40 år med Charlie og gutta

Det er 40 år siden Rolling Stones dukket opp. En ny grundig biografi forteller historien om dette seiglivede bandet. Rockhistoriker willy b har lest boka.

Da Rolling Stones-manageren Andrew Loog Oldham i 1964 skrev «The Rolling Stones are more than just a group - they are a way of life» bak på den aller første LP-en til The Rolling Stones, ante han vel ikke hvor rett han skulle få.

Historiens rosa brilleglass til tross - det skjedde utrolig mye på 1960-tallet, både samfunnsmessig og kulturelt, og alle som mer eller mindre klart definerte seg som Stones-fans via platekjøp, hårlengde og kritiske holdninger til samfunnets moral og normer, ble en del av et opprør som på kort tid skulle forandre mye av den vestlige verden.

Uautorisert

Den nye Rolling Stones-biografien til Ste-phen Davis, «Old Gods Almost Dead», gjør ikke noe forsøk på å forklare hvorfor det skjedde, men på 593 sider forteller den mye om noen av dem som sto i spissen for forandringene, nemlig medlemmene i The Rolling Stones.

Amerikaneren Stephen Davis er en av verdens mest anerkjente rock-biografer i dag, med et titall bøker bak seg, bl.a. om Aero-smith og The Band. Hans biografier har aldri vært av den lettvinte typen; enten har han intervjuet alle av viktighet som har vært med i bandet, eller - som her - har han snakket med så mange som mulig fra bandets nærmeste kontaktflate, bandmedlemmene sjøl unntatt.

Dette er ingen autorisert biografi, sjøl om sex- og drugs-faktoren er ganske lav i forhold til det man da enten kunne frykte og/eller vente. En kildeoversikt på ni sider og ei lang takkeliste vitner om grundighet.

Historien om The Rolling Stones er en beretning om musikk, narkotika, vakre damer, sex, død og djevelskap. Mest de første ti åra, det var da de la verden for sine føtter med relativt nyskapt musikk, grensesprengende utseende og oppførsel og skandaleoverskrifter på avisenes forsider verden rundt. Alt mens lovens lange armer hadde en lei tendens til å dukke opp der de ikke skulle, i håp om å kunne stappe ulovlig importerte rusmidler ned i bevisposene.

«Old Gods Almost Dead» er lettlest og morsom, og forteller forholdsvis klart hva som har skjedd med bandet, medlemmene og damene deres opp gjennom åra, fra den første spillejobben og de første plateinnspillingene til bandet ble en internasjonal økonomisk melkemaskin i megaklassen.

Watts på heroin

Det er kanskje ikke så mye direkte nytt å finne her for dem som har fulgt med bandet noen tiår, mest interessant er stoffet om deres tilsynelatende alltid sindige og ulastelig antrukne trommeslager Charlie Watts, som ved siden av å ha en solid biinntekt ved hunde- og hesteavl også måtte avvennes fra heroin på midten av 80-tallet.

Ikke bare det, men det var også på den tida han slo ned Mick Jagger fordi sistnevnte kalte ham «min trommeslager!». Søte Charlie?

En ny kvist på Stones-stamtreet har dukket opp, de skal ha hatt en bassist ved navn Colin Golding noen uker høsten 62, og det blir da liksom litt frustrerende at ingen har klart å finne ut hvem som spilte trommer på deres aller første opptreden i juli 1962.

Huller i historien

Sjøl om dette sett under ett er ei grundig bok, så er det en del igjen. Særlig gjelder dette tida rundt oppstarten. Forfatterens forsøk på å gi inntrykk av hvordan musikklivet var i London på den tida Stones startet opp, er tynt. Verken Cliff, The Shadows eller skifflekongen Lonnie Donegan er nevnt, og den seinere Pretty Things-gründeren Dick Taylor burde vel vært utsatt for et inngående intervju, han dannet Stones sammen med Mick Jagger, Keith Richard og Brian Jones. Det burde finnes en del informasjon å hente der.

Heller ikke får Davis helt taket på de fem første Stones-LP-ene. Disse ble delt og blandet opp med singleutgivelser o.l. i statene, og mangler den helheten de britiske utgivelsene har. Men det skal da sies at det vel aldri har vært noen bedre analyse på trykk av album nr. seks i rekka, «Their Satanic Majesties request», enn den som står her.

Irriterende feil

Noen få direkte feil finnes. Mulig at det er flisespikkeri å påpeke dem, men de irriterer like fullt. For eksempel: «Yesterdays Papers» ble aldri droppet fra den engelske utgaven av albumet «Between the buttons», «Heart of stone» ble aldri utgitt på singel i England, og det var B.B. King som skrev bluesklassikeren «Rock me baby», ikke Howling Wolf. Slike detaljfeil trekker ned, særlig når forfatteren boltrer seg med arbeidstitler o.l. ellers i boka.

32 sider med svart-hvitt-fotografier er fordelt med jevne mellomrom. Man blir ikke særlig imponert over dem, en del av dem er tydelig konverterte fargefoto, og er blitt til dels pinlig uskarpe. Forlaget burde tatt seg råd til å bruke farger her, de involvertes rykte burde garantere økonomisk gevinst uansett. Men omslaget er flott.

Konklusjon: Grei repetisjon for gamle fans, men nyfrelste Stones-disipler er nok de som har mest å hente her. Og artig underholdning er det uansett.

GUTTA PÅ TUR: The Rolling Stones skapte overskrifter i aviser verden rundt, mest de første ti åra, det var da de la verden for sine føtter med relativt nyskapt musikk, grensesprengende utseende og oppførsel. Stones representeres her ved Mick Jagger og Keith Richards live i 1998.