Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

28 1/2

«Det måtte en norsk film til for at jeg skulle forstå hvor sterkt jeg savnet en norsk bok.»

DET ER vel et par uker siden nå. I ettertid ser jeg jo at jeg strengt tatt burde holdt meg hjemme, men jeg gikk altså. Jeg gikk på kino for å se filmen «37 1/2».

Jeg kjøpte meg en bøtte med popcorn og gikk for å se på Selma som nærmer seg 40 og ikke vet helt hvordan hun skal håndtere tilværelsen.

«37 1/2» er en norsk film. Den handler om Selma (Helén Vikstvedt), som er journalist. Hun drømmer om å få sin egen spalte, men sjefen hennes har ikke særlig forståelse for hennes ambisjoner. Selma blir dessuten forlatt av sin mann fordi han har et forhold til hennes sjef. Det skjer en hel masse annet også, jeg var nok ikke like konsentrert under hele filmen, men én scene sitter fortsatt som klistret:

Et stykke ut i filmen finner Selma seg en adskillig yngre kjæreste. Han heter Aksel (Jan Gunnar Røise), og bor i gården hun har flyttet inn i etter samlivsbruddet. En dag Aksel og Selma er på vei ut, kommer en dugnad i bakgården litt overaskende på. For å slippe unna, bestemmer kjæresteparet seg for å kle seg ut som henholdsvis reinsdyr og julenisse. Et fnisende mannlig reinsdyr og en fnisende kvinnelig julenisse. Kan du se det for deg i ditt indre?

Ler du?

JEG SIER ikke at dette er selve lakmustesten på skillet mellom å være ung og å være gammel, eller på om filmen var bra, eller om den bare var helt ålreit, eller om den rett og slett var pinlig dårlig. Jeg sier bare at det var da det skjedde.

For mens jeg satt der, på femte rad, og slikket salt av fingrene, og julenissen og reinsdyret listet seg bortover skjermen, da drønnet et kollektivt latterbrøl fra 255 damer gjennom Saga kino og traff meg kraftig i mitt søndagstunge bakhode.

Og mens damene lo, de lo lenge, så begynte jeg å tenke. Og jeg skjønte ikke bare at jeg var så langt unna målgruppen for denne filmen som det er mulig å komme, jeg ble også smertelig klar over at det er så altfor, altfor lenge siden noen sa noe viktig om livet mitt . Til meg .

image: 28 1/2

DET ER klart jeg har sett filmer. Jeg har sett mange filmer. Noen har vært under pari, sånn er det jo, men jeg har også sett de gode. Det er ikke det. Jeg har lest bøker også. De fleste har jeg riktignok bare begynt på. Kanskje jeg har lest halve, og så har det begynt et eller annet på tv, og så har det gått noen dager, og så har jeg kanskje bare lagt den bort, begynt på en ny. Det er ikke det at de ikke er gode. Mange av dem er jo klassikere! Som står på lister over bøker jeg bør lese. Folk jeg kjenner og ser opp til og kanskje av og til vil være som, har sagt at denne du bare lese. Denne er viktig, denne er tidløs. Denne sier noe viktig om det å være menneske!

FØKK IT. Glem Dag Solstad. Glem Agnar Mykle. Glem Knut Hamsun. Glem Ibsen og Bjørnson og Kielland og Lie. Glem all de viktige, alle de store, alle som alle kan være enige om. Det er ikke dem jeg vil ha.

Det jeg vil ha er en ny Erlend Loe.

Erlend Loe slik han var før han ble voksen. Før han begynte å skrive om egoistiske menn i midtlivskrise med en elg i skogen høyere på prioriteringslista enn barna sine. Før han ble en rik og populær forfatter.

Og før han endte opp som spillefilmkonsulent og tenkte at «dette er jommen en film jeg vil bruke noen millioner på» da han fikk manuset til «37 1/2» på kontorpulten sin.

NÅ, I 2005, i en tid der jeg fortsatt ler krampaktig av gamle «Seinfeld»-episoder og «Lille Lørdag»-repriser (jeg registrerer at også foreldrene mine synes det er morsomt), og kompisene mine fortsatt klager over at det ikke er kommet en fullgod arvtager til osloklubben HeadOn, så slår det meg jo: det begynner å bli en stund siden alt dette nå.

Det begynner å bli en stund siden noen definerte tidsånden for meg.

Det begynner å bli en stund siden jeg skulket en forelesning på Blindern en høstdag i 1996, og lå på rommet i mitt første bokollektiv og leste Erlend Loes roman «Naiv.Super» på noen intense formiddagstimer, og tenkte at dette, dette er jo meg! Denne boka handler om meg!

Det er min verden. Det er dette jeg går og tenker på.

Det er sånn jeg har det.

Akkurat nå.

Er jeg alene? Er jeg den eneste på 28 1/2?

Tekst: Alf Marius Opsahl

alfo@dagbladet.no

SKUESPILLERNE: Skuespillere Kåre Conradi og Helen Vikstvedt på besøk i Dagblad-redaksjonen.