndtere der er insekter og varme. Med kapitalismens seier i Sovjetunionen ble livet også farligere der.

-Hvordan da?

-Da jeg kom dit i 1990 forekom det ikke kriminalitet, og alle avtaler ble overholdt. Etter noen års demokratisk oppfostring forsvant det. Den allmenne overbevisningen i øst er at demokrati innebærer at alle får stjele fra alle. He-he. Og så driver de hestene så hardt at de stuper når man rir i steinuren. Når en hest faller må man være rask og hoppe av på riktig side.

-Skrøner du nå?

-Nei, nei. Jeg har gjort det to ganger. Og med stigende alder tenkte jeg at den dagen jeg ikke rekker å hoppe av på riktig side, da dør jeg. Selv et brukket ben er livsfarlig på grunn av mangel på transport og kommunikasjon. Så da måtte jeg gi Afrika en sjanse. Det er litt «sissy», men ok.

-Sissy?

-Ja, det framstår litt sånn fordi nesten alle naturfilmene fra Afrika er filmet i Serengeti. Og alle direktørene som har råd til å reise utenlands reiser til Sør-Afrika. Der får man utdelt en blankett hvor man kan krysse av hvilke dyr man ønsker å skyte. På ei uke kan man skyte sammen en trofésamling som ville fått Hemingway til å bli grønn av misunnelse. Men sånn er det ikke, altså. Man går tre uker i varmen og iblant jager man fram dyr som man følger etter og forsøker å drepe.

Han har et stykke igjen fra 1919 til 2001. Jan Guillou har kommet til den konklusjon at vi ikke lærer stort av historien — og at den kommer til gjenta seg. Propagandakrig og demonisering går igjen i bøkene hans enten de handler om korsfarerne, opptakten til første verdenskrig eller dagens kamp mot terrorisme.

-Er det derfor du skriver «Det store århundret» — i håp om at vi skal tenke oss om?

-Prinsippet er riktig. Å forsøke å forandre verden med litteratur. Når jeg ser meg rundt kan jeg ikke se noen tydelige effekter av mine skriverier. Men prinsippet er der, og da må man holde på det.

Han hadde tenkt å pensjonere seg. Han hadde virkelig det. Men så var det dette kona hadde nevnt en dag de gikk tur i skogen. —Hvorfor er det ingen i dag som skriver store familiesagaer over tre generasjoner, hadde hun spurt. Fordi det er for stort. For umulig, hadde han tenkt. Og dermed var det gjort. Jan Guillou løser verdensproblemer når andre løser Sudoku, og etter tre års grubling var han i gang med sitt nye prosjekt. Å skrive seg gjennom 1900-tallet. —I teorien har jeg tenkt at serien skal slutte 11. september 2001. Om jeg kommer fram dit vet jeg ikke. Det er mange etapper her. Hvis jeg orker å holde på blir det over ti bøker. Det er et kappløp med døden. —Kjennes det sånn? —Ikke akkurat nå. Men saklig sett blir det fort det når jeg etter to bøker bare har kommet fram til 1919. Da er det et stykke igjen. KNIIIRK. Jan Guillou sitter i en grønn skinnsofa som knirker hver gang han beveger seg. Dette er mannen som har vært i rampelyset siden han i 1974 ble dømt til ti måneders fengsel for spionasje. Siden har han vært journalist, programleder, hissig debattant og en særdeles produktiv forfatter. I disse dager er bok nummer to i 1900-tallsprosjektet, «Dandy», på vei ut til norske bokkjøpere. Selv er han i ferd med å lese seg opp på resten av århundret. Han vet det blir utfordrende. —Hva vet jeg om homoseksuelt liv i England på begynnelsen av 1900-tallet, for eksempel? Problemstillingen dukket opp i arbeidet med den nyeste boka. I den første, «Brobyggerne», hadde Guillou brukt sin norske morfar og brødrene hans som utgangspunkt for historien. Virkelighetens bondesønner hadde han flyttet fra et «usexy landskap i Østfold» til mer «spennende» omgivelser i Bergen. Av «praktiske årsaker» hadde han skrevet en av dem, Sverre, ut av handlingen. Og det var her det ble vanskelig, for homofile Sverre skulle være hovedperson i bok nummer to. Men akkurat når det gjaldt homofili rundt århundreskiftet, var Jan Guillou ganske blank. —Det viste seg å bli et mye mindre problem enn man skulle tro. Mange briter har begynt sin karriere på kostskolen Eaton, og der begynner man å prøve ut sin seksualitet. Det vet jeg som selv har gått på kostskole. Fra Eton har mange gått videre til studier i Cambridge, og derfor finnes det en rekke akademiske avhandlinger som tilnærmer seg homokulturen. Jeg kunne bare lese meg opp. Det knirker i sofaskinnet når Jan Guillou dytter en porsjon løssnus diskret under overleppa. Her, i den staselige Stockholmsleiligheten med kunst på veggene, lysekroner i stukkaturen og dyrehoder i gangen, (—min kone lot meg bare ha disse fire, resten henger på hytta), bor han fra juni til januar. Resten av året tilbringer han på hytta ved Östhammer. Det er der han skriver bøker og leverer den ukentlige spalten til Aftonbladet. I Stockholm rekker han knapt annet enn å være samfunnsdebattant — han bor tross alt i gåavstand fra Sveriges Television. —En vanlig dag i byen: Sove lenge, lese mange aviser, gå ut og spise lunsj, treffe journalister og være med i et tv-program på kvelden. En vanlig dag på landet: Sove lenge, lese mange aviser, spise lunsj, jobbe i fire timer, så en time i «gymmet», spise middag foran TV og så jobbe fire timer til, oppsummerer han. I helgene kommer kona, forlagsredaktør Ann-Marie Skarp, på hyttebesøk. —Hun kommer lastet med gode ting hun har kjøpt på markedet. Da tar jeg en titt i posene og går ut i vinkjelleren. Resten av uka kan jeg spise middager som består av to bokser tunfisk rett fra boksen. —Men du har vinkjeller på hytta? —Ja. Det fins litt vin her også. Ikke en kjeller, men jeg har et skap der borte, sier Guillou og vifter i retning kjøkkenet. —Det rommer rundt 100 flasker, og det dekker jo de fleste umiddelbare behov. —Er du litt snobbete? —Med vin? Jeg prøver å unngå det, for det en er sånn urovekkende ting å være snobbete på. Det er så typisk for folk som har kommet til nye penger — dere har mange av dem i Norge. De skaffer seg gjerne en «instant» vinsmak som de aldri har hatt. De har gjerne foretrukket øl og brennevin, men så begynner de å slenge rundt seg med dyre vinmerker, og det er jo pinlig. Vinskryt er et av de to mest pinlige mannlige områdene å skryte på. Det andre forstår du veldig godt hva er. Guillou har norsk mor, fransk far, og føler seg aller mest svensk. Det hindrer ham ikke i å kaste seg inn i den norske samfunnsdebatten. Etter 22. juli var Guillou en av dem som stadig ble bedt om å kommentere. —Vi rammes av panikk under de virkelig store hendelsene. Systemene våre fungerer helt fint i hverdagen. Hvis to biler krasjer på et gatehjørne, vil alt være ryddet bort, forsikringspapirene underskrevet og nye biler fikset i løpet av 20 minutter. Men 22. juli, da kollapset systemet. Det samme gjorde det hos oss da Olof Palme ble drept. Jeg tror de to hendelsene gir omtrent de samme erfaringene. Og så kan man si at det er veldig sjeldent statsministeren i Sverige blir drept, og at en terrorist massemyrder sosialdemokratiske ungdommer i Norge. Det er ikke så mye å gneldre over. Så hvordan ser resten av moderlandet ut fra leiligheten i Stockholm? Oljepengene, for eksempel. Har 4000 milliarder på bok gjort oss selvgode? —Ja, det tror jeg. Men ikke på en måte som gjør at jeg som kjent svensk forfatter og norgesvenn ville merket det. Han ler en lett snøftende latter. —Oljepengene har ført til en emigrasjon av svensker som tjenestefolk, så på den måten har historien byttet om rollene. Og det skaper et problem i Norge på sikt. Jan Guillou er pen i tøyet. Han har pikétrøye fra Ralph Lauren og skinnmokasiner på føttene. Debatter mener han er en «stridskunst man lærer seg». Etter 40 år i gamet er han ikke redd for å legge seg ut med noen. Heller ikke kongehuset. Guillou har like lite til overs for det norske som det svenske. Han vil ikke «halshogge dem på Youngstorget», men mener det er på høy tid at begge landene skaffer seg en president. —De må gjerne kalle seg prinser og prinsesser, det er jo en tradisjon de har i den familien. Men man kan ikke ha en statssjef som fødes til jobben. Det er ganske enkelt umoderne og udemokratisk. For å få et mindre korrupt samfunn hadde både Sverige og Norge hatt godt av å ha en folkevalgt president. Så kunne prinsessene fått være prinsesser så mye de ville i ukebladene. —Hva synes du om det norske kongehuset slik det framstår i dag? —De er litt kjedelige på den måten at de ikke produserer like mange skandaler som våre svenske kongelige. På den andre siden er det skandalene som gjør at populariteten til den svenske kongefamilien minker. Og da minker også støtten for systemet... Så skandaler kan ha noe bra med seg. En eller to ganger i året drar han på jakt. Det er som en «liten ferie fra meg selv». De ti siste årene har han jaktet i Afrika. Før det, Sibir. —Men så ble jeg for gammel og svak for Sibir. Afrika er lettere. Det meste man må håndtere der er insekter og varme. Med kapitalismens seier i Sovjetunionen ble livet også farligere der. —Hvordan da? —Da jeg kom dit i 1990 forekom det ikke kriminalitet, og alle avtaler ble overholdt. Etter noen års demokratisk oppfostring forsvant det. Den allmenne overbevisningen i øst er at demokrati innebærer at alle får stjele fra alle. He-he. Og så driver de hestene så hardt at de stuper når man rir i steinuren. Når en hest faller må man være rask og hoppe av på riktig side. —Skrøner du nå? —Nei, nei. Jeg har gjort det to ganger. Og med stigende alder tenkte jeg at den dagen jeg ikke rekker å hoppe av på riktig side, da dør jeg. Selv et brukket ben er livsfarlig på grunn av mangel på transport og kommunikasjon. Så da måtte jeg gi Afrika en sjanse. Det er litt «sissy», men ok. —Sissy? —Ja, det framstår litt sånn fordi nesten alle naturfilmene fra Afrika er filmet i Serengeti. Og alle direktørene som har råd til å reise utenlands reiser til Sør-Afrika. Der får man utdelt en blankett hvor man kan krysse av hvilke dyr man ønsker å skyte. På ei uke kan man skyte sammen en trofésamling som ville fått Hemingway til å bli grønn av misunnelse. Men sånn er det ikke, altså. Man går tre uker i varmen og iblant jager man fram dyr som man følger etter og forsøker å drepe. Han har et stykke igjen fra 1919 til 2001. Jan Guillou har kommet til den konklusjon at vi ikke lærer stort av historien — og at den kommer til gjenta seg. Propagandakrig og demonisering går igjen i bøkene hans enten de handler om korsfarerne, opptakten til første verdenskrig eller dagens kamp mot terrorisme. —Er det derfor du skriver «Det store århundret» — i håp om at vi skal tenke oss om? —Prinsippet er riktig. Å forsøke å forandre verden med litteratur. Når jeg ser meg rundt kan jeg ikke se noen tydelige effekter av mine skriverier. Men prinsippet er der, og da må man holde på det.