30!! 60!! 90!!!!

Norsk kritikk har alltid vært kunnskapsløs og korrupt. Norsk litteraturforsking er meritterende og provinsiell.

  • En forfatters virkeevne er først og fremst betinget av at han oppnår det ry at man må lese ham. Men dette ry vil hundrevis av uverdige raskt oppnå ved hjelp av kunststykker, tilfeldigheter og valgslektskap, mens derimot en verdig bare langsomt og sent vil oppnå det. De førstnevnte har nemlig venner - for pakk forekommer alltid i mengder og det holder tett sammen. Men den verdige har bare fiender, for åndelig overlegenhet er det mest forhatte i verden, overalt og under alle forhold og særlig blant stymperne innenfor den samme disiplinen, som gjerne selv vil bety noe.
  • Det første avsnittet er et sitat av Georg Johannesen anno 1979, for anledningen i min egen bokmålsgjendiktning. Andre avsnitt er fra Sverre Dahls oversettelse av Arthur Schopenhauers «Om det gode og det slette».

Noen muligheter:

1) Gunnar Larsen: «I sommer» 1931. En ikke så lite ondskapsfull og forrædersk roman fra en forfatter jeg har en stor svakhet for.

2) Aksel Sandemose: «En flyktning krysser sitt spor» 1933. Boka som med et slag gjør AS til sin generasjons vesentligste romanforfatter, den fremste etter Hamsun.

3) Georg Johannesen: «Ars moriendi» 1965. En diktsamling alle lyrikere av betydning etter GJ har vært nødt til å forholde seg til.

4) Axel Jensen: «Epp» 1965. «Om han bare hadde villet høre på sine kritikere som svermer for det middelmådige! Men nei! Denne Jensen vil ikke holde seg til spillereglene. I stedet for «betagende skjønnhet» leverer han et smalt, eksakt kalkulert, ondskapsfullt stykke prosa, over hvilket en større og sterkere skygge enn Sandemose hviler; skyggen av Swift.» Hans Magnus Enzensberger i BLM. Kan ikke si det bedre selv.

5) Gunvor Hofmo: «Gjest på jorden» 1971. GHs første bok på seksten år, henne sjette siden debuten 25 år tidligere.

6) Kjartan Fløgstad: «Fyr og flamme» 1980. Hovedverket til en av våre viktigste romanforfattere.

7) Tor Ulven: «Avløsning» 1993. En for øyeblikket favoritt fra et forfatterskap som ga norsk litteratur en nødvendig tyngde.

8) Svein Jarvoll: «Melbourneforelesningene» 1995. Etter denne burde norsk essayistikk aldri igjen bli den samme.

9) Ole Robert Sunde: «Støvets applaus» 1995. Bl.a. denne av ORS' bøker gjør det litt lettere å puste i norsk samtid.

10) Kjell Askildsen: «Hundene i Tessaloniki» 1996. Litteratur du blir syk av. KA overskrider grensen for norsk novellekunst ved å dreie tommeskruen enda en gang. Hans mest utfordrende og etter mitt syn viktigste bok.