3 plater som tar livet på alvor

Uten å forandre nevneverdig stil glir disse tre CD-ene uanstrengt inn i den trenden som man kan kalle den antiironiske.

Dersom en kunstner er trofast nok mot sitt prosjekt, vil han før eller seinere bli moteriktig.

NICK CAVE

«No More Shall We Part»
(Nute/Playground)

Uten å forandre nevneverdig stil glir tre CD-er, som alle utgis i dag, uanstrengt inn i den trenden som man kan kalle den antiironiske, den nye inderligheten, eller om man vil: Heftig, begeistret og den fyrste song eg høyra fekk.

Musikalsk er det lite som forbinder Nick Cave, Bruce Springsteen og Jimmy Scott. Men de har felles en vilje til å ta tilværelsen på ramme alvor, en tendens som ikke har vært påfallende i de ironiske og lekende nittiåra, da ord som kjærlighet, gud, drømmer og håp nærmest måtte settes i anførselstegn for å kunne brukes.

BRUCE SPRINGSTEEN & THE E STREET BAND

«Live In New York City»
(Columbia/Sony)

Monumental Cave

Nick Cave fortsetter med plata «No More Shall We Part» sitt søkende, melankolske prosjekt.

I tekstene sine svinger han fra å begråte eller bejuble kjærligheten til å påkalle Gud og en dypere mening.

Sangene får preg av rock-salmer, med elementer av gospel, ballade og klassiske anstrøk.

Bad Seeds-veteraner som Mick Harvey og Bixa Bargeld er med, men det er tunge pianoanslag (framført med stor heftighet av Cave selv) og glidende strykere som er de bærende søyler i musikken.

JIMMY SCOTT

«Over The Rainbow»
(Milestone/Amigo)

Selv om Cave nærmer seg det svulstige, tipper han aldri over i glatthet og banalitet. De mørke undertonene i røsten er hele tida til stede som et truende sammenbrudd, som om sangeren fristes til å forsvinne i sitt eget mørke. Men melankolien overvinnes av en livsvilje som tar uttrykk både i hengivelse til kjærligheten og i aggresjon og besvergelse av de svarte kreftene.

I likhet med Leonard Cohen går ikke Cave av veien for å ta i bruk et ord som hallelujah, selv om han også kommer opp med «murder ballads»-linjer av typen: «I left by the back door/with my wife's lover's smoking gun» .

Et strålende Cave-album som brenner seg dypere for hver lytting.

De gamle gutta

Bruce Springsteen er heller ikke direkte redd for å la følelsene flomme fritt.

Springsteen er nærmest prototypen på en artist som uten ironi eller undertoner skildrer tilværelsen i spennet mellom valg og skjebne, synd og frelse.

Dobbeltalbumet «Live In New York City» har akkurat det trøkket vi kan vente oss fra det gjenforente E Street Band, og byr på to nye låter.

«Land of Hope and Dreams» og «American Skin (41 Shots)» er sanger som på hver sin måte griper inn i det ultraamerikanske, fullt av kontraster, paradokser og vold. Høydepunktet på plata er likevel en utsøkt versjon av «Lost In The Flood», framført med musikalsk bravur og enestående innlevelse. Ikke direkte nytt, men utrolig flott.

Evergreens

Little Jimmy Scott er en kultartist både i soul- og jazzkretser. Den nye plata hans, «Over the Rainbow», kommer i dag, i kveld opptrer han på Cosmopolite i Oslo og i morgen på Sardinen i Bergen.

En sjelden fugl som med sin særegne, lyse stemme gir amerikanske evergreens og standardlåter tyngde og mening.

Vakkert kompet av blant andre saksofonisten David «Fathead» Newman tråler Scott et kjent landskap. Men han fyller dette landskapet med mening og lidelse på en måte som rører ved noe dypt inne i den som lytter.