40 er farlig

Som forfatter har Arne Berggren skrevet mye om fjortiser og pubertet. Nå har han som dramatiker tatt et langt skritt fram: helt til guttas førtiårskrise.

Men det er likhet mellom fjortistid og førtitid. Den første en overgang fra barn til voksen, den andre en redsel for overgangen fra mann til «mann». Førti er den alderen når enkelte gutter oppdager at de ikke er Gud, og i stedet begynner å lure på om de har en.

Som Edvin Askeland, i Dennis Storhøis skikkelse. En reklamemann som synes kommunikasjon er viktig og staves monolog, en festlig fyr med velutviklede tungemuskler og uhyre selektiv hørsel. Han kan alle de riktige ordene, og han kan dem i rekkefølge.

Hans kones terapeut, velspilt av Ingar Helge Gimle, ville sagt at Edvin led av grandiost selvbilde og narsissistiske personlighetsforstyrrelser. Hans kone, Linn Skåber, burde selvsagt si han er en drittsekk, men sier det aldri. Men nå går hun altså i terapi. Og da er faen løs for Edvin.

Kunsten ikke å lytte

Dette er et skuespill som vil veldig mye, sannsynligvis litt for mye. Det er et portrett av en salgsmann, en ekteskapskrise, et angrep på reklamebransjens hulhet, og en Ibsensk/Arthur Millersk opprulling av Edvins familiehistorie. For Edvin er en figur som i stedet for å åpne seg får flashbackscener til barndommen. Og på toppen er dette altså en skildring av en førtiårskrise. Som forsvinner litt, siden en skikkelse som Edvin må ha vært en krise for sine omgivelser i lange tider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dennis Storhøi er strålende i levende, raske dialoger med sin kone, og i sine utbrudd. Den tørrvittige aggressiviteten og trøkket i åpningsmonologen blir en større vanskelighet; vi har sett mange overheadguruer på konferanser. De er vanskelige å toppe.

Linn Skåbers inngang som undertrykt, oppgitt kone er simpelthen storartet i det små. Hun spiller ut en levende forknytt kontanthet, og gir Dennis Storhøi noe å spille mot. Det er litt av en utfordring både å spille og å spille mot en rolle som simpelthen ikke lytter - men de to får det til.

Best i enkeltscener

Men samtidig som Berggrens tekst virkelig søker å by på noe, spriker den, fordi den vil strekke over så mye. Vi får et lysbildeshow, men ville helst sett filmen. Fragmentene blir for korte til å lage troverdig framdrift i historien, eller historiene. Berggren er god og blir stadig bedre, men han er fortsatt best i enkeltscener, bedre i innsiktene enn strukturen og bedre i scenene enn i overgangene mellom dem.

Regissør Per-Olav Sørensen bruker film på bakvegg, høyt, godt tempo og høy lyd, med brå og klare skift. Han regisserer ut fra en tro på stoffet, men den gjør ham også på steder tung på foten. Hvis materialet er både ambisiøst og spriker, kan det være klokt å trå mer forsiktig. Men han og skuespillerne har fått mye ut av scener som de med guttegjengen det har butta for, for ikke å snakke om ekteparets engasjerte diskusjon om ferskt brød.

I alt er dette et oppriktig og ærlig forsøk på ny dramatikk, med tidvis stor underholdning - og litt innsikt. Jentene får en mannsskikkelse å le av. Og når mennene i salen ler, må det skyldes større selvinnsikt enn den Edvin har.

Svikter stykket, er det i forhold til sine store ambisjoner. Omtrent slik menn en gang rundt de 40 oppdager alt de aldri vil kunne nå opp til.