DE UBESTIKKELIGE: Kun Necrobutcher (t.h) er med fra originalbesetningen, Foto: Ester Segarra
DE UBESTIKKELIGE: Kun Necrobutcher (t.h) er med fra originalbesetningen, Foto: Ester SegarraVis mer

30 år med helvete

Mayhem har opplevd mer turbulens enn de fleste, men det har ikke gjort dem noe mildere 30 år ut i karrieren.

ALBUM: I år er det 30 år siden The True Mayhem, eller bare Mayhem som de oftest blir omtalt som, spilte sine første akkorder sammen i Ski utenfor Oslo.

Fortellingen om bandet er en av de mest kontroversielle i rockehistorien.

Den er behørig omtalt og trenger ikke repeteres ytterligere her utover at flere av bandets nøkkelmedlemmer ikke lenger er blant oss og den eneste som er igjen fra bandets tidlige periode er Jørn Stubberud, eller Necrobutcher som han også kaller seg.

Å gjøre en anmeldelse av bandets femte fullengder i kontekst av hele bandets karriere er en utfordring med tanke på de store omveltningene av besetning og musikalske retninger bandet har tatt opp gjennom årene.

Fra den mer punka og kaotiske debut-EP'en «Deathcrush» (87), via den sakrale og atmosfæriske sjangerspydspissen «De Mysteriis Dom Sathanas» (94) til de kjølige og nærmest kirurgisk arrangerte platene de har laget på 2000-tallet, er de stilmessige ytterpunktene svært store.

Trassig En viss rød tråd finnes, Mayhem har alltid vært den trassige skapningen som aldri har villet følge strømmen og de har alltid hatt en hang til det mer a-tonale tonespråket i motsetning til mange av sine sjangerkolleger som gikk mer i en symfonisk og harmonisk retning.

Veivalgene har alltid vært en kilde til opphetet diskusjon.

«Esoteric Warfare»

Mayhem

4 1 6
Plateselskap:

(Seasons of Mist/Indie Distribution)

Se alle anmeldelser

I så måte er det mest naturlig å sammenligne «Esoteric Warfare» med forgjengeren «Ordo Ad Chao» fra 2007.

Forsettet er mye godt det samme, selv om de mest avantgardistiske krumspringene fra sistnevnte glimrer med sitt fravær her.

Selv om produksjonen på «Esoteric Warfare» er kald og innbitt, er den heller ikke fullt så klaustrofobisk og sammenpresset som på forgjengeren.

Teloch, som har overtatt gitaren etter Blasphemer siden sist, tar med seg mye av den apokalyptiske og temposterke riffingen fra moderbandet sitt, Nidingr. Akkordene er disharmoniske og taktskiftene krenger og er lite medgjørlige.

Planlagt innestengt «Watchers» åpner i et forrykende tempo før låten brytes opp av perkussive brekk og fragmenterte gitarriff.

Det låter planlagt innestengt og den gutturale sangen til Attila har trukket mer i retning den tradisjonelle black metal-hvesingen.

«PsyWar» fortsetter i samme ugjestmilde sporet, men har et lag av mer subtile melodilinjer å støtte seg på.

30 år med helvete

 «MILAB» og «VI Sec» drar i mer eksperimentell retning, hvor det nærmest høres ut som om de har hentet tonal inspirasjon fra kultbandet Ved Buens Ende.

Appellen står og faller på om du liker retningen bandet har tatt de siste ti-femten årene.

I det store bildet savnes noen av de teatralske uhygge-elementene fra forgjengeren.

 «Esoteric Warfare» er noe mer rett frem i angrepsstrategien, noe som på sin side gjør den litt vanskeligere å følge i lengden.

Men Mayhem er fortsatt en nådeløs gjeng, et halvt liv etter at de startet galskapen. Slik må det være.