PÅ DEN RØDE PLASS: Mikhail Gorbatsjov blir intervjuet av artikkelforfatteren på Den Røde Plass på Lenins fødselsdag 22. april 1991. Foto: Privat
PÅ DEN RØDE PLASS: Mikhail Gorbatsjov blir intervjuet av artikkelforfatteren på Den Røde Plass på Lenins fødselsdag 22. april 1991. Foto: PrivatVis mer

25 år siden den bitre sovjetvåren

17. mars for 25 år siden skrev stats- og partisjef Mikhail Gorbatsjov ut folkeavstemning om å fornye supermakten USSR.

Meninger

Gorbatsjov mislyktes, og den bitre sovjetvåren 1991 munnet ut i statskupp i Kreml. På dagen for folkeavstemningen lot han seg intervjue av NRK ved stemmelokalet på Kosygingaten, hvor stats- og partisjefen også bodde den gangen i Moskva. De anti-sentralistiske kreftene var allerede sterke i de baltiske sovjetrepublikkene og i Kaukasus-republikkene.

Sammen med den senere kuppmaker, forsvarsminister Dmitrij Jazov, bekreftet Gorbatsjov at første prioritet var å holde arsenalet av atomvåpen samlet. Men folkeavstemningen ble en kraftløs og altfor generell meningsløshet: «Er De for å fornye Sovjetunionen?» lød det åpne spørsmålet som folk kunne svare ja eller nei til. Men supermakten skulle vise seg å være redningsløst fortapt.

Vinteren som slapp taket hadde vist hvor populært kravet om å oppheve det kommunistiske maktmonopolet sto også blant russerne. Denne vinteren kunne dissidenten Boris Jeltsin bare knipse med fingeren. Dermed fylket en million russere seg bak hans parole på gatene i Moskva. Men Gorbatsjov klamret seg til §6 i den sovjetiske grunnloven, som ga Sovjetunionens kommunistiske parti maktmonopol.

Gorbatsjov kom for sent med for lite i den skjebnesvangre folkeavstemningen.

Men det lyktes Mikhail Gorbatsjov å samle atomvåpnene på russiske hender. Med tanke på fiendskapet som rådde mellom Armenia og Azerbajdjan, med tanke på den mennesketype som Aleksandr Lukasjenko kom til å representere som president i Belarus og ikke minst den nye konflikten mellom Russland og Ukraina, kan man saktens spørre om ikke det faktum kunne rettferdiggjort en Nobels fredspris nummer to etter den Mikhail Gorbatsjov fikk i 1990 for sin toleranse overfor Berlinmurens fall.

Følgende årsaker synes klare som forutsetningene for supermakten USSRs oppløsning for 25 år siden: Utdannelsesnivået var blitt høyt i samfunnet, og det er lettere å undertrykke leg enn lærd. Så da Gorbatsjov «senket bajonettene» og gjennom sin åpenhets- eller glasnost-politikk viste at han ikke ville herske gjennom represjon, var fortielsene altfor mange til at kommunistregimets legitimitet sto til å redde. Videre var folk utslitt av flere tiår med adekvat maktmangel, som bygget seg voldsomt opp fra slutten av 1970-tallet.

Bare seks prosent av dyrket land var på private hender, de såkalte «uchastkì» eller hageflekkene. Først på 1980-tallet sto disse for 32 prosent av kjøtt- og eggproduksjonen, 40 prosent av frukt og grønnsaker samt 60 prosent av all potetavling. Kilden er månedstidsskriftet til den sovjetiske femårsplankommisjonen GOSPLAN SSSR, «Planovoe khozjajstvo» eller «Planøkonomi».

Da Leonid Bresjnev måtte lansere sitt matvareprogram på den XXIV. partikongressen i februar 1981, gjorde han seg til bitter latter blant 300 millioner sovjetborgere. «Vi kan ikke fortsette å leve på denne måten!» sa Mikhail Gorbatsjov da han tok over makten i mars 1985, står det å lese i hans første memoarbok.

Det sovjetiske felttoget i Afghanistan, mellom 1979 og 1989, ble spikeren i likkista. Daværende sjef for landstridskreftene i sovjetarmeen, Valentin Varennikov, tryglet Bresjnev høsten 1979 om ikke å sende armeen inn i Afghanistan. For oss som dekket tilbaketrekningen i 1989, syntes det allerede som den krigen var skjebnesvanger for sovjetregimets anseelse og legitimitet blant vanlige folk.

I dag skylder mange i Russland på Gorbatsjov fordi supermakten USSR gikk i oppløsning. Mange nasjonalister og kommunister, som deres leder Gennadij Zjuganov i Russland, hevder også at USA sto bak da supermakten ble oppløst for 25 år siden. Aleksandr Jakovlev, som var Politbyråets mest liberale medlem under Gorbatsjov, ble høylytt beskyldt for å være amerikansk agent allerede den gangen. Sannheten er jo at Boris Jeltsin vant valget som president i den russiske delrepublikken med solid margin i juni 1991.

Han inviterte ikke engang den sovjetiske stats- og partisjefen Mikhail Gorbatsjov med seg den 8. desember 1991. For da dro Jeltsin til Bjelovesjkaja Pusjina i Hviterussland, og der nedla han i praksis sovjetstaten etter sommerens statskupp mot Mikhail Gorbatsjov. Med seg fikk Jeltsin Ukrainas nyvalgte president Leonid Kravtsjuk og parlamentsformann Stanislav Sjusjkjevitsj fra Hviterussland.

I sin store film «Krushenie SSSR» eller «Knusingen av USSR» fra 2011, nevnte ikke Putins nøkkelmann i medieverdenen, norsktalende Dmitrij Kiseljov, USA overhodet som årsak til at sovjetstaten gikk til grunne. Det kreves mer enn kreativ fantasi for å fremme påstanden om at USA og Nato sto bak ødeleggelsen av Sovjetunionen. Selv Putin påstår ikke slikt, selv om andre av hans pappenheimere i propagandaapparatet ikke genererer seg for slikt. Derimot har Russlands president Vladimir Putin sagt offentlig at oppløsningen av USSR i 1991 var den største menneskelige katastrofe som rammet samfunnet etter andre verdenskrig.

Når Putin prøver å gjenreise Russland som stormakt, skjer det gjennom militær maktbruk. Tanken på gjenopprettelse av Sovjetunionen kommenterte statsminister Nikolaj Rysjkov (1985- 1990) slik i 1992: «Hvordan skal vi gjenopprette Sovjetunionen - med tanks?», spurte Gorbatsjovs regjeringssjef meg retorisk allerede den gangen. Så langt går ikke Putin. «En klok mann lærer av andres feil, bare en tosk lærer av sine egne!», lyder et meget berømt russisk ordtak.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook