4. etasje

Vaklende sykdom/ pubertetsfilm

FILM: Det er vanskelig nok å være fjorten om man ikke skal være kreftsyk i tillegg. I spanske «4. Etasje» forsøker Izan, Miguel Angel, Dani og Pepito å gjøre sykehuslivet verdt å leve. Guttene kaller seg «Snauskallene» og feier gjennom korridorene i rullestolene sine. De tirrer sykesøstrene, spiller rullestolbasket og sniker seg rundt i sykehusgangene nattestid. Ved hjelp av vennskap, humor og narestreker forsøker de å holde sykdommen og dødsangsten i sjakk. Selv om de ofte også klarer å erte på seg sykehusledelsen i prosessen.

Til tider kan «4. Etasje» være både morsom og rørende. Men istedenfor å gjøre det enkelt, førsøker regissør Antonio Mercero å behandle alle mulige ungdomsproblemer i tillegg til kreftsykdommen. Vennene slåss seg i mellom, Dani forelsker seg i en anorexipasient, Miguel Angelo sliter med forholdet til faren, sykehusledelsen bestemmer seg for å sette en stopper for gutterstrekene og Pepito dør.

Det blir litt for mye av det gode. Handlingsforløpet vakler, og selv om det skjer mye i «4. Etasje», er filmen underlig begivenhetsløs. Da hjelper det heller ikke at det blir klisjétrangt, at dialogen halter og at skuespillerprestasjonenene er søte, men lite minneverdige. Det blir litt for mye tv-film og litt for lite handling. På den annen side, men en god regissør kunne livet på avdelingen blitt en strålende tv-serie.