40 år med KROM

KROM - Norsk forening for kriminalreform fyller 40 år i dag. Den 27. mai 1968 var drøyt 160 personer samlet i Munchmuseet i Oslo, for å stifte foreningen. En gjest fra svensk KRUM, som ble stiftet i 1966, og undertegnede holdt foredrag. 162 personer tegnet medlemskap. Det ble samlet inn 624 kroner til foreningens drift.

Svensk KRUM var en forkortelse for «Kriminalvårdens humanisering», dansk KRIM for «kriminalpolitikk», finsk KRIM for det samme. Vi måtte finne på noe som liknet, og det ble KROM, som egentlig ikke var en forkortelse for noe.

MAN KAN TRYGT SI at dannelsen av KROM innledet en ny epoke i norsk kriminal- og fengselspolitikk. Tidligere hadde politikken på dette området vært formet av byråkrater og eksperter. Andre hadde også deltatt, for eksempel Jens Bjørneboe, som øvde innflytelse. Men det var første gang kritiske krefter forente seg i en bevegelse.

Med KROM ble det reist en voldsom kritikk mot fengslene. Avisene var fylt av artikler for og imot fengslene. Og innlegg for og imot KROM. Dagbladet var for, VG imot.

I denne første tiden, med KROM plutselig på scenen, ble kriminalpolitikken betydelig endret på flere områder. En ungdomsarrest som skulle bygges, ble forhindret (1969). Vi skaffet ødeleggende materiale fra England. En mye omtalt sak gjaldt ytringsfriheten og fangedeltakelse i et bokprosjekt, som endte med krass kritikk av fengslet fra Sivilombudsmannen (1969). Tvangsarbeidet ble opphevet (1970). Arbeidsskolen og ungdomsfengslet for unge lovbrytere ble nedlagt (1975). Fangene på Ullersmo forsøkte å organisere seg, og søkte KROMs støtte. KROM fikk sterke tilhengere – og sterke fiender.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MYE AV DET SOM ble vunnet i denne første tiden, var nok modne frukter. Mange hadde talt og skrevet imot tvangsarbeidet for alkoholbrukere – viktige var Anders Bratholms og Nils Christies arbeider. Direktøren for Ungdomsfengslet, Kåre Bødal, skrev selv bøker om dette fengslet, og viste at det var en total fiasko. Men KROM ble et organisert talerør for kritikken, og hadde fanger selv med i arbeidet. For meg, som sosiolog, ble dette den gangen et stort aksjonsforskningsprosjekt.

Man kan så spørre: Hva var det som gjorde at KROM ble til i 1968? Og hva var det som gjorde at KROM fortsatte i så mange år etterpå, helt til denne dag?

Jeg tror det var tre forhold som skapte KROM, som en slags «fugl føniks» der og da. For det første fantes det ganske enkelt mange sinte, engasjerte mennesker. Mennesker som i sitt arbeid og ellers var blitt stigende og sterkt frustrert over fengselsvesenets autoritære og inhumane stil, og fengselsstraffens helt åpenbare skadevirkninger og urimeligheter. Det dreiet seg om en oppdemt frustrasjon som nå brøt ut.

Men moralsk dypt forargete mennesker har vi også hatt før, uten at noe KROM ble dannet. En videre betingelse som var like nødvendig, var det internasjonale 1968-opprøret. I Paris var det revolt. På universitetene sydet det. Det var et opprør som sto i optimismens tegn. Det var den anti-autoritære strimen i dette opprøret som var vesentlig. Jeg husker tydelig at personer som litt senere skulle bli sentrale i KROM kom hjem fra Paris i begeistring. Det måtte gjøres noe, et imperativ som ble omdannet til handling på bakgrunn av den opprørske, anti-autoritære stil. Vi var barn av vår tid.

MEN VAR SÅ DETTE NOK til å forklare KROMs inntreden på arenaen? Ikke helt. For hva kom det av at alle disse sinte menneskene i denne brede 68-tiden kom til å gjøre felles sak akkurat om fengslene og kriminalpolitikken?

Noen av oss hadde en særskilt faglig bakgrunn, og for fangene som deltok var akkurat dette området nokså selvsagt. Men jeg tror det var noe mer. Jeg henter en forklaring fra den nå avdøde forfatter og journalist i Dagens Nyheter, Jørgen Eriksson. Den svenske velferdsstaten mot slutten av 1960-tallet var, sa han, ansett for nærmest perfekt. Den var selveste modellen. Alle ble tilsynelatende tatt vare på av velferdsstaten. Den danske rettssosiologen Jørgen Dalberg-Larsen har da også kalt tiden for «velferdsstatens lykkelige øyeblikk». På bakgrunn av den tilsynelatende perfekte velferdsstaten ble distansen til fangenes kår alt for stor. De nye store «brave-new-world»-fengslene som nå kom, Kumla i Sverige og Ullersmo i Norge, gjorde saken verre snarere enn bedre. Spriket mellom velferdsstatens løfter og forholdene som rådde i fengslene ble utålelig – det store tegnet på at velferdsstaten likevel ikke var så perfekt.

Men for at spriket skulle få virkning, måtte elendigheten bli offentlig. Elendigheten ble pinlig synlig, for alle i Sverige som ville se, på den såkalte «Tjuvarnas Riksdag» i 1966. Der sto fanger for første gang i svensk historie fram og fortalte om hvordan de hadde det. Det førte til enorme oppslag og brede sultestreiker i fengslene. Nettopp der og da ble svensk KRUM stiftet, og norsk KROM litt etter, snart også med fangestreiker.

Jeg mener det uakseptable spriket som oppsto fikk mange til å borre nettopp i fengslene, snarere enn å streife på andre, politisk mer givende jaktmarker.

MEN HVORFOR lever KROM fortsatt? Mye skulle tilsi at foreningen forlengst var død og begravd. Svensk KRUM forsvant alt på slutten av 1970-tallet. Foreningen i Finland er forlengst borte. Dansk KRIM finnes, men bare i Århus der den arbeider med hjelpetiltak. Mye av det som karakteriserte den tidlige tiden er dramatisk forandret. Andre grupper krever oppmerksomhet. Det ropes høyt om straff.

Den tyske sosiologen Max Weber lærte oss at de betingelser som åpner for noe nytt, ofte er helt annerledes enn de betingelser som gjør det varig. Jeg tror KROM fortsatt eksisterer fordi noen andre betingelser er kommet til.

For det første utviklet KROM etter starten i 1968 og gjennom hele resten av 1900-tallet et vesentlig støttepunkt i det faglige rettssosiologiske og kriminologiske miljøet i landet. I de sammensatte tider som kom ble det stadig mer vesentlig med en vedvarende, faglig forankring.

For det andre har KROM stadig holdt knallhardt fast ved å ha fanger eller tidligere fanger med i arbeidet. I skrift og tale vedlikeholder og øker de foreningens kunnskap om fengselstilværelsen.

For det tredje har KROM, da 68-tidens begeistring la seg, aldri forsøkt å basere seg på store statlige midler. Stilen har vært «asketisk»; vi har måttet stole på egne krefter – egne evner og fantasi. Penger frister, særlig til å sette oppgaver bort ved å lønne andre. De blir borte når pengene blir borte. Det skjedde i svensk KRUM. Vi har ikke møtt den fristelsen.

For det fjerde har det utviklet seg hva som kan kalles et moralsk fellesskap i KROM. Gjennom tiårene har mange hundre mennesker jobbet i KROM. Samtidig har også en del personer «blitt» i et nettverk, en erfaren krets rundt og i KROM. Det er noe «en gang krommer, alltid krommer», ved dette moralske fellesskapet.

Betingelsene som gjør at KROM fortsatte å leve, er altså ganske annerledes enn betingelsene som gjorde at KROM oppsto. I dette ligger det lærdom for andre pressgrupper og bevegelser.