40 år, 946 gram poesi

Dikteren Jan Erik Vold jubilerer.

Dikteren Jan Erik Vold jubilerer. For 40 år siden kom hans første diktsamling ut. Nå foreligger hans samlede dikt i pocket. Litt under en kilo - fordelt på 17 samlinger.

-  Når visste du at du var en lyriker, Jan Erik Vold?

-  I 1965. Da skrev Dagbladet: «Lyrikeren Jan Erik Vold skal lese dikt på Club 7». Jaså, skal lyrikeren Jan Erik Vold lese dikt, tenkte jeg. Det ordet hadde jeg ikke brukt om meg selv noen gang.

-  Kan du huske at du skrev ditt første dikt?

-  Ikke helt konkret. Jeg skrev om jazz for Dagbladet, og hadde et par dikt på trykk i avisa rundt 1960, som 21-åring. Men jeg begynte ikke å skrive dikt spesielt tidlig. Jeg drømte vel snarere om en roman. Johan Borgen var den store helten. Bøker som «Jeg» og «Innbilningens verden» var inspirerende.

Borgens stilfølelse, hans intellekt og hans belesthet gjorde sterkt inntrykk. Språket. Oslo-tonen. Han kunne skrive en god setning. Han hadde en overbevisende kunnskap om den kunstneriske prosessen som leder fram til et forfatterskap.

Han var ikke noen norsk Jean-Paul Sartre, men han hadde noen liknende tentakler. Petitene hans var mesterlig kortprosa med en enormt tett språklig struktur. Og faren min Ragnar Vold, som var hans kollega, kunne fortelle at det gikk lynende fort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Jeg er ikke av den typen som synes alt er så trist og leit. La oss ta et tema som aldring. Det har jeg fartstid nok til å kunne si noe om. Det å bli eldre er ikke for meg noe overskyggende tema som gjør meg melankolsk og får meg til å lengte tilbake til noe. Alle vet jo hvilken vei det bærer. Dette er the facts of life. Det er ikke noe å sukke over. Det som gjør meg forstemt, er aktiv pågående dumhet hos makthavere. Det kan gjøre meg både deprimert og rasende.

-  Du kunne jo høre folk skrive den gangen?

-  Ja visst, og Borgens petiter ble til som et 10- 15 minutters ras på skrivemaskinen. Han rettet aldri et ord etterpå. Jeg fikk vite dette og tenkte på Charlie Parker, ikke sant?

-  En slags improvisasjon med ord?

-  Nettopp. Han spilte jazz med Remington. Borgen var en slags dikterhøvding. Da han oppleste manuset til «Barndommens rike» i radioen, var gatene tomme. Og dette er ingen overdrivelse.

-  Var det andre enn Borgen som inspirerte unge Vold?

-  Obstfelder hadde jo vært der helt siden gymnasdagene. Så oppdaget jeg Vesaas. I 1964 fikk jeg bo i huset hans i Vinje. Der skrev jeg boka «Blikket». Den var såpass eksperimentell at jeg utga den på Kommet forlag, som min bok nummer to.

-  Du var sikker på at det du skrev holdt mål?

-  Å ja. Jeg var ikke i tvil om at det holdt. Jeg begynte vel å skrive dikt for alvor i 1962- 1963. Stein Mehren var en stor inspirasjon. Hans første samlinger var en åpning. Vi unge elsket at han sto på greia si samme hva kritikken sa.

-  Ga han uttrykk for en slags tidsånd?

-  Ting har en tendens til å komme i klaser. Mange ting skjer samtidig. Georg Johannesen, Stein Mehren og Kate Næss debuterte. Vi fikk polsk film og franske nybølge-regissører. Fra USA kom jazzen og beatdikterne: Allen Ginsberg, Jack Kerouac, Frank O\'Hara, Robert Bly og Robert Creeley. Jeg bodde i ett år i California i 1962- 63. Gjennom læreren min der, Hugh Kenner, ble jeg bedre kjent med tekstene til T.S. Eliot, James Joyce, Ezra Pound og særlig Samuel Beckett. Jeg tror det jeg lærte om Becketts språklige økonomi tømte romandrømmen i meg for godt.

-  På hvilken måte?

-  Prosa er linje. Dikt er punkt. Det er som med en brøk. Den blir penere jo mer du korter den ned.

-  Var musikkinteressen også inspirerende for skrivingen?

-  Jeg så Louis Armstrong i 1952 og fikk platespiller samme jul. Jeg hadde mye musikk i hodet. Walter Baumgartner har funnet en Art Blakey-solo som overensstemmer totalt med det lange diktet «Blikket».

-  Den første diktsamlingen viser en del typografiske eksperimenter?

-  De kom fra dansken Per Højholt. Han drev med slikt. Da øyna jeg også noe. Den første boka ble refusert et par ganger, og det tjente jeg på. «Mellom speil og speil» fikk en veldig stram komposisjon. Faktisk bestemte jeg meg før den kom ut for at jeg skulle utgi sju bøker på rad og at alle skulle være forskjellige.

-  De første to bøkene går inn i en identitetsproblematikk: Hvem er jeg?

-  Eller hvem er du? Jo da, noe så kårni som det. Akkurat som i romanen «Jeg» av Johan Borgen.

                               skal

den som drikker av sitt eget bilde løse speilets

                               gåte

-  Tredje samling, «Hekt», er mer politisk?

-  Det var jo umulig den gangen å ikke forholde seg til Vietnamkrigen. Billedkunstnere som Kjartan Slettemark satte dagsordenen. Vietnam var et tema som trengte seg på.

-  Kan man si at du allerede etter tre samlinger hadde staket ut to retninger i diktningen din -   en grublende, filosofisk og en politisk og polemisk?

-  Det er nok riktig.

-  Hvordan gikk veien fra disse bøkene til «Mor godhjertas glade versjon. Ja»?

-  Den er en 1968-bok. De tre første bøkene var korte. Nå hadde jeg lyst til å skrive lengre. Vi var inne i blomsteråret. Et sjenerøst uttrykk lå i tida. Både Bob Dylan og John Coltrane hadde lansert låter som fylte hele LP-sider. Jeg hadde lest William Carlos Williams. Diktene lå lett i hånda. Det første jeg fullførte, var «Kongediktet».

-  Den boka synes å ville favne hele verden - til minste detalj, fra det brusende havet til den minste furukongle. Ingenting i hverdagen er for lite til å kunne bli med i et dikt?

-  Hele 1968 er jo toppen av tjue års konjunkturstigning. «Mor Godhjerta ...» handler om poeten og Oslo, akkurat som «Sirkel, sirkel» (1979) handler om poeten og verden. «Mor Godhjerta ...» skiller seg veldig fra Dag Solstads «Arild Asnes» i dypet av sin verdensforståelse. Arild Asnes tror alt kan løse seg hvis man bare gjør det samme som i Kina. «Mor Godhjerta» tviler på enkle løsninger. Samtidig ville jeg lage ålreite dikt som er lette å lese.

-  Deretter kom den lekne «Kykelipi»?

-  Den ble skrevet samtidig. Her er jeg opptatt av vise hvor mye språket kan brukes til. Mange hevder at «språket ikke strekker til». Jeg er ikke enig.

Hvis noe er vanskelig, så finner språket løsninger. Virkeligheten er slik. Ja. Det er vanskelig å beskrive virkeligheten. Ja. Men i beskrivelsen får du en verden som aldri er beskrevet på den måten før. Det er ikke noe å være lei seg for at du ikke kan skildre akkurat det du har opplevd der og da. Livet er én ting, språket noe annet. Det er ikke noe å gråte over.

-  Hva gjør deg nedtrykt?

- Jeg er ikke av den typen som synes alt er trist og leit. La oss ta et tema som aldring. Det har jeg fartstid nok til å si noe om.

Det å bli eldre er ikke for meg noe overskyggende tema som gjør meg melankolsk og får meg til å lengte tilbake til noe. Alle vet jo hvilken vei det bærer. Dette er the facts of life. Det er ikke noe å sukke over.

Det som gjør meg forstemte er aktiv pågående dumhet hos makthavere. Det kan gjøre meg både deprimert og rasende.

-  Derav diverse politiske protestdikt på 1990-tallet?

-  Jeg har forsøkt å si fra. Men jeg vet ikke akkurat om det har hjulpet noe.

-  Fra og med «Spor, snø» har det også gått en annen linje i poesien din; en slags haiku-inspirert visdomslyrikk -   ofte basert i naturopplevelser?

-  «Spor, snø» er den sjuende samlingen. Noen av diktene der er skrevet i 1963- 1964. Jeg elsker snø. Jeg føler meg nær naturen - slik man gjør det når man bor i en by med skog i nord og fjord i sør. Vi holder jo ut i denne byen bare fordi det er mulig å komme vekk herfra. Naturen er der. Sol, trær, hav, stein - et ytre tapet. Så har du det indre hvilerommet. Alt dette er der på en gang.

-  Mange av diktsamlingene dine har en meget fast komposisjon? Alle diktene har likt antall linjer og så videre?

-  Det ligger til kunsten som sådan å finne opp sine egne spilleregler. Disse reglene må du følge. Først da kan du bevege deg fritt. Da får du vite hva som er mulig for deg å utrette. Følger du ikke slike regler, blir resultatet ofte dårlige versjoner av frie dikt. Du må ha et stillas. Når byggverket er ferdig, kan du rive stillaset.

-  I de to nyeste diktsamlingene går du vekk fra det politiske og inne i det meditative?

-  Ja, og det merkelige er at de er helt likt bygd opp. Det er første gang to samlinger på rad er helt like i strukturen. Det eneste jeg er lei meg for, er at det ikke fins noen kritikk i dette landet som oppdager slike ting. Det rare nå er ellers at jeg har en enorm glede av å skrive disse diktene. Og jeg har såpass stor tro på dem at jeg har oversatt «Tolv meditasjoner» til engelsk. Den utkommer nå i en tospråklig utgave i California. Jeg gjør ikke dette fordi jeg er bitter over å skrive på et lite utbredt språk. Det er en rent praktisk handling med sikte på å bli vurdert av litt flere og litt andre lesere.

-  Slike dikt som du skriver nå - hvor kommer de fra?

-  Jeg aner ikke. De kan komme plutselig. Noen kommer som drømmer. Jeg er oppe og skriver dem ned med det samme - midt på natta. Jeg aner ikke hva de betyr. Dette for eksempel:

SIKTEN

avtar. Skodde i rå snø.

Sus

men ingen

lyder.

Er

elgen

der? Eller har den passert? Eller har den

aldri

vært? Vi ser

ingen spor. Men er dét

noe bevis?

Hvor vil dette diktet hen? Det synes jeg er et spennende spørsmål. Jeg aner ikke hva det handler om. Men jeg vet at det er fascinerende.

-  Så du er fornøyd?

-  Kjempefornøyd. Jeg vet at det er bra. Det rører meg. Et dikt som dette kunne jeg ikke skrevet for 40 år siden. Olav H. Hauge sa en gang i et intervju at diktere flest, de skriver sånn og sånn, om ditt og datt.

Men vi, sa han, skriver med «gammelhjernen». Dikt som dette kommer dypt innenfra, fra et sted det er fantastisk å få tilgang til. Det har noe med erfaring å gjøre. Men hvordan stiger erfaringen opp og blir til dette? Det har jeg ikke noe svar på.

SAMLEDE VERKER: Jan Erik Vold er i støtet. Denne uka kommer han med de to siste bindene i pocketutgaven av hans samlede lyrikk. I tillegg utgir han i disse dager essaysamlingen «God jul med Gertrude Stein», ei bok om Bislet og nyoversettelsen «Vente på Godot» av Samuel Beckett.
BILDER: - Elgen er skogens trikk. Trikken er byens elg, sier Jan Erik Vold om sin egen billedverden.