PRESTESTYRE: «For regimet i Iran er hvert skritt i retning av å forbedre sitt forhold til omverden, hundre skritt i retning av deres egen oppløsning», skriver artikkelforfatteren. Bildet viser medlemmer av det iranske militæret i giv akt for landets øverste åndelige leder, Ayatolla Ali Khamenei, i helgen. Foto: NTB Scanpix
PRESTESTYRE: «For regimet i Iran er hvert skritt i retning av å forbedre sitt forhold til omverden, hundre skritt i retning av deres egen oppløsning», skriver artikkelforfatteren. Bildet viser medlemmer av det iranske militæret i giv akt for landets øverste åndelige leder, Ayatolla Ali Khamenei, i helgen. Foto: NTB ScanpixVis mer

35 års diktatur - persisk vår?

Norge må si nei til verstingene i Iran, og ikke la seg blende av markedsandeler og profitt.

Meninger

I dag er det 35 år siden politisk islam i Midtøsten offisielt ble født, etter at det sjiamuslimske presteskapet kapret den iranske revolusjonen i 1979 og tilmanøvrerte seg makten. Hensikten med revolusjonen var å oppnå politisk frihet etter opprøret mot den vestligvennlige diktatoren Sjah, Mohammad Reza Pahlavi. Til tross for mange nordmenns romantiske forestillinger om Sjahen av Iran, kan man i realiteten si at han var maktstabilisator og vakthund i regionen. Imidlertid har vel sjelden uttrykket «fra asken til ilden» vært mer aktuelt, ettersom Sjah i ettertid framstår som en landshelt til sammenlikning med det sjiamuslimske prestestyret. Landet kan smykke seg med å huse noen av de mest brutale åndelige lederne verden noen gang har sett. Hvert år feires revolusjonsdagen med militærparader og pomp og prakt, men årets feiring er svært spesiell for regimet:

• Det er en feiring av 35 år sammenhengende ved makten. Ingen hadde trodd at dette regimet kunne overleve så lenge.

• Regimet er fornøyd med at deres siste presidentvalg foregikk uten opptøyer, slik tilfellet var etter forrige valg. De har belønnet det iranske folk med enda en såkalt «moderat og reformvennlig» mulla. Etter regimets høyeste konfrontasjonsnivå med omverden noensinne, var det på tide å innsette en passende frontfigur med sjarmerende smil for å dempe tonen mot omverden og «kjøpe» seg mer tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

• Det viktigste er atomavtalen mellom Iran og de såkalte «5+1» stormaktene - en midlertidig avtale bestående av flere ganske restriktive og krevende tiltak for å oppfylle vestens og spesielt USA sine krav. Denne avtalen har som intensjon å løse en av de alvorligste konfliktene i internasjonal politikk i dag.

• Den berømte telefonsamtalen mellom Obama og president Rouhani og deres brevutveksling må ses i denne konteksten, en åpen og direkte kontakt mellom regimet og «den store satan» etter 34 år med «katt og mus»-lek.

Denne velkoreograferte politikken fra Teheran har nok en gang preget det internasjonale mediebildet av Iran. Dette har begeistret Vesten og skapt mange falske forventninger, og det har overskygget realitetene for det iranske folk. Det progressive ansiktet utad har ikke gitt seg utslag i endringer på hjemmebane i form av respekt for menneskerettigheter eller politisk frihet.

Iran er et viktig land i Midtøsten og i verden, men den islamske republikken har alltid vært en brikke som ikke passer i verdens puslespill. Den islamske republikken er det ektefødte barnet av den antivestlige og modernitetsfiendtlige ideologien som Khomeini dannet i 1979. Regimets identitet har fra starten vært vestligfiendtlig, spesielt rettet mot USA og ikke minst mot Israels eksistens. Denne er bærebjelken i den islamske republikken og deres forhold til internasjonal politikk. I tillegg har regimet hatt manglende legitimitet blant folket, derfor kan de bare styre med bakgrunn i frykt. Dette har vært og er fremdeles regimets sanne ansikt, som bare er tilslørt av en tilsynelatende «persisk vår».

Etter at Rouhani, som nesten ble behandlet som kjendis i det årlige verdens økonomiske forum i Davos, inviterte omverdenen til Iran for å investere der, har mange europeiske bedrifter signalisert interesse for det store og voksende iranske markedet. Dette er i regi av den såkalte nye fasen i det økonomiske diplomatiet som Rouhani prøver å fremme. En del av dette politiske spillet er at regimet håper at med å stimulere appetitten til de store aktørene og bedriftene, kan dette føre til at disse presser sine respektive regjeringer til å fjerne de økonomiske sanksjonene som ikke bare har lammet Irans økonomi men kostet disse bedriftene mye. Disse sanksjonene skyldes regimets grunnleggende menneskerettighetsbrudd innenlands, og sine manglende samarbeidsevner på den internasjonale arenaen. Dessverre har de i hovedsak rammet folket gjennom inflasjon, arbeidsledighet og generelt vanskelige levekår. Norge vurderer også å få til et besøk på politisk nivå. Den frie verden med Norge i spissen må klare å si nei til verstingene, og ikke la seg blende av utsiktene til markedsandeler og profitt. Man må ikke glemme at selv om en atomavtale er på plass, fortsetter de interne overgrepene i uforminsket styrke. Vestens valg står ikke mellom naiv dialog eller krigføring, politiske sanksjoner er et nødvendig virkemiddel.

Vesten har strebet med å temme regimet i Teheran, og døren har vært åpen for dialog. Samtidig har erfaringer vist at det ikke går an å benytte diplomatiets språk når den andre parten ikke følger spillereglene. De kortsiktige løsningene må erstattes med en konsekvent, langsiktig og varig politikk. Verden har brukt altfor lang tid på å prøve å snakke «fornuft» med regimet, og dette har folket i Iran betalt for med kropp og sjel. Alt tilsier at det kommer til å bli flere skuffelser, i hvert fall for de som tror at det er mulig å reformere dette regimet innenfra. De regner med å sette i gang dialogen igjen med den så reformvillige nye presidenten. Dette er bokstavelig talt en gavepakning for regimet, for det passer Teheran godt å fortsette å stikke fingeren i øyet på vesten. Det er imidlertid ingenting som tyder på at økonomiske sanksjoner alene vil ta knekken på regimet. Det er også et sterkt behov for tydelige politiske sanksjoner, og støtte til de opposisjonelle. Nå er tiden inne for politisk handling. Dette minner om prosessen rundt àpartheidregimets fall i Sør-Afrika, der ingen reelle endringer skjedde før landet ble utsatt for politisk boikott.

For regimet er hvert skritt i retning av å forbedre sitt forhold til omverden, hundre skritt i retning av deres egen oppløsning, siden det er viktig å kunne forenes mot en felles fiende utad når man ikke har legitimitet innad. Det iranske samfunnet er et kokende samfunn der folket er fratatt alle rettigheter. Det å lette på lokket vil resultere i at det koker over, og det er dette som er regimets største dilemma - hvordan balansere intern kontroll mot et tvingende behov for å gå i dialog med fienden for å komme ut av en økonomisk nedadgående spiral næret av økonomiske sanksjoner fra omverdenen.