40-åringenes programerklæring

Hvis ikke vi vinner, taper hele samfunnet.

MORGENBLADET HAR i et større oppslag overført hegemoniet i offentligheten fra 68-erne til en ny generasjon med førtiåringer. Da er det vår plikt å fortelle omverdenen hva vi kan tenke oss å bruke makten til. Først må 40-åringene som maktfaktor avgrenses. Å ha kulturell kapital er ikke det samme som å ha økonomisk eller politisk makt, men historisk har det alltid vært gruppen med kulturell kapital som bestemmer en nasjons mentalitet, og verdigrunnlag. Derfor er kampen om hegemoniet i offentligheten også av interesse for grupper som ikke selv deltar i de løpende debattene. Vi pretenderer ikke å snakke på vegne av alle førtiåringer, men siden halvparten av de halvgamle menn og kvinner som er avbildet på Morgenbladets forside er tilknyttet Oslo Byforum/Oslo Byaksjon (OSBY) avgrenser vi oss til å snakke om vårt prosjekt.Den kanskje viktigste grunnen til at 40-åringene bør komme med en programerklæring er at et hegemonisk skifte i offentligheten også får dramatiske konsekvenser for resten av samfunnet. Alle eldre organisasjoner i Norge i dag eksisterer i et slags verdivakuum, og sliter med en kjerne av 68-ere som står foran pensjon. Når makten innehas av mennesker som er på vei ned og ut, vil de automatisk forhindre endringer i organisasjonen. For at disse skal utfordres og, for å låne en Kjartan Fløgstad-formulering «gjøres til grus på veien til framskrittet», kunne man for eksempel lage et program som punkt for punkt utfordrer 68-ernes verdensbilde. 68-erne avgrenses i dette tilfellet til SV med følge, siden de unge akademikerne som begynte ved universitetene på 60-tallet flokket seg rundt SF.

1. VERDEN, IKKE NASJONEN. Fra SF ble stifta i 1961 kom det som følge av dissens på utenrikspolitiske spørsmål. Da SF fikk sitt distriktspolitisk program i 1967 hadde oppmerksomheten gått fra verden til nasjonen. Det er bare syv år, det. Det SVs nestleder Rune Slagstad skrev om sosialisme på norsk i årsskiftet 79/80 bekreftet det sosialistenes nasjonale vending. Sosialisme skulle nå gjennomføres i ett land. Globaliseringen av både økonomien og kulturen har ført til at verden for første gang oppfattes som ett sted. Et radikalt prosjekt i dag uten en kosmopolitisk ambisjon oppnår ingenting. Å forsvare nasjonen mot de globale strømmene av mennesker, varer og bits er ikke bare kostnadskrevende, men også ineffektivt. Radikal politikk må forsøke å menneskeliggjøre globaliseringen, og skape politiske handlingsrom der apatiske politikere skylder på globalisering når de ikke forstå hva som skjer.Å fokusere på nasjonalt eierskap er direkte meningsløst. 99,99 % av all verdens kapital og kompetanse finnes utenfor våre landegrenser. At utenlandske bedrifter investerer i norske bedrifter er en direkte forutsetning for at norske bedrifter kan vokse og klare seg på et globalt marked. Utenlandsk eierskap er bare bra, så fremt norske bedrifter får reelle investeringer knyttet til både kompetanse og kapital, og ikke langsomt blir sultefóret og lagt ned.

2. BY OG LAND, HAND I HAND. Etter at Ottar Brox skrev Hva skjer i Nord-Norge (Pax 1966) fant 68-erne ut at deres revolusjonære subjekt var fiskarbonden i Nord-Norge. Det var her kraften til å endre historien lå. Men 68-erne begikk en kardinalfeil. De skjønte ikke at det var stor forskjell på å synes synd på noen og det å identifisere endringskrefter. Høyresiden har tradisjonelt hatt veldedighet som sitt prosjekt, nå overtok SF det samme prosjektet. Å synes synd på noen ble viktigere enn å endre samfunnet. Verdiskapning skjer i et samspill mellom by og land. Norges enorme naturressurser forutsetter at vi tar hele landet i bruk, men da må også byen få en sentral plass. For sekstiåttterne var byen en kreftcelle og ble sett på som kapitalismens høyborg der det enkle naturmennesket ble fremmedgjort fra naturen. Men hva hadde oljeeventyret vært uten de høytutdannede sivilingeniørene? Hvor hadde oppdrettsnæringen stått uten bioingeniørene på Ås? Den viktigste menneskelige innsatsfaktoren i produksjonen er ikke lenger den ufaglærte smelteverksarbeideren i Sauda, men programmereren med doktorgrad som jobber i den voksende programvareindustrien i byene. De også fortjener anerkjennelse for den jobben de gjør.

3. ÅPNE SYSTEMER. Venstresiden har siden begynnelsen i 1961 først og fremst scoret på én ting, og det er å identifisere høyreavvikere. Det er flere rettroende på venstresiden enn det er i kjerka. I dette trange klaustrofobiske rommet skal alle kappes etter samme lest og alle som ivrer etter å gå ut av skyttergraven blir skutt i ryggen. Polariseringen mellom venstre- og høyresiden blir derfor en dødelig skyttergravskrig ingen kan vinne. Et kraftfullt radikalt prosjekt må klare å leve med spenninger. For å oppheve den fordummende polariseringen mellom venner og fiender må progressive krefter på tvers av politisk partitilhørighet stå sammen. Så lenge det er helt åpenbart at et nytt radikalt prosjekt ikke kan oppstå verken på venstre- eller høyresiden må alle former for mistenkeliggjøring oppheves.

4. PRAXIS, IKKE UTOPISME. De unge, i all hovedsak, humanister og samfunnsvitere, som begynte på universitetet i 1964 hadde som program å bryte med den politiskekonsensusen og samfunnsbyggingen som preget 50-tallet. Deres fremste fiende var Arbeiderpartiets teknokrati. Antiteknologi, antiforbruk og sjølberging ble stilt opp som et alternativ til det moderne samfunnet.Vi er praksisfundamentalister. Mennesket skal dømmes etter gjerninger, ikke etter store ord. Vi er ikke platonikere som først oppholder oss i ideenes rike, for deretter å forsøke å presse disse nedover en gjenstridig materie. Endringer må skje gjennom å kna eksisterende institusjoner. For eksempel blir det meningsløst å si at Verdensbanken og WTO skal avskaffes. De er egnede politiske styringsinstrumenter av globaliseringen, og det nærliggende svaret på deres utilstrekkelighet er å gjøre dem sterkere, ikke svakere.

5. POSISJON, IKKE OPPOSISJON. SF ble født etter at Orienteringskretsen ble ekskludert fra Ap i 61, og i opposisjon har de siden oppholdt seg. SV er ikke, og har aldri vært, et styringsparti. Av opposisjon er de født, og i opposisjon skal de dø. Fram til nå har det vært bedre for SF`erne å være rene og ranke i opposisjon, framfor å gå inn i det skitne politiske spillet og styre det. Å være politisk korrekt har vært viktigere enn å få noe gjort. SF har i førti år vært legemliggjøringen av avmakt, selv om de selv tror de utarbeider motmakt. Politikken trenger vaktmestere, men når alle på venstresiden slåss om å være vaktmestere, for på den måten å unngå å ta ansvar for samfunnsutviklingen, får vi en situasjon der høyresiden nedmonterer politikken, og venstresiden forsøker å reversere høyresidens politiske avgjørelser når de får makt. Det vi trenger er noen som er villige til å stå fram og si at den offentlige sektor trenger gjennomgripende reformer, men at svaret ikke er ensbetydende med privatisering. Mellom privatisering og status quo er det et hav med handlingsrom som den rød-grønne regjeringen ikke er i stand til å se fordi Fagforbundets Jan Davidsen har slått av lyset. De rød-grønnes samrøre med LO gjør at de kommuneansattes interesser er blitt viktigere enn samfunnets.

40-ÅRINGENE HAR brukt mye av sin tid til å ta avstand fra venstresidens sekterisme og ropt ut til verden hvor frie og alene de står. Nå er tiden kommet til å samle krefter og ta makten. Andre endringskrefter finnes ikke. Hvis ikke vi vinner, taper hele samfunnet.