4,2 millioner japanere kan ikke ta feil

Problemet er bare at de ikke bor i Norge.

|||I Japan er det en rollespillserie som er større enn alle andre, serien heter «Dragon Quest» og omsider har det siste spillet i serien ankommet våre nordlige breddegrader.

Mens Square Enix' «Final Fantasy»-serie er større på verdensbasis, så er det «Dragon Quest» som står de japanske rollespillentusiastene nærmest: Da del ni i den suksessfulle serien ble lansert i Japan for litt over et år siden hadde hele to millioner japanere forhåndsbestilt spillet.

«Dragon Quest IX: Sentinels of the Starry Skies», forhåndssolgte aldri to millioner eksemplarer i Europa, eller USA for den saks skyld. Men skal du bare spille ett japansk rollespill i år, er det definitivt «Dragon Quest IX» du skal benke deg ned med.

Etter å ha brukt over 40 timer foran skjermene til min forvokste DSi XL, er det klart at vi har med en sjangermessig opptur å gjøre. «Dragon Quest IX» går ikke i de klassiske rollespillfellene - her er det ikke noe episk plott der emosjonelt ustabile tenåringer må redde verden fra å gå under.

«Dragon Quest IX» har en befriende annerledes vri på historien, hvor du inntar rollen som en fallen engel som må reise rundt og spre glede og lykke ved å hjelpe mennesker i nød. Alt handler om å være snill og god, og det befinner seg overraskende nok ikke en dommedagsmaskin i mils omkrets.

Som fallen engel har du ikke lenger verken vinger eller glorie, og du må vandre rundt i verden som et vanlig menneske. Ved å bruke kreftene dine kan jobben med å få verden på fote igjen begynne.

Dessverre er ikke historien spesielt engasjerende, den er «tilstede», men til forskjell fra mer tradisjonelle rollespill er den ikke i førersetet.

Det som gjør «Dragon Quest IX» så unikt er mulighetene for å personliggjøre rollefiguren din helt fra bunnen av. Spillet har kanskje ikke like mange muligheter som store onlinespill som «World of Warcraft», men det er utrolig hvor mye Square Enix har klart å presse inn i den lille DS-kassetten.

I motsetning til de fleste andre japanske rollespill vil det du har på deg av utrustning få direkte påvirkning på hvordan karakteren din ser ut i spillet, noe som bidrar til å gjøre det enda mer interessant å bytte til nye ting, da det hele føles langt mer håndfast.

Selve kampsystemet er turbasert av god gammeldags oppskrift. Her har du godt med tid til å planlegge dine neste trekk uten å være redd for å bli most av fiendene i mellomtiden. Dette blir også et element som bidrar til flerspillerdelen også, da dere kan diskutere taktikken midt i kampen.

Det er også lagt opp til at du kan sette automatiske strategier for dine medeventyrere, slik som at de er offensive og bruker masse magi, eller mer restriktive med magien og heller bruker fysiske angrep. Selv syns jeg det beste var å selv bestemme hva de skulle gjøre da jeg syns det ga meg mye mer forutsigbarhet over kampene.

«Dragon Quest IX» er også mye mer åpent enn mange andre rollespill, her kan du i stor grad selv bestemme om du ønsker å gå rett på sak og kun fokusere på historierelaterte oppdrag, eller surre rundt med de mange sideoppdragene.

1

Hvis du allerede kjenner til «Dragon Quest»-serien vil du raskt merke at det ikke lenger er noen plagsomme tilfeldige kamper. Nå er alle monstrene synlige og du kan selv velge når og hvordan du vil angripe de ulike kampene.

Samtidig er det lettere å overleve i situasjoner der du er døden nær ved å unngå fiendene, noe som ikke var mulig med det frustrerende gamle systemet. Det er også veldig enkelt å detaljstyre hver enkelt figur, men du kan også få dem til å følge forskjellige strategier samlet.

Noe som alltid har vært tilstedeværende i japanske rollespill er et fargerikt personlighetsgalleri. Det er aldri bare én hovedperson i disse spillene, og selv om de som regel er erketypiske har jeg lært meg til å elske den litt overvektige, men morsomme bestevennen, den avstandsforelskede unge piken og den erfarne krigeren som har en mørk fortid.

I «Dragon Quest IX» er det likevel ikke slik. Her vil du ikke finne etablerte personligheter som den modige Papas fra «Dragon Quest V», eller den Yoda-inspirerte Trode fra «Dragon Quest VIII».

For å skape de virkelige store fortellingene trenger man å bli skikkelig kjent med de ulike personene. Mange anser nok dette som en radikal endring i det som bare kan beskrives som en japansk kulturinstitusjon, for her stifter du nemlig nye bekjentskaper etter hvert eneste oppdrag.

I «Dragon Quest IX» skaper du nemlig ikke bare din egen helt, du skaper også dine egne følgesvenner. En funksjon som er totalt uventet av et tradisjonelt japansk rollespill, men så er det også et av spillets største svakheter. At det må etableres nye bekjentskaper gjør at du aldri blir skikkelig knyttet til følgesvennene slik som man for eksempel ble i «Final Fantasy VII» eller mange andre rollespill.

«Dragon Quest IX» er heller ikke et rollespill for bare én person, det er det første spillet i serien som er laget for flere spillere! Det er også her du finner spillets desidert største styrke - for med noen venner bak de noe ansiktløse følgesvennene dine blir det plutselig helt genialt. Med ett begynner du å skape bånd til faktiske personer og ikke bare tomme figurer skapt av en spillutvikler. Så gjenstår det bare å finne noen venner du kan spille sammen med ...

I Japan fungerer denne nye faktoren optimalt, da de har en helt annen kultur for spillkafeer og andre møteplasser der spill er sosialt akseptabelt. Problemet er nemlig at det ikke går å spille online via hjemmenettverket ditt og du er nødt til å være i samme rom som de du spiller med.

For oss som bor i et land hvor det ikke kryr av naturlige sosiale anledninger der vi kan spille sammen, blir denne sentrale delen nok ikke like aktuell som Square Enix hadde tenkt. Til tross for dét er belønningene ved å samle noen kompiser for en kveld med litt hardbarka DS-spilling så stor at det definitivt er verdt bryet.

En annen veldig kul funksjon med spillet, er at i ventemodus søker spillet konstant etter andre «Dragon Quest IX»-spillere i omgivelsene dine. Så om du tar med deg DS-en i bagen når du tar turen innom butikken, og faktisk skulle treffe på en som gjorde det samme, vil dere begge fått nye ting når dere neste gang sjekker spillet.

Igjen er vi nordboere litt uheldige, da det ikke kommer til å være 4,2 millioner landsbrødre med «Dragon Quest IX» i lomma ute på gatene.

Jeg er sikker på at hadde «Dragon Quest IX» vært like stort i Norge som i Japan, ville det vært null problemer å belønne spillet med en soleklar sekser og en nominasjon til årets beste spill, uavhengig av konsoll.

4,2 millioner japanere kan ikke ta feil

Dessverre så blir det en ganske amputert opplevelse man sitter igjen med, men «Dragon Quest IX» er allikevel et herlig spill, med ufattelig mye å ta seg til. Bare det å kjøre igjennom den vanlige historien tok meg godt over 40 timer, og i tillegg da er det en mengde sideoppdrag som bare venter på å bli tatt.

«Dragon Quest IX» er perfekt for sosiale sammenhenger for en gjeng med rollespillentuasiaster, og dere kommer til å ha det mer moro enn dere har hatt med noe annet japansk rollespill tidligere. Det garanterer jeg.