30-åring med jernvilje

Når Iron Maiden spiller for et utsolgt Oslo Spektrum i kveld, feirer bandet de første av sine 30 år som musikkbransjens aller mest kompromissløse band.

16. JUNI 2005: Vi står utenfor Pavilhão Atlantico, som ble bygget da Lisboa arrangerte verdensutstillingen Expo 98. Arenaen er dobbelt så stor som Oslo Spektrum, og estetisk sett en perle sammenlignet med Oslos betongstue. Den ovale bygningen ligger vakkert plassert så tett på Atlanterhavet at bølgeskvulpet kan høres og luktes mens vi rusler forbi horder av unge portugisere. De fleste er godt nede i en sixpack av det lokale ølet Super Bock, og den steikende solen setter en perfekt ramme rundt oppladningen.

Iron Maiden er i byen, og til og med Lisboas utallige sløve solbrille- og hasjselgere har fått det med seg. Av de nærmere 20|000 som er på konserten, virker det som minst annenhver person har t-skjorte med det engelske hardrockbandets distinkte logo og ansiktet til den kanskje enda mer berømte maskotten Eddie. Det slår oss at det er her Djuice burde dratt for å hente inspirasjon til branding, i stedet for å svi av hundrevis av millioner på en middelmådig seiler fra vestkanten.

DET ER TEMMELIG NØYAKTIG 30 år siden Iron Maiden spilte for fem pund konserten på Cart & Horses og andre lurvete etablissementer i Londons East End. Mye har forandret seg, men det som binder slutten av 70-tallet og starten på Iron Maiden sammen med en varm junikveld i Portugals hovedstad, er at Bruce Dickinson skal synge de samme sangene som gjorde at Iron Maiden i løpet av noen hektiske år utviklet seg fra et punkinspirert undergrunnsband til verdens største hardrockband.

Setlisten som er festet til monitorene er så og si identisk med de rufsete arkene som ble klebret til morkne gulvplanker og slitte Marshall-kasser på Ruskin Arms, The Bridge House og Marquee Club på slutten av 70-tallet.

I forbindelse med slippet av dvd-en «The Early Days», går Iron Maiden i barndommen og spiller utelukkende låter fra sine fire første album. Mellom bomber og granater, gatelys og fillete plakater som illustrerer de skitne gatene i Øst-London, får publikum både hits og nesten glemte albumspor fra «Iron Maiden» (1980), «Killers» (1981), «The Number Of The Beast» (1982) og «Piece Of Mind» (1983).

SÅ LA OSS SPOLE tilbake til starten: Historien om Iron Maiden springer ut fra drømmene og ambisjonene til en purung Steve Harris, og en uttalt visjon om «et rockeband som skal lage fenomenale plater, levere fantastiske liveshow og aldri noensinne selge ut».

Som 14-åring ble den unge Harris håndplukket til å trene med fotballaget West Ham på Upton Park, men etter å ha hørt Genesis, Jethro Tull og King Crimson hos en kamerat var det imidlertid klart at Hammers-skjorta ikke kunne konkurrere med bassgitaren.

Etter fem år, hundrevis av spillejobber i Londons utkant og et trettitalls utskiftninger i besetningen var det endelig lønningsdag. Tilsynelatende ute av det blå debuterte Iron Maiden på fjerdeplass på de britiske albumlistene. Musikkjournalister, platebransje og musikkeksperter skjønte ikke hva som slo dem. En reaksjon som ikke har forandret seg så mye på 25 år, når Iron Maiden til tross for null radiospilling og en skuldertrekkende presse selger ut den ene konsertarenaen større enn den andre.

FÅ TIMER ETTER at billettkontorene åpnet lukene, var samtlige billetter til både dagens annonserte konsert i Oslo Spektrum og den uannonserte ekstrakonserten i morgen revet bort. Svenske hårdrockarar brukte under to timer på å renske bort de 57|000 plassene Nya Ullevi i Göteborg huser. Til sammenligning sitter Eminem - verdens største popstjerne? - uten kjøper til over halvparten av sine 57|000 billetter.

I en artikkel i det britiske bransjebladet Audience, uttaler Rune Lem hos konsertarrangøren Gunnar Eide Concerts at «Iron Maiden har gjort alt riktig og de har tatt seg god tid på veien, så populariteten bare øker». Den svenske promotøren, Thomas Johansson, går enda lenger i sine uttalelser i forbindelse med Ullevi-konserten: «Det var helt utrolig på alle måter... Iron Maiden hører nå til der oppe med Springsteen, Stones og U2».

FOR KONSERTARRANGØRER som Lem og Johansson har det gode forholdet til Iron Maiden vært gull verdt. Bandet var ikke bare musikalsk inspirert av 70-tallsband som Deep Purple, Thin Lizzy og Wishbone Ash, de tok også med seg innstillingen til turnering og egenpromotering.

Bare i løpet av perioden 1980-83, da Iron Maiden ga ut de fire platene som skal feires i kveld, turnerte de verden tre ganger.

Det tok ganske nøyaktig tre år fra bandet tråkket ut av garderoben på Marquee Club til de fylte Madison Square Garden i New York, og bandets manager Rod «Smallwallet» Smallwood hadde det meste planlagt fra dag én.

Inntekter ble generert gjennom sirlig planlagte utgifter, i hovedsak ble pengene brukt på å gi fanskaren maksimal valuta for pengene. Bandet måtte med andre ord nøye seg med en ukelønn på 60 pund, og dyttet selv en nedbrutt turnébuss i de sveitsiske alpene da «The Number Of The Beast» gikk inn på førsteplass i hjemlandet England.

Kanskje enda viktigere var det at alt som smakte av plateselskapsbyråkrater og forståsegpåere ble holdt på sju mils avstand. Ingen fikk høre eller mene noe om bandets kunstneriske bedrifter før en ny plate lå klar i vinylpressa, en praksis som fremdeles håndheves.

For i motsetning til for eksempel Metallica, som har fulgt trender og «utfordret» seg selv nok ganger til at mange fans har mistet troen på dem, har Iron Maiden stått last og brast med stripete spandexbukser, pompøse sceneshow og doble gitarsoloer over Steve Harris gallopperende bassriffing.

VED SIDEN AV Judas Priest, som ga ut det brutale og kompromissløse mesterverket «Painkiller» rett før Pearl Jam og Nirvana sutret seg til rocktronen, er Iron Maiden det bandet som mest åpenbart og nesten demonstrativt har blitt ved sin lest.

Til tross for nedturen i perioden med vokalist Blaze Bailey og degradering til Sentrum Scene i 1995, har Harris & co ikke viket en tomme fra gløden som sparket i gang bandet.

I 2003 oppsummerte gitarist Adrian Smith bandets kontinuerlige suksess slik da en av artikkelforfatterne traff ham:

- Dette bandet har aldri vært styrt av trender eller jag etter penger. Å lage den musikken vi har ønsket selv, har alltid vært hovedmålet, samtidig som vi liker å gjøre spektakulære sceneshow. Det er ikke særlig politisk korrekt å dra rundt med tolv fot høye monster i bagasjen, men det er nå engang det som er Iron Maiden; rock\'n\'roll og mye virak. Da får det heller andre være sære og innadvente. Jeg tror folk skjønner ektheten til Iron Maiden, og setter pris på at det fremdeles finnes band som gjør ting på gamle måten.

IRON MAIDENS innflytelse fortsetter å vise seg, slik den har gjort på band som Nile, Marilyn Manson, Metallica, Cradle Of Filth og jyplingene i Sum 41. Kveldens oppvarmingsband er ekstremt lovende Mastodon, som engelske Kerrang! - verdens mestselgende musikkmagasin - allerede har utnevnt til «The greatest band on the planet» etter det glimrende albumet «Leviathan».

Da vi traff Mastodons sympatiske gitarist Brent Hinds, fortalte han ivrig om sitt favorittalbum:

- Jeg husker fremdeles den dagen jeg kjøpte Iron Maidens «Piece Of Mind». Den platen slutter aldri å påvirke meg.

Etter 30 år som bransjens staeste mann, nekter nok Steve Harris å levere fra seg stafettpinnen til Mastodon eller andre aspiranter, men han er helt sikkert veldig fornøyd med at monsteret han skapte fortsetter å vokse.

Asbjørn Slettemark er redaktør i bransjebladet Faro Journalen, programleder for Pyro på P3 og musikkanmelder i Absolutt Underholdning. Torgrim Øyre anmelder hardrock for Natt & Dag, og er bookingansvarlig for festivalen Hole In The Sky.

HELT HEAVY: Steve Harris & Co har ikke veket en tomme fra gløden som sparket bandet i gang i 1975. Det er rock\'n\'roll og mye virak, spektakulære sceneshow og tolv fot høye monstre i bagasjen. Her fra konserten i Praha 28. mai i år.